Uke 2: Blåtime i Tømmerdalen

steinjak 52-ukersprosjekt 2019 Leave a Comment

Uke 1 var monotont grå og våt: Det regnet, og når det ikke regnet, yret det. Våt, svart asfalt understreket januarmørket som omsluttet de få timene med lys vi har i Trøndelag på denne tiden. Uken etter var vinteren på snarvisitt. Det snødde og blåste, blåste og snødde, og så regnet alt vekk igjen – for å returnere neste dag. Jeg skulle egentlig kikke på en foss jeg hadde oppdaget uken før, men endte opp med å stoppe bilen på Tømmerdalstorget, for å se om jeg fant noen snødekte trær å sette opp mot Tikneppens stup. Jeg lærte flere ting av dette, blant annet at man må huske å lukke igjen sekken med kamerautstyret når det stadig kommer kraftige snøskurer. Godt jeg har værtettet utstyr og litt flaks. Dagen etter kikket jeg på fossen (etter å ha bushet meg gjennom tung, våt snø). Det ble ikke noe bilde der, men følelsen av å gå alene tilbake gjennom skogen idet skumringen gikk over i nattemørke, med byens lys reflektert i skydekket bak åsene over meg, var en nydelig opplevelse.

Uke 1: Garnisonsbekken

steinjak 52-ukersprosjekt 2019 Leave a Comment

Det finnes allltid en unnskyldning, og i så måte har jeg intet fortrinn foran noen som helst annen. Her i Trøndelag er været en av dem: «Det regner, og det finnes ingen farger i naturen, ingen blader på trærne, og snøen er vekk». Så var det denne idéen, en utmerket idé å forbigå i stillhet, kanskje dagdrømme litt om, men gjøre det – nei, det kan jeg ikke. Likevel sa jeg det høyt mot slutten av uken, og dermed forlot den komfortsonen i de gode idéenes rasktflytende elv og saknet farten nok til å bli en mulighet: Jeg kan. Men vil jeg?

Navn er sentrale for oss, og i så måte er ikke Bymarka noe unntak fra andre områder der folk ferdes. To navn med en enkel forklaring: Garnisonsmyra og Garnisonsbekken, navngitt etter det faktum at garnisonen som en gang i tiden holdt til på Munkholmen hadde rett til å hente drikkevann i nettopp denne bekken. Og der møter unnskyldningen på en hindring: Når regnet høljer ned og skyller vekk skiføret slik tannbørsten forviser Karius og Baktus til det åpne havet, er det med ett en mulighet som åpner seg, et halmstrå som lurer meg ut i stry. Bekkebilder er best på regnværsdager, og ganske riktig: Jeg har aldri sett bekkene i Bymarka så store som nettopp denne dagen.

Det ligger en risiko i akkurat denne turen ut i naturen, og den er ikke relatert til Fruens bekymring for at jeg skal skli og gå utfor en skrent når jeg er ivrig etter å få en enda bedre vinkel for et bilde; det er en risiko for at den ovennevnte idéen med dette tar steget helt opp på land og blir en del av den virkelige verden, der vi ser på andres blikk på oss selv.

Her er den: I 2019 skal jeg i hver av årets 52 uker ta ett bilde som jeg skal presentere her. Ett bilde hver uke. I et år. Publisert på et sted ingen(?) leser med det selvpålagte og innbilte presset det medfører. Litt som måneden i Berlin med ett bilde pluss en tekst hver dag i 30 dager, bare i ukesperspektiv. Jeg vet det blir vanskelig, så jeg gleder meg.

To tredeler av veien ned fra Strandlinja til sjøen finner jeg restene av en gammel demning. Var den et reservoar for å sikre vannforsyningen i tørre somre? Hvorfor er den i så fall så høyt oppe? Den siste kommandanten ved Munkholmen Festning, Isaach Georg Rosenvinge, fratrådte stillingen ved sin død i 1892, og i dag er demningen helt overgrodd av mose; jeg hadde stått på den en liten stund før jeg innså at den i det hele tatt var der. Naturen tar tilbake alt vi ikke holder ved like. Det finnes en slags trøst i det.

Et lite stemningsbilde

De er to i båten. Den vugger langsomt fra side til side når den heves opp og ned av de langsomme dønningene, de likner mest langstrakte hvalrygger som ruller dovent inn gjennom fjorden. Skummet hvisker stille rundt baugen, og årene både tar og slipper vannet mykt, han som ror har rodd så lenge han kan huske. Båten er stor å ro for én, men han foretrekker det slik. Et nesten usynlig yr fyller luften og fukter alt det kommer i kontakt med, årene er gjennomtrukne av vann ettersom det har regnet sammenhengende i over en uke nå, det er bare overflatehinnen som skiller mellom to tettheter av vann. Snart skal det mørkne igjen, dagene er korte her oppe i januar.

Enn så lenge kan han skimte odden som må holdes på linje med bygningen bak, men snart vil mannen i den andre enden av båten måtte speide etter méd inne ved land, de har retning rett mot elvemunningen nå. Uniformene føles som om de har vært konstant rå siden november, men ingen av dem kan lenger kjenne lukten av våt ull, svette og begynnende råte som ligger som en allestedsnærværende dis rundt på festningen, spesielt i brakkene. Han kan kjenne den gode varmen av fysisk arbeid fordrive kulden som krøp opp gjennom de slitte skosålene da han ble stående og vente på andremann. Kaptein Rosenvinge hadde kommet i land, blitt rodd inn fra gården han kjøpte av enken etter sin forgjenger ved Høvringen, uten å vie den menige mye oppmerksomhet utover å registrere at han hilste korrekt. Rosenvinge er en svært gammel mann, dette er begynnelsen på det året han fyller åtti, man skriver 1892.

Mellom de to unge mennene står de seks tønnene som skal fylles med vann, det er vannet som først vil ta slutt om de skulle komme under beleiring, for øyen festningen ligger på har hverken vannkilder eller noe særlig til reservoar. De samler på regnvannet også, og med så mye som har kommet i det siste er det nesten merkelig at det skal trengs enda mer. Han legger mer vekt i årene og forblir like taus som sin makker hele veien inn.

Garnisonsbekken starter på en myr oppe ved Geitfjellet, en liten rygg såvidt over tregrensen; man kan se den om man står på vollen og speider sørvest. Bekken øker raskt i størrelse og kaster seg bratt ned mellom gran, lyng og lerk før den munner ut i sjøen akkurat like langt fra Munkholmen som selve byen ligger. Her har garnisonen hatt drikkevannsrett så lenge noen kan huske, og antakelig enda lenger tilbake. Et stykke opp i åsen har de anlagt en liten dam, slik at det skal finnes vann også i tørre somre, men han kan ikke huske at de har måttet gå dit etter vann i hans tid ved festningen. De støter mot fjæresteinene, og han trekker inn årene og hopper i land, sammen trekker de båten opp langs stokkene som ligger her og fortøyer den med tau rundt en påle. Bekken ligger bare få meter fra dette stedet; han var selv med å løfte stein her i sommer, og å sette opp en bedre rampe som gjør det lettere å trille tønnene mellom bekken og båten.

De fullfører arbeidet i stillhet, ingen av dem har noensinne likt den andre. Så løser de fortøyningen og skyver den nå mye tyngre båten ut på sjøen igjen, de tar hver sin åre, selv om det er trangt om plassen. Været har lettet akkurat så mye at det er sikt mellom holmen og land. Midtveis virker det som om fjorden stilner, og ingen har kommet dem i møte for å hjelpe til med vanntønnene, slik det skal være. De fortøyer og blir stående og lytte til stillheten, uvitende om at det er siste gang noen ror denne streknigen etter vann en januarmorgen. Oppe på festningen er man i villrede, ingen vet hva de skal gjøre. Kaptein Isaach Georg Rosenvinge har sovnet inn i en stol i stuen, med en roman av Victor Hugo, Fangen på Munkholmen, i fanget. Presten kommer ut fra boligen. Et år senere skal fortet legges ned og være uten militær aktivitet inntil fremmede makter begynner å bygge der på 1940-tallet.

Bilder jeg vurderte

Høstlig tusling i Trollheimen

steinjak Foto, Fottur

Nok en publisering på etterskudd: Var en tur i Trollheimen i høst, gikk innover fra Resvatnet og utforsket områdene rundt Raudfjellbekken. Det regnet uten stans, så det ble med én overnatting. Her kommer bildene:

Hjemreise

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Tretti dager har kommet, dukket til syne som et gjennomtrengende lys de tynne, hvite gardinene i leiligheten ikke hadde noe å stille opp mot med, akkompagnert av den gjennomtrengende lyden av slagborr i et betongbygg; flere morgener har en av stemmene i en drøm gradvis mistet alle konsonantene og vist seg å være nettopp lyden av et borr idet jeg våkner opp. Ved å leve på siden av hverdagens mange distraksjoner har jeg oppdaget at det finnes minst like mange distraksjoner andre steder; ved å leve på siden av hverdagens distraksjoner har jeg åpnet for andre ting som kan fylle tiden, en million små tråder av oppmerksomhet som til sammen utgjør stoffet minnene etter reisen er vevd av, en vev hvor enkelte spilletimer, konserter og operaer (eller noe helt annet) står igjen som varige inntrykk når jeg etterhvert evner å ta to skritt tilbake og se på måneden under ett.

Den første dagen satt jeg ved flyvinduet og så dagen fly meg i møte sørfra på morgenflyet til Stockholm, og forventningene til hva som lå foran meg mer enn veide opp for ubehaget ved den tidlige starten. I dag fløy jeg nordover mot en stadig smalere rand av rødt i horisonten, fylt av inntrykk og opplevelser som jeg først om en stund vil kunne forstå rekkevidden av. Dagene i Berlin var akkurat mange nok til å gå fra å være ferie til å bli hverdag, en annen hverdag, et glimt av et spor gjennom skogen som over tid ville ledet et helt annet sted enn hvor nå enn jeg er på vei langs mitt vanlige; og hvem vet – kanskje er det å ha sett noen meter det andre sporet nok til å tråkke løypen fremover på en litt annen måte? Allerede er jeg en måned ute av kurs sammenliknet med å skulle holdt november status quo. Avviker man fra kompasskursen med én grad lenge nok, finner man noe annet enn det man trodde man lette etter.

It is useless to multiply instances. The principle is well enough established by these. Whatever impression of your trail you carry away will come from the little common occurrences of every day. That is true of all trails; and equally so, it seems to me, of our Trail of Life.

Stuart Edward White: The Mountains

Julemarked

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Jeg har et problem som sikkert gjør at forutsetningene for førjulslykke begrenses unødvendig for min del: Julemarkedene tiltrekker meg først og fremst som illusjon, som estetisk konsept; jeg fant til og med et skilt som oppfordret nettopp til det – å shoppe konsepter.

Skjønt, er det ikke det som er tradisjoner: Illusjoner? En illusjon vi alle spiller våre roller i, som når vi kler oss i hvit skjorte og slips til julaften, kanskje til og med avlegger kirken årets eneste besøk, og gir hverandre gaver vi har kjøpt eller laget selv, enten det er for å gjøre noen glade, for å si noe om oss selv, fordi vi må, eller en hvilken som helst kombinasjon av disse. Tradisjonen som kollektiv performance – så hvorfor ikke julemarkedet som performance, iscenesettelse? En iscenescettelse ikke av våre individuelle minner, ikke nødvendigvis vår kollektive hukommelse heller, men kanskje iscenesettelsen av summen av de inntrykk forbrukerkulturen har skapt rundt advent og jul?

I likhet med feiringer forøvrig, er det kanskje en mulighet til å treffe de man bare møter i den slags sammenhenger, eller til å møtes under andre rammer?

Og, når man først er fanget mellom boder, betongsperringer (memento mori) og brennevin: Hva om det å være her, kanskje til og med sammen, skaper en møteplass?

Jeg leste essays til middagen i dag:

We only see what we can look at. To look is an act of choice. As a result of this act, what we see is brought within our reach – though not necessarily within arm’s reach. (…) Soon after we can see, we are aware that we can be seen. The eye of the other combines with our own eye to make it fully credible that we are part of the visible world.

— John Berger: Ways of seeing, essay 1

Every image embodies a way of seeing. Even a photagraph. (…) Every time we look at a photograph, we are aware, however slightly, of the photographer selecting that sight from an infinity of other possible sights. (…) Yet, although every image embodies a way of seeing, our perception or appreciation of an image depends also upon our own way of seeing. (It may be, for example, that Sheila is one figure among twenty; but for our own reasons she is the only one we have eyes for.)

John Berger: Ways of seeing, essay 1

Hvem er de, menneskene i bildene, ut over ansamlinger av piksler? Seg selv, kanskje?

 

I verste fall kan man risikere å få øye på seg selv blant alle ansiktene (selv uten selfiepinne):

Venus remix

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

I er blevet advaret!

Hun himler med øynene mens heismannen trykker inn knappen for førtiandre etasje, men fryder seg fortsatt over suget i magen når heisen øker farten, og ikke minst når den bremser opp før de jukseforgylte dørene åpner seg inn mot den nederste av de tre etasjene familien bor på i toppen av den høye bygningen som ellers huser farens eiendomskonglomerat, samt en storkiosk og en gourmetrestaurant i første etasje. Etter at faren gikk inn i politikken og mot alle odds ble statsminister, er han sjeldnere å se hjemme. M. synes hun er for gammel til å savne pappa, men gjør det likevel, og hun gleder seg til å treffe ham igjen i kveld, selv om det er nok en av disse middagene med en eller annen gjøk foreldrene vil at hun skal «inngå fordelaktige forbindelser» med. Hun er gammel nok til å kjenne begjær, men aldri overfor disse glatte, søkkrike og eplekjekke slipstrynene fra Amerika, Russland, Kina eller Storbritannia eller hvor de nå er fra alle sammen.

Middagen er over. Han var russisk, med mørkt vannkjemmet hår, glimt i øyet og kløft i haken. Akkurat som alle de andre. En gang hun hadde forlatt selskapet i et nødvendig ærend, hadde han sneket seg etter henne, kommet helt opptil henne og presset seg mot henne bakfra mens han tok rundt det ene brystet hennes og sagt med hviskende stemme inn i øret hennes: «Jeg vil ta deg bakfra på badet!» Hun hadde albuet seg fri, snurret rundt på hælen og klint til ham i ansiktet med flat hånd, hun kunne ha drept ham der og da om hun hadde visst hvordan hun skulle gjøre det. Nå har han reist, og hun sitter i stuen med faren, han drikker brun sprit og for mye av den, slik vanen er ved anledninger som denne.
– Nå må du se å bli fornøyd – hvem tror du at du er, egentlig? Du kan velge og vrake blant de beste av de beste!
– Jeg er ikke interessert.
– Men én gang må du velge, og da kan det være at de aller beste er tatt av noen andre.
– Ingen av dem er like mye mann som du, jeg kan ikke gifte meg med en taper.
– Du er nå fortsatt pappas lille jente, hører jeg, men også du må forlate redet en gang.
Han lener seg over det lille, runde bordet og kysser henne på pannen. Hun kjenner det hele veien ned dit hun ikke skal kjenne det, reiser seg for brått og går med trampende skritt ned til leiligheten i leiligheten som faren hadde fått innredet da hun begynte på videregående for to år siden. Vuitton-vesken på sengen farer i veggen, og hun skrur på fargefjernsynet, men det er ikke noe å se, bildene bare flimrer forbi til hun skrur det av og ser opp i taket i stedet.

Hun klarer ikke å sove. De umulige tankene vil ikke vike unna, hun står opp og finner rosévin i kjøleskapet, blir sittende på salongbordet i hvit silkemorgenkåpe og fikle med håret. Hendene hun alltid har fått høre er så vakre, hårfargen er ikke hennes, arrene etter brystforstørringen har blitt nesten helt borte. Det er klart hun ikke kan annet enn å fantasere om å…hun fullfører ikke tanken, tømmer resten av vinglasset i én slurk og legger seg på sofaen, tenker på portrettet av faren som henger i foajéen i første etasje, der han henger som en annen Mao, eller Erich Honecker, for den del. Hun lar den venstre hånden finne veien inn under morgenkåpen.

Helgen etter er hun ute og fester da hun møter på den nye hovmesteren. Han er tjuetre, selvsikker og egentlig ganske tiltrekkende, men det er noe urovekkende med øynene hans, noe som ikke skyldes kokain eller sprit. De danser, drikker, hun drar ham inntil seg med et fast tak om rumpeballene og stikker tungen inn i munnen på ham, men han avviser henne. Etterpå tar de en taxi tilbake til høyhuset, hvor han stiger av heisen i etasjen under, men før han lar heisdørene gå igjen bak seg, snur han seg og ser henne i øynene på en måte han ikke har gjort før:
– Ikke gjør noe dumt.
Han banker på døren hennes ti minutter senere, og når hun ikke åpner, låser han seg inn med universalnøkkelen. Det han får se, får ham til å stivne i døråpningen, før han lukker døren forsiktig bak seg og går med bestemte skritt bort til den hun som sitter i sofaen og klemmer piller ut av plastbrettene de er pakket i.
– Du får ikke tatt livet av deg med de der.

Om det er alkoholen, søvnmangelen eller kokainen som gjør det, kan hun ikke avgjøre, men hun legger alle kortene på bordet overfor hovmesteren. Uten å nøle går han med på å hjelpe henne, som om han har ventet på anledningen:
– Du vet det nok ikke, men din far besøker ofte en klubb i utkanten av byen hvor fremmede har sex med hverandre i mørket uten å vite hvem den andre er. Jeg kan ta deg med dit – du kan kjenne ham igjen på fargen på det selvlysende båndet han har rundt håndleddet; alle der har et slikt bånd, men i ulike farger.

Allerede samme uke, på tirsdagen, får hun en lapp under tallerkenen på frokostbrettet; det står bare navnet på en bussholdeplass og et klokkeslett, men likevel utløser den lille papirbiten et overveldende ras av følelser. Dagen går, kvelden kommer, og hun forteller moren at hun skal på kino, hun ville ikke gå på premièren, argumenterer med at hun vil heller se filmen uten alt det som er rundt. På vei inn i heisen snubler hun og støter mot knappepanelet, som uler til svar, men tar seg inn igjen og holder banningen inni seg. Hun får sjåføren til å kjøre til kinoen med beskjed om at hun tar taxi hjem, hun går kanskje ut for en drink, så løser hun billett på bakerste rad, nærmest døren, og idet filmen begynner, sniker hun seg stille ut, unnskylder overfor vakten at hun er dårlig i magen, men tar veien ut på gaten heller enn til toalettet.

Bussen er full av folk. Det hendte noen ganger på ungdomsskolen at hun og vennene tok buss, men det var mest for å more seg over alle de som var der. Nå er hun som en av dem, hun tar bussen fordi hun skal et sted. På til å krysse veien fra den første bussen til den som skal bringe henne helt frem, snubler hun og en bil tuter på henne, hun banner høyt og gir fingeren mot de blendende frontlysene. Ettersom de nærmer seg strøket hun skal til, fylles bussen opp av en annen type mennesker, hardere i blikket, tatoverte, hun holder godt på vesken sin og ønsker at hun hadde eid en mer nøytral modell; skjønt, det er ikke godt å vite om disse andre egentlig kan skille en ekte fra kopien, hun har sett flere med billige etterlikninger denne kvelden.

Hun snubler ut av bussen og må ta seg for på ryggen til en medpassasjer. Han snur seg mot henne og smiler, forsikrer seg om at det går bra med henne, og fra skogen som omkranser dem uler en ugle i det fjerne. Hovmesteren trer frem fra skyggene bak busskuret og begynner å gå langs fortauet. Hun følger etter, på fem skritts avstand, svett i håndflatene. Ganske snart kommer de inn mot et lite sentrum, og hun ser barer, butikker og restauranter på begge sider av veien. Når han slakker av farten, tar hun ham igjen akkurat tidsnok til at hun kan gå rett inn av en dør han holder opp for henne.
– Dette er kvinnenes inngang, forklarer han og gir henne en konvolutt med et ukjent navn på, han hvisker «mintgrønn» i øret hennes og forsvinner. Lenger inn i gangen møter hun en kvinne, hun tar konvolutten og viser vei til en slags garderobe hvor hun tar av seg klærne og får utdelt en teatermaske og et rosa plastarmbånd med selvlysende stjerner. Hun går inn på toalettet og kaster opp før hun sniffer en stripe kokain.

