Posts Tagged: sylan

Langtur fra Tydal til Røros

Når man skal på tur, får naturen bestemme: Den planlagte turen fra Aurland til Gol måtte legges til side for et alternativ uten to meter snø og flomstore elver. Da ble nærliggende fjellområder redningen.

Det er en rolig dag én: Sekundviseren deler hver time frem til avreise i seksti like deler, og for hvert tredje tikk stemmer kranen på kjøkkenet i med én dråpe som smeller i vasken, slik den har gjort litt for lenge nå. Kanskje har stillheten fra fjellet ankommet allerede før vi drar. Bussen opp til startstedet forlater byen først klikken to, med ankomst Væktarstua i Stugudal (Tydal) tre og en halv time senere (med bussbytte i Selbu). Sekkene tynger allerede på vei opp fra gårdsplassen, vi har med rundt tolv kilo mat for inntil elleve dager med forflytning. Målet er å ankomme Røros før maten tar slutt, og det mener vi å ha god margin til.

Tredje stedet vi går innom har avis til oss, og med nesene begravd i hver vår del av denne, går bussturen fort, inn og ut av regnskurer gjennom de myke dalførene i indre del av søndre Trøndelag. Øynene tar etterhvert opp en gammel vane med å vurdere mulige krysningssteder i elvene vi ser fra vinduet, snart er det tur, ingen dekning og gangfart i halvannen uke. Værmeldingen er ny hver gang vi sjekker, men det går uansett i trøndervær – stabilt vekslende.

Sjekker busstidene i Dronningens gate

Dag 1: Væktarstua-Villskardsjøen

Solen skinte og folk spiste is utenfor da vi gikk av bussen ved Væktarstua hotell og takket en blid og hyggelig bussjåfør/postbud/etc for turen. De siste forberedelsene tok til: Snøre støvler, helle ut vannet fra flaskene og finne starten på stien som skal ta oss opp gjennom bjørkeskogen til høyfjellet, opp dit vi skal fri oss fra alle stier og gå dit vi vil ettersom turen blir til.

Vi hadde sett oss ut Villskardsjøen som første mål, klokken var halv seks ved avmarsj. Høydemeterne kom jevnt, og etter omlag tre timer møtte vi velkomstkomitéen oppe på fjellet: En enslig tamrein på streif og en skikkelig skur i samme ærend. Til vår store overraskelse stod det allerede et telt oppe ved vannet, så vi skyndte oss over utløpet (steingås enkelt) og fikk opp teltet på neste odde.

Like etter freste primusen i forteltet, og regnskuren gled langsomt over i kveldssol på toppene rundt oss.

Teltplassen ved Villskardsjøen

Dag 2: Villskardsjøen via Skarddøra til Skarddørssjøan

Den andre dagen kom og gikk noen ganger før den tok til for alvor. Regndråper på taket. Rasling i duken. Behov for å snu seg over på siden eller tilbake på ryggen. Alvoret var det Fruen som stod for, en god stund før klokkeslettet vekkerklokken var stilt inn på: «Ej é svolta!» Hva kan man da gjøre, annet enn å fyre opp primusen og koke vann til havregrøt og kaffe?

Vi tok avsted fra leirplassen fem over halv ti. Planen om å sprette opp på en topp med sekkene stående i Villskarddøra har blitt erstattet med en enklere tur rundt fjellet og gjennom den langt mindre ville Skarddøra i stedet – skybasen hevet og senket seg nedover fjellene rundt oss. Fjellbuksene lå i sekken, og sekken hadde i likhet med oss fått regntøyet på, det var trøndervær i vente.

En liten lomme med finvær før avmarsj

Turen tok oss på frihånd rundt fjellet til vi nesten var innerst i Skarddøra, så langs T-merket sti videre innover til svenskegrensen. Her møtte vi et følge på tre som hadde gått fra demningen i Sylsjöen, også de på svensk gjennomreise i trygg avstand fra potensielt smittefarlige svensker.

Her ble vi innhentet av både regn og sludd, men vi fikk til en rask lunsj i tilnærmet oppholdsvær før vi returnerte til Furet Værbitt. Vi steingikk innosen til vann 1078 og tok bakkene opp til den siste av Skarddørssjøan, 1118. Denne var faktisk halvveis islagt, og den beste teltplassen ganske vindutsatt, så det ble en innekveld i regnet, med innlagt fotoekspedisjon mellom bygene.

Teltplassen ved Skarddørssjøan

Dag 3: Skarddørssjøan øst for Hydda til Store Hyddsjøen

Dagens etappe skulle bli av de enklere navigasjonsmessig: Rett øst over åsen bak teltplassen og så langs et vassdrag nedover dalen resten av dagen. I begynnelsen var terrenget medgjørlig, selv om regnet hamret ned, også da vi inntok lunsjen inntil en stor stein – der var det i det minste litt mindre vind.

Vi trengte ikke å se ut for å avgjøre hva slags vær det var, og Fruen gjorde litt lett yoga mens jeg slumret videre en stund. Heldigvis sørger vi alltid for å ha alt som trengs til frokost liggende klart i forteltet. Været var akkurat det samme da alt var klart, så vi fikk gleden av å starte turen med å gå oss varme etter å ha pakket teltet i regn og vind.

Underveis, i trøndervær

Det var Fruen som sa det: «Det er egentlig fin natur her». Vi hadde fått en liten lomme med oppholdsvær hvor det lysnet litt, og hun hadde rett: Det er fint. Til det «gode» været hadde vi fått litt mer å jobbe med på terrengfronten, småkupert med fin veksling mellom vier, einer og myr, ