Varmen i teltet vitnet om nok en storartet dag, og jeg spiste min havregrøt full av ambisjoner for dagen, inspirert av en lang tur dagen før: Kanskje når jeg over fjellet i dag? Dobbel lunsj ble klargjort i topplokket på sekken.

De første par kilometerne gikk radig, langs skuterleden. Så tok jeg over myrene mot sydenden av Suvijärvi, også her kunne jeg holde bra fart. Det var et godt stykke med myr, og utover dagen fikk jeg merke mer og mer til gjennomslaget. Vegetasjonen tetnet også til, til tross for at kartet viste åpen myr hele veien, og jeg ble flere ganger tvunget tilbake langs egne spor. Det viste seg at denne plutselige frodigheten hadde sin naturlige forklaring i at det rant flere elver nettopp her, og for å komme videre var jeg avhengig av å finne et sted som både lot meg komme ned til elven, krysse trygt, og komme meg opp igjen på andre siden. Til slutt fant jeg et slikt kinderegg og kjempet meg ut gjennom skogbeltet, sekken ville hilse på nesten alle trærne, og trærne ville til gjengjeld ha tak i ullnettingen min, det var varmt og jeg gikk uten jakke.

Vel ute på leden sydover fra Keinovuopio til Saarikoski kunne jeg igjen lange ut, trass i at det var mye bløtere nå. Blodig på hendene etter å ha lukket en åpning i reingjerdet etter meg uten votter på. Da jeg krysset E8 tok jeg på meg jakken, rigget meg til på sekken og kunne fornøyd konstatere at jeg hadde dekning for første gang siden Abisko. En times telefon hjem, jeg hadde slått fra meg å krysse fjellet i dag.

Føret blir raskt bedre oppover i skogen, og en halvtimes tid før jeg skal til å se etter teltplass brytes stillheten av motordur bak meg. Jeg legger meg ut til venstre for sporet og kaster et blikk over skulderen idet jeg hører turtallet falle. En kvinne roper noe gjennom støyen før hun stopper maskinen og gjentar spørsmålet. Jeg vet ikke om det er finsk eller samisk, så jeg svarer på norsk i håp om at hun kan svensk; hun er kledt i skuterdress og samelue og gjentar spørsmålet på engelsk: «Where are you going?» «- To North Cape. But not today.» Vi slår av en prat, av og til med oversettelser til og fra mannen som sitter bak, han har en lasso hengende skrått over brystet, samekniv i beltet. Jeg spør om de vet om noen åpne koier eller vindskydd i nærheten. Ikke bare vet de om, de er på vei til nabohytten, jeg kan få skyss de to kilometerne opp dit. Tilbudet om skyss blir avslått, det ville være for dumt å jukse nå, etter så mye pine på asfalten i Trøndelag, men jeg spør om de vil ta sekken min. De to kilometerne går jeg fort.

Åpen hytte midt i skuterløypen ved Njamatjavri

Rommet er spartansk innredet og neppe vasket på denne siden av Krigen. Tomme ølbokser og spritflasker, en sur stank av gammel tobakksrøyk, plenty av visittkort fra stedets musebestand i sengen. En skuter kommer opp bakken fra hytten nedenfor, et barn kjører. Han har med ved til meg, og vi kommuniserer med tegnspråk, fakter, finsk og norsk, vi har ikke noe felles språk. Jeg fyrer opp; veden er gjennomvåt, men det blir nok varme til at jeg kan få ha på meg halvtørre sokker i morgen.

Rom for natten

Jeg har ikke før fylt kjelene mine (de som stod der var rett og slett uaktuelle) med snø før jeg hører skuteren igjen. Det er fruen i huset. Om jeg trenger drikkevann? Gjerne. Vi prater litt, og jeg spør om iser, elver og løyper. I forbifarten nevner hun at de har for mye mat med seg, og de spiser nå helst tørket mat på tur, reinsdyr har de til hverdags. Om jeg vil ha litt reinkjøtt? Gjerne. Neste gang skuteren er tilbake får jeg gått over inntegningene mine i kartet, fylt flaske, kjele og termos, samt følgende matvarer: 750 gram reinskav, en løk, en stor klatt meierismør og to bokser finsk øl. Finnbiff til middag, alt går med.

Før

Etter

Telefonen finner dekning, og jeg slår på tråden til Fruen. Vi må ta en pause når skuteren nærmer seg enda en gang, nå er det «far sjøl». Besøket er raskt overstått: Han peker på kartet som ligger på bordet og sier noe på finsk. Jeg peker og forklarer ruten min videre på norsk, han nikker. Så følger en lang strøm av finske ord, jeg oppfatter(?) tobakk, snekker, sauna og «crazy man». Jeg antar det siste refererer til meg.

Liggeunderlaget kommer nok til nytte oppå madrassen i natt, og jeg gleder meg til turen over fjellet i morgen, selv om jeg er mer enn spent på et par av elvene jeg møter i lavlandet inne ved norskegrensen.