På vei tilbake mot busstoppet går hun med raske skritt, skammen brenner i kinnene, det kjennes som om alle menneskene her ute snur seg etter henne, som om de vet. Hun vurderer å stoppe for å ta et glass å roe seg ned på, men det blir for risikabelt. Bussen er forsinket, og de to minuttene med ekstra ventetid virker ekstra lange. En kvinne kommer løpende og rekker akkurat bussen, hun hilser diskret på vei bakover mellom setene, M. kjenner henne igjen fra garderoben og blir uvel. Hun hopper av på et annet sted enn hun byttet sist og tar en buss som følger ringen rundt sentrum. Fra en av holdeplassene praier hun en pirattaxi inn til strøket der hun pleier å feste, hun kjenner at skammen han fylte henne med renner ned i trusen og håper det ikke trekker gjennom stoffet i skjørtet og setter merke i setet.

Etter å ha betalt for mye går hun innom en bar hvor det er mye folk og bestiller tre vodkashots. Fem minutter og to kvartalers gange senere får hun tak i en taxi hjem til høyhuset. Det er stille i leiligheten; hun dusjer, rasker sammen noen klær i en bag og låser seg inn i safen som står på farens kontor. Hun tar med seg kontantene og låser safen før hun lister seg ned vindeltrappen til sin egen leilighet igjen. Derfra tar hun heisen ned på gateplan og forsvinner rundt hjørnet, mot der nattbussen til sentralstasjonen går fra.

Reisen gjennom Europa blir etterhvert mindre angstpreget. Hun regner med at hun er ettersøkt på noe vis, men for hver dag som går blir hun tryggere. Hovedstedene ligger hun langt unna. En dag går hun av toget i en liten by, to stasjoner før den hun har bestilt billett til, som vanlig. Menneskene rundt henne går stort sett målbevisst dit de skal, hun følger flesteparten mot det som ser ut til å være et sentrum etter å ha plassert bagen sin i en oppbevaringsboks; ikke mange er turister her.

Desorientert og sliten går hun inn på en uformell kafé nederst på et stort, åpent torg som ligger i en helling, det er på tide med lunsj: To stykker brød lagt mot hverandre med ost, skinke og salat i midten. På skålen ligger tre røde og hvite innpakkede drops med påskriften «Marianne» i løkkeskrift. Kafeen er full, nå rundt lunsjtider flyter den over av syngende stemmer som ikke formidler annet enn affekten de ble sluppet fri i, språket kjenner hun ikke; heldigvis snakker de godt engelsk her. På nabobordet er de åpenbart samstemt oppgitte over noe, enkelte ord lyder kjent, men meningen glipper. Én setning står ut:
– Excuse me, can I sit down with you? This place is so crowded.
En mann drar ut stolen og setter seg uten å vente på svar, han snakker engelsk uten brytninger, så hun antar at han har det som morsmål. Canadier, viser det seg, og musiker. Han strekker frem hånden og hilser.
– L. Hun er nær ved å si sitt eget navn, men slår øynene ned og får øye på dropsene på skålen ved kaffekoppen, henter seg inn igjen. Pulsen øker.
– Marianne.
De blir sittende og snakke en stund, og han sier han vil sette henne på gjesteliste på konserten om hun vil treffe ham etterpå. Hun er vant med å stå på gjestelisten, men dette er annerledes; hun tar inn på et hotell under sitt nye navn og henter bagen fra oppbevaringsboksen.

Det slår henne at dette er den første virkelige samtalen hun har hatt med noen etter hun rømte hjemmefra for mer enn fire måneder siden, tiden har gått med på å kikke seg over skulderen. Oppe på rommet kan hun ikke benekte det lenger: Det månedlige har uteblitt helt siden hun reiste, og kroppen begynner å kjennes annerledes. Tanken har slått henne mange ganger, men først nå kan hun ikke skyve den unna. Rommet er lite til hotellrom å være, med en smal enkeltseng, bad på gangen og utsikt mot bakgården; hun prøver å bo billig for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet. Skammen gjør henne nesten svimmel. Skal hun oppsøke en lege? Be om abort? Det er sikkert for sent nå, men noen kan kanskje gjøre det illegalt?

L. er fantastisk på scenen, synes hun – for en mørk og tiltrekkende stemme – og han hilser hjertelig på henne etterpå. De to går for å spise sen middag. Kvelden blir vellykket, og hun bestemmer seg for å reise etter bandet til neste by. Og neste. Og neste. Alltid med landgående transport. Det er lett å være sammen med L., selv om de skjuler forholdet så godt de kan for kollegene hans, inntil de en dag ikke skjuler det overhodet lenger. M. gjør små tjenester for dem, og hun begynner å ta på seg små, praktiske gjøremål for produsenten og fotografen som følger turnéen; ringe catering, levere filmruller, forsikre seg om at det lokale oppvarmingsbandet stiller opp. Stadig med større glede, stadig med større frykt. Hun står foran speilet på badet og spør seg selv om det synes, hun synes det, og hun kan ikke lyve på seg at det er L. som er faren heller.

De sitter våkne og snakker hele natten. Hun sier ingenting om hvorfor, det bare må bli slik. Han tar det overraskende pent, klar over at det ikke kun er opp til ham. De sier ingenting til de andre ved frokosten neste morgen, men når de kommer ut av hotellet og skal inn i leiebilen, blir hun bare stående med bagen på skulderen og se på at de andre lemper sine kofferter inn. L. lukker bagasjeluken og snur seg idet han skal til å sette seg inn.
– Marianne. So long!
– So long! svarer hun, snur ryggen til bilen og går rundt nærmeste hjørne, hvor hun kan gråte i fred. Så går hun tilbake til hotellet og sjekker inn igjen, insisterer på å få samme rom, slik at hun kan ligge i sengen og kjenne lukten av ham.

Reisingen blir stadig mer strabasiøs. Hun er nå synlig gravid, uten å ha et sykehus å høre til. Fortsatt er hun forsiktig, og en dag brenner hun både passet sitt og nødpasset med en annen identitet, en del av farens foranstaltninger: Alle måtte kunne reise som noen andre om noe skulle skje, det er fortsatt krig, selv om den er kald. Vannet går helt uventet, hun har ikke fått noen termin, og hun kommer seg ned i resepsjonen på ungdomsherberget hvor hun bor. Fødselen skjer før ambulansen kommer frem, og selv om barnet er friskt, står ikke mors liv til å redde. Ingen identitetspapirer, ingen treff med aktuelle etterlysninger, men en betydelig mengde D-mark, pund og dollar i kontanter. En norsk kommune står for begravelsen, på graven står det Marianne Olsen. Pengene blir satt på konto til gutten er 25.

Guttebarnet får navnet A. av adoptivforeldrene og vokser opp i en typisk, litt langsom norsk småby, en av de som får folketallet mer enn doblet om sommeren. Iblant går han til kirkegården, og stadig oftere, for bak graven, som ligger helt i utkanten, har et merkelig tre skapt overskrifter i lokalavisene; ifølge ekspertene er det et myrrha-tre, og slike skal ikke kunne vokse i klimaet som er her. De mener det må ha med kirkegårdens skjermede beliggenhet å gjøre, men hvordan et frø fra en afrikansk tresort kan ha slått rot her er det ingen som kan forklare.

Alt ordner seg for A. Han er i et positivt miljø på skolen, får gode karakterer, er dyktig i sport, en skjønnhet få har sett maken til, godt likt som medmenneske og sosial på en lite slitsom måte. Hadde det ikke vært for V., ville han som er sønn av sin søster og morfar ha gått Handelshøyskolen, blitt mellomleder og fått to små gutter med en sunn og fornuftig økonom, T., han ville ha møtt på en joggetur i Byfjellene.

Han kommer så langt som til å begynne på Handelshøyskolen. Det er den første helgen borte hjemmefra, og A. aner forsatt ingenting om V. Han møter imidlertid han som går under navnet Amor, de kommer i snakk i en ølkø. Det er venninnene til Amor som forteller om økenavnet, han skal ha en tatovering der de bortbarberte kjønnshårene ellers ville vært, hvor det står nettopp Amor, og A. tolker det slik at de fleste av venninnene har stiftet bekjentskap med denne tatoveringen på ett eller annet tidspunkt. De får hver sin øl, flytter seg ut av køen og snakker videre om ingenting viktig, slik ukjente gjør, idet en barmfager brunette baner seg vei forbi. Amor kjenner henne og lener seg frem for å stjele et kyss, men farten er for stor, ølglasset kommer imellom og fordeler seg ned over dem begge. V. drar til Amor med flat hånd i ansiktet, hardt, han trekker seg tilbake. A. bryter ut i latter over opptrinnet, og V. kan ikke annet enn å le med.

Den natten våkner A. av at V. snorker, men han møter henne likevel igjen allerede samme kveld. Hun har med en flaske vin, noe A. etterhvert oppdager at er en vane for henne, uansett hvilken ukedag det måtte være, og det er én av disse tirsdagene, når de sitter i sofaen hjemme hos V. og drikker vin og ser på film at A. ville møtt T. på joggetur oppe på et av de syv fjellene, og det er her livet til A. penser inn på et annet spor enn det som leder til forstadstilværelse, stasjonsvogn og hund. Nå er ikke bildet helt svart-hvitt, for A. øver også innflytelse på V., som den solfylte septembermorgenen hun utbryter «Eg hater Stoltzekleiven!» mellom tunge pust, på en av deres etterhvert ganske regelmessige utflukter utenfor asfaltverden. V. har til og med handlet sin første ryggsekk, og paraplyen er byttet ut med allværsjakke når hun er på tur. Likevel har A. begynt å bli frekk mot henne når hun blir sliten, og han tar seg i å nærmest ufrivillig kommentere størrelsen hennes indirekte når anledningen bryr seg. Hun svarer ved å bite fra seg verbalt, og flere enn én gang har de kranglet seg over Vidden.

En dag, etter at de har lagt seg, ligger V. med hodet på brystet til A. Hun begynner å fortelle en historie.

«Hvem skal jeg ekte?» spurte hun guden, og svaret var dette:
«Ingen, om mulig! Og sky forening med menn! Men din skjebne
unngår du ikke! Du mister ditt selv, men dog ikke livet!»

Rystet av svaret lever hun kysk i skogens skygger
og skremmer friere vekk ved å stille et fryktelig vilkår:
«Meg er det ingen som får, hvis ikke jeg først er beseiret
av ham i løp. Dere må kappes med meg om hvem som er raskest.
Lønnen for seier er å få meg til brud, men den som blir slått,
bøter med livet. For sånn er reglene i denne konkurransen.»

V. legger ut om de talløse mennene som til tross for en grusom statistikk – hun er fortsatt ugift, men ikke på grunn av få beilere – er det stadig noen som stiller på startstreken, og det samler seg etterhvert også en tilskuerskare til disse makabre konkurransene, som alltid ender med en henrettelse. En av tilskuerne er Hippomenes, og når han ser Atlanta løpe – naken, slik skikken er – er det ingen vei tilbake for ham. Imidlertid overtaler han Venus til å hjelpe ham, for det er tross alt hun som har satt ham i dette uføret ved å tenne forelskelsen i ham. Hun samtykker, og han får tre frukter av gull som han kan kaste ut til siden for å avlede kvinnen – som om kvinner var mer opptatt av staffasje enn av ære. Strategien lykkes, og de to tar fatt på veien hjem sammen.

Hadde jeg ikke, A., fortjent at han tente en duftpinne
til meg for hjelpen? Men nei! Han ikke så mye som takket!
Ofret ikke en pinne! Jeg fyltes av plutselig vrede,
og statuerer i sinne over denne forakt et eksempel –
meg skal man ikke forhåne! Og vreden gjelder dem begge.

A. skvetter til når han hører navnet sitt, V. har satt seg opp i sengen og er sint på en måte han ikke har hørt før; det er noe med øynene hennes, noe som ikke kan skyldes drikkingen, skjelvingen rundt munnen. Han vet lite om at moren også en gang merket seg ved et par slike øyne.
– Ofret en pinne til deg? A. ler. Du lever deg i alle fall inn i det du forteller! V. enser ham ikke, setter seg til på siden, støttet opp av én hånd mens hun gestikulerer med den andre.
– Gudenes Moder hadde et tempel ute i skogen, og da de dro forbi, fikk de behov for å hvile seg; de la seg der inne, og da hisset jeg på ham en ubetvingelig voldsom samleietrang. V. tar han på kjønnet når hun sier dette,
– og de to trekker inn i et stille kapell hvor de fullbyrder besudlelsen. Gudinnen skaper dem om til løver, som til evig tid er dømt til å trekke vognen for henne. De skal du passe deg for! Skad ikke et levende vesen som kan vende seg mot deg! Hun setter seg over ham og er så voldsom at han ikke kan annet enn å ønske at det skal være over.

Morgenen etter spiser de frokost som de pleier, før han tar sekken og våpenet og går ut på gaten, hvor en kamerat skal plukke ham opp til høstjakt i Sverige. Hun maner ham til å være forsiktig, tar merkelig nok opp igjen tråden fra kvelden før og gjentar at hun vil at han ikke skal være med å jakte på villsvinene – det er da lov å jakte både dådyr og rådyr der borte?

Den første dagen på jakt finner han ut at lisensen dekker både dådyr og rådyr også, så han velger en post anbefalt av jaktguiden de har leid for å ha gode sjanser for å få et rådyr, men han løsner ingen skudd. Det gjør heller ikke kameratene, som har vært på drivjakt med hund, jaktguiden sier at det har vært unormalt stille i skogen. De koser seg likevel, med medbrakt mat og vin. Neste dag forløper som den forrige, og de beslutter at de skal satse på nattjakt fra tårn ved en fôringsplass. A. tenker seg om, vil ikke være den eneste som ikke drar, han blir med.

De sitter i tårnet og bytter på å overvåke fôringsplassen. Ingen dyr i sikte. Det blir A.s tur å holde oversikt, men villsvin er det ikke å se. Neste og siste gang han skal våke over plassen er det der nesten med det samme. Han løsner skudd, og villsvinet faller. Kameratene jubler. A. kikker gjennom siktet igjen, men der er det intet villsvin.
– Faen. Jeg så at det falt. Jeg må ha skadeskutt det. Faen! Kameratene blir stille rundt ham, ingen ønsker å stå midt i en jegers verste mareritt.

Han klyver raskt ned fra tårnet, har våpenet på ryggen, tenner hodelykten. De andre holder seg bak ham, slik at han har fri mulighet til å skyte når han ser dyret. Det er blodspor på bakken, han tar opp forfølgelsen, men ukjent som han er i terrenget, og mørkt som det er, sklir han utfor en skråning. Et skudd går av opp i løvverket, og inn fra siden rammer villsvinet ham i låret. A. skriker ut, samler seg og får geværet over seg og i stilling, men han kan ikke se noe villsvin mer, er svimmel av blodtapet allerede. Mellom to av trærne står V. i en lys kjole som når henne til knærne, og snart ser han bare henne.

Kameratene finner A. like etter, liggende på en seng av blodrød, nyutsprungen symre, selv om det er høst og minusgrader. Han blir begravet ved siden av sin mor, under myrrha-treet i det innerste hjørnet av kirkegården i den lille småbyen, på stedet hvor hans slekt ender, og hver vår vokser det symre ved graven.

Venus

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Man skal vokte seg vel for kjærligheten, selv om man er dens gudinne, skjebnens bane endres idet man forrådes ved et kyss, men det må vi komme tilbake til.

I den grad det lar seg gjøre å uten videre stige inn i den strøm av skikkelser og relasjoner som er mytenes univers, må vi starte med Adonis. Det vil si, vi starter med Myrrha, mest kjent rundt disse tider i sammenheng med andre gaver: «De bragte gull, røkelse og myrrha». Hun nærer en farlig fascinasjon, og hennes historie er en dramatisk beskrivelse av Ødipus-komplekset lenge, lenge før Freud i det hele tatt var påtenkt unnfanget. Ovid advarer i første vers: Skrekkelig er min beretning – forbudt for barn og foreldre. Eller om de fryder seg ved å lytte til hva jeg forteller, skal de nekte å tro at det er sant og tenke at jeg dikter! Men hvis de tror at det er sant, skal de også merke seg ved straffen!

Myrrha er som små jenter flest, eller kanskje som småjenter flest har blitt lært opp til å ønske å være: En prinsesse. Allerede tidlig gikk det gjetord om hennes skjønnhet, og fra nær og fjern kommer friere til palasset for å be om hennes vakre hånd, for vakker er hun, og hendene er av perfekte proporsjoner, huden ren og gyllen; hun har fått de beste forutsetninger. Det skader heller ikke at hun er av god familie, tenker mange av frierne, som selv har både de riktige navnene og de nødvendige anene.

Som små jenter flest vil hun ikke gifte seg med en fremmed mann – hvis hun skal gifte seg med noen, må det bli med pappa. Ulikt de andre småjentene, går det så langt at hun begynner også å ønske det, den tanken er ulidelig: «Hva er det med meg? Hva slags ønsker er det jeg har?» Hun sitter på rommet sitt og ser utover riket som hører hennes hus til, en spurv setter seg på vinduskarmen hennes og kikker opp.
– Lille spurv. Er det en synd? Andre levende vesener parrer seg da fritt med hverandre?
Den lille spurven blir sittende og kikke opp, som spurver flest synger den kun på sitt eget språk. Hun fortsetter enetalen:
– Det kan de jo. Kun mennesker har i moralens navn funnet på nedrige lover som nekter oss det livet ellers gir lov til, og det er kun av misunnelse! Bukken tar gjerne en geit han selv har avlet, og spurven bedekkes og blir med egg med han som har avlet egget den selv ble klekket fra.
Hun strekker hånden ut etter spurven, som letter og flyr ut i sommerdagen, den blir sittende i et tre og se en helt annen vei.

Hun rives i stykker av tanken, men flykte kan hun ikke, for da vil de kjærtegnene hun tross alt kan både gi og få, ta slutt; hun vet at ønsket er sykt og ønsker likevel bare at han var like sinnssyk. En dag kommer faren til henne med en liste over beilerne, for han nærer en dyp faderlig omsorg for den lille datteren sin og vil ikke tvinge henne inn i et ekteskap hun ikke selv ønsker. Han spør:
– Hvilken mann vil du ha?
– Helst en som er maken til deg, far! Han smiler av svaret, rusker henne i håret og sier:
– Sånn skal det være, min kjæreste pike som elsker sin far!

Den natten klarer hun ikke å sove, hun rives mellom skam og begjær, lite vet hun at det er helvetesdragen Echidnas pust som har satt hennes hjerte i brann. Det føles som hun er et tre som nesten er hogget over og ikke vet hvilken vei det skal falle i de kraftige vindkastene som tar tak i trekronen, snart fra den ene siden, snart fra den andre. Hun finner ingen løsning, og hun kan heller ikke leve med disse kvalene, så hun reiser seg fra sengen og knyter enden av beltet sitt fast i en takbjelke, spennen har hun tredt inn på beltet slik at det danner en løkke, som hun legger rundt halsen.

Ammen har hørt forberedelsene og kommer forsiktig inn i rommet, men når hun ser løkken henge fra taket, setter hun i et angstskrik og styrter til unnsetning. Etterpå står de og ser på hverandre en lang stund. Det vil si, Myrrha står og stirrer i gulvet, skamfull og fra seg over det hun ikke fikk gjort. De setter seg på sengekanten.
– Kjære Myrrha. Fortell meg hva dette handler om.
– Det kan jeg ikke.
Ammen gir seg likevel ikke, og hun lover å tie. Mer enn det:
– Fortell meg alt, og la meg hjelpe deg. Jeg er riktignok gammel, men stadig energisk.
Den gamle har gjettet seg til at det må ligge kjærlighetssorg til grunn; hun tar henne på skjødet(!), legger armen rundt henne og sier:
– Det er en mann i livet ditt! Vær ikke redd! På det området kan du dra nytte av all min erfaring og flid, så far ikke oppdager noe.
– Forsvinn! La meg være med skammen! Gå! De kvalene du vil kjenne, kan jeg ikke bekjenne! Myrrha roper til henne, skriker marsordren ut i det nattestille soverommet. De hvite, florlette gardinene beveger seg frem og tilbake i det åpne vinduet, men ellers er det helt, helt stille etter utbruddet.
– Om du ikke forteller meg det, forteller jeg din far om hva du skulle bruke det beltet ditt til.

Det blir den tiden da kvinnene i palasset skal feire Ceres’ høytid. I ni netter holder de seg borte fra mennene sine og ofrer til gudene. Kongen har drukket, for mye, og han ber ammen finne en pike han kan dele natten med, helst en som har like vakre hender som hans datter. Planen blir satt ut i livet, og mens Myrrha går til sin synd forsvinner månen langsomt fra himmelen, og stjernene gjemmer seg bak mørke skyer. Hun snubler i en bylt med klær som ligger på gulvet på rommet sitt, utenfor vinduet tuter uglen uhyggelig. Myrrha stopper opp et lite øyeblikk, men forstår ikke advarselen. Ute på plassen, langs den veien hun alltid går med letthet, snubler hun igjen, og nok en gang hører hun uglen tute ulykkessvangert. Den tredje gangen hun får varselet – hun snubler, og uglen advarer henne – forstår hun, men skammen er alltid mindre i mørket, så hun går videre. Først når hun er innenfor døren angrer hun, men da er det for sent. Når han så kaller henne «mitt barn, mitt barn!» svarer hun «lille far!»; så blir de rette ord satt på incesten. Fylt av sin far bærer hun blodskammens syndige sæd i livet og blir besvangret av den.

Etter den første natten gjentas det hele flere ganger i løpet av de ni dagene dronningen er borte. Alltid i stummende mørke. Helt til kong Cinyras en kveld vil se sin lille elskerinne og tenner et lys. Han ser sin skyld og sin datter, men klarer ikke få frem et eneste ord, skammen og sinnet river i ham. I stedet drar han sverdet ut av sliren. Hun kan takke nattemørket for at hun kommer fra det med livet.

I ni måneder er Myrrha på flukt, og til slutt kommer hun ikke lenger med den bulende magen. Revet mellom frykt for døden og angst for livet vender hun seg til gudene for hjelp:
– Er det noen guder der oppe, noen som lytter til en som vil bekjenne sine synder? Da er jeg parat til å ta selv den hardeste straff. Men i live er jeg en livets skjendsel, og død en skam for de døde og døden. Befri meg fra både liv og død, og la meg gå bort i forvandling.
Allerede mens hun snakker kommer det jord over den ene foten, og ut gjennom tåneglene skyter krokete røtter som bærer en kneisende stamme. Knoklende blir til ved, og ryggmargen til strengen som løper opp gjennom midten av treverket, blodet til sevje, armene grener, fingrene kvister, og huden danner et barklag. Bevisstheten hennes er vekk, men tårene er det ikke, og fortsatt drypper det fra treet. Det er kostbare dråper, den myrrha som flyter fra treet berømmes til alle tider.

Frukten av hennes synd er imidlertid moden der inne og vil ut. Juno Lucina, fødselsgudinnen, trer inn og sier det forløsende ordet, veden åpner seg, og et lite guttebarn skriker, skjønn som en liten Amor. Najadene legger ham på blader og blomster og vasker ham i morens tårer. Hans navn er Adonis.

Amor selv skulle komme til å føre Adonis mot sin skjebne, da han var uforsiktig idet han lente seg frem og stjal seg til å kysse Venus: En av pilene gled frem i koggeret og rispet barmen hennes. Hun dyttet ham bryskt tilbake, men tenkte ikke så mye på den bittelille riften i huden.

Ganske umerkelig stille går tidene hen, og der finnes
intet der flyr som år. Nå var han som var sønn av sin søster
og av sin morfar, han som just hadde ligget i veden,
just var kommet til verden som sånn et søtt lite spedbarn,
blitt en yngling og mann – og om mulig skjønnere av det.
Nå gjør han Venus forlibt – og hevner sin mors pasjoner.

— Ovid: Metamorfoser, bok X, verselinje 519-524 (min oversettelse fra dansk)

Som følge av Amors klønete kyss forelsker Venus seg i Adonis, hun får ham og vil ikke lenger være på Olympen, men følge sin elskede i alt. Hun som lenge hadde vent seg til å slumre i skyggen hvor hun kunne sitte i timesvis å pleie skjønnheten, begynner med ett å gå i fjellet og i skogen, og i en kjole som ikke rekker henne lengre enn til kneet. I jakten driver hun hundene foran seg, men hun jager kun på bytte som ikke kan utgjøre noen fare for jegeren, slik som harer og rådyr.

Siden hun er utrent, foreslår hun at de skal hvile under et tre, og når de har lagt seg til rette i skyggen kysser hun ham og forteller om Atlanta og Hippomenes: Atlanta vil ikke vite av beilere, og hun gjør det klart at for å kunne ekte henne, må en mann kunne slå henne i løp, og det er det ingen som kan; de som likevel vil prøve og mislykkes i det, må bøte med livet. Hippomenes kommer som tilskuer til et av disse løpene, men ender opp med å ville løpe selv etter å ha sett henne. Han vinner ved Venus’ hjelp, men glemmer å være takknemlig for tjenesten. De er på vei hjem, blir slitne og får lyst til å hvile i et tempel de passerer i skogen. Der hisser Venus på ham en ubetvingelig voldsom samleietrang, og de to skjender tempelet. Gudenes mor, Cybele, tenker først på å kaste dem i elven Styx, den som skiller de levende fra de døde og hvor Akilles ble dyppet som barn (med unntak av hælen), men finner straffen for mild: De to blir skapt om til løver som fra da av trekker Cybeles vogn. Venus advarer Adonis om at det er disse han må passe seg for, og at han aldri må jage et dyr som kan vende seg mot jegeren.

Når Venus så tar til himmels med svaner spent for vognen, klarer Adonis likevel ikke å respektere gudens advarsel, og villsvinet han jakter på vender seg mot ham og gir han banesår. Venus kommer styrtende til, men hun er for sen – hun flenger sin bluse og sin frisyre, slår seg på brystene (hvor det er synd for de bryster og hender!) – og går i rette med døden:
– Men alt skal ikke du bestemme! For til evig tid skal min dødsklage over Adonis bli husket! Hans død skal minnes hver vår, og hvert eneste år skal man gjenoppleve min klage!
Hun stenker blodet fra sin elskede med nektar, og blodet svulmer som bobler i nektaren. Innen en time skyter det ut en blomst med knallrød glød, men den holder ikke lenge: Bladene sitter så løst og er så fine og lette at de går av for et lite pust av den vinden som blomsten har navnet sitt etter, anemone (symre).

Alt overflødig er tilført av meg, historien takker jeg Ovid for; se Metamorfoser, bok X verselinjer 298-739. Sitatene er spredt over det hele, oversatt fra daktylisk heksameter på dansk i Otto Steen Dues oversettelse fra 2005, til norsk prosa av meg – med unntak av ett vers som var så vakkert at det måtte få stå.

Se opp

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Kråkene hevder at en eneste kråke vil kunne ødelegge himmelen. Det er utvilsomt riktig, men ikke noe bevis mot himmelen, for himler betyr nettopp: Fravær av kråker.

— Franz Kafka: Aforismer (tolkningsassistanse fra Murakami: «Kafka betyr kråke, sa gutten ved navn Kråka» (fritt etter hukommelsen etter Kafka på stranden))

Noen har bygget en himmel over oss, en himmel som fratar oss selve himmelen, en himmel noen kan projisere våre drømmer på, og som antar den fargen man stiller lyskasterne til. Slik stenger man også været ute, det eneste universelle samtaletema, for at vi skal kunne rette oppmerksomheten udelt mot barer og butikker. Likevel kan vi stoppe opp og undre oss som vi pleier: Hva finnes der oppe, hvor kommer alle de nydelige fargene fra? For det er slik med denne nye himmelen, slik som det også er med den naturlige: Det er om natten den er mest trollbindende, det er om natten den lar oss forstå at vi ikke er alene – samtidig som den lar oss forstå hvor uendelig, frigjørende ubetydelige vi er.

Midlertidig

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Vår tilstedeværelse i en by er alltid midlertidig. Flytter vi ut, eller om vår tid går over i våre etterkommeres, kommer andre til og bidrar med sin del i den kontinuerlige oppgaven det er å definere hva byen skal være. Vi spinner steder og stemninger sammen med minnene vi samler på for å knytte oss til byen, slik at hvert sted får en unik betydning for hver av oss, som igjen farger hvordan vi er tilstede, som til sist skaper en del av den stemningen andre vever inn i sin tilknytning til stedet. På samme måte som cellene i en menneskekropp stadig fornyer seg og skiftes ut, lever byen kun videre gjennom summen av oss som bor og oppholder oss der; om alle en dag skulle reise derfra, ville byen opphøre å eksistere og bli en ruin, sakte tatt tilbake av naturen inntil kun erindringen var igjen etter den. På samme måte som kroppene våre eldes og personligheten utvikler seg, skifter bydelene langsomt preg gjennom historien, men kjernen blir den samme – på samme måte som hver og en av oss på det stedet vi kan observere oss selv, uavhengig av kropp og sinn, alltid må forbli den samme.

Svartfredag

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Det var en av de dagene, de dagene hvor det ikke går å stå opp, når det å i det hele tatt starte en bevegelse synes som et uoverstigelig hinder. De første gangene, da hun var student, hadde det vært nesten komisk: Å sitte i kantinen og ikke komme videre, bare sitte og holde rundt kaffekoppen og ikke være i stand til å reise seg. Da en venn ville ta farvel før han skulle flytte og hun ikke klarte å svare var det ikke fullt så komisk. Nå var det bare nok en av de dagene. Hadde det ikke vært for at vekkerklokken stod borte ved døren, tett inntil veggen mot naboene, det er lytt her. Hun rykket til og veltet ut på parketten, ustø. Verden dreide sakte mot høyre, men hun kompenserte og kom seg bort til avknappen. Hvorfor? Hvorfor presse seg gjennom nok en gang? De burde ha sett det for lengst.

Lukten av tyve minutter gammel urin og følelsen av nummenhet i lårene fikk henne av ringen og opp foran speilet, det suste i rørene da sisternen fylte seg langsomt opp igjen. Hun så en annen vei, ned på hendene under det varme vannet. Det var andre hender nå, tynnere fingre med tydeligere blodårer. Så dette med å stå og se på dusjen. Patetisk! Hun dro på seg den svette toppen fra dagen før, en joggebukse, ulltøfler på nakne føtter, en hettegenser. Kaffe. Ingen brødskiver, ikke sulten. Lyset utenfor de høye vinduene ut mot bakgården hadde alt skiftet fra det lovende, magiske morgenlyset, til det gjennomsiktige, skittengrå formiddagslyset som understreket at hun burde være lenger kommet i dagen. Hun presset ned en bolle med yoghurt og müsli, mer kaffe. Trening hjelper, bagen pakket fra i går, med vått håndkle. Bytte.

På banen blikkene som stadig møter henne. De som spør hvorfor hun ikke er på jobb, eller de som finner de litt for små puppene, eller de som bare flytter seg uinteressert over på noe annet, som om hun var luft. På tredemøllen løste det seg endelig opp, som om det tynnes ut i svette. Hardere, fortere. Egenvekt. Vektløs. Klart det vil gå denne gangen også. Hun ble stående lenge i dusjen, det var ingen andre der. Rene klær gjorde godt. På banen hjem var folk vennligere; byen flimret forbi til sin egen rytme. I kveld. Noen vil se det.

Sulten etter treningen gjorde opp for frokosten. På tide å komme i gang. Hun satte seg ned ved kjøkkenbordet, den hjemmekoselige knakingen fra den gamle krakken etter de som bodde her før, den myke overgangen fra den mørke skjermen til skrivebordet på mac’en. Hodetelefonene mot ørene, åpningsakkordene. Hvordan musklene er bevisst hva de skal gjøre uten å gjøre det, hvordan tiden løser seg opp i musikk og blir uvesentlig. Klokken. På tide. Bare de ikke ser det.

Brente gommer mot fyllet i en altfor salt calzone, kulden i luften utenfor kiosken, på vei mot nedgangen til undergrunnen, den metalliske, innestengte lukten av tunnel, mot strømmen, ved vippepunktet mellom kontor- og kunstnerdagen. Alle så en annen vei, hun også, konsentrert utenfor fokus. Ventingen i trappen opp i dagen igjen, de handlende, vanlige, vellykkede. Hun smilte til vakten og trakk frem det midlertidige adgangskortet, fikk et smil i retur, god serviceinstilling. Garderoben var nøyaktig slik den var dagen før, hun tok av ytterklærne og tok fatt på det hun var forberedt på, oppvarming. Så sminke, fokus. Tøying. Produsenten som kom innom. Teknikken var klar, rekvisitter plassert og verifisert, «slides checked and cross-checked,» blunker med ett øye, tyve minutter. Smilte han ikke det smilet, han også? Faen, skrudde jeg av kaffetrakteren? Atten minutter. Hun hadde aldri skjønt hvor hun skulle gjøre av de siste tyve. Pust.

Stille. Eller, det motsatte: Folk drev forbi, stoppet og lurte, snakket, drakk glühwein, generisk pop i høyttalerne, trafikkstøy, latter. Kald luft mot den varme huden, svetteperlen ned langs ryggraden. Produsenten: Ett minutt. Tissetrengt, bare nervøsskvetten. Hvordan tightsen strammer, skoene, er de knytt stramt nok? Den idiotiske hatten, har de frikort på klisjéer i populærkulturen? Ti sekunder. De må ikke se det, får ikke. Åpningsakkordene.

Hun skrider ut, vi står og ser på henne, to vakter holder passasjen fra døren til scenen fri med røde plysj-bånd, og hun stråler mot oss som ikke visste at vi hadde kommet for noe, at noe skulle skje. I en paljettskinnende hvit kjole med frysjer, blonder og høy klisjéfaktor – har de frikort på klisjéer i populærkulturen? Tydeligvis, hun gjør to korte hopp bort til ytterkanten på scenen og plukker opp en tryllestav tvinnet med juletreglitter og en lysende stjerne på toppen. Med den største overbevisning svinger hun staven mot installasjonen midt på scenen, og det store blå juletreet lyser opp til stigende akkorder i musikken som går fra å være elektronisk til å bli symfonisk. Scenerøyk, lysdesign. Jeg kjenner ikke balletterminologien, men jeg gjenkjenner stegene, hoppene, kombinasjonene, smilet og det sikre blikket som om det var mitt eget forsvar.

Det er black friday, og julemarkedet åpner. Med ønske om en fredfull høytid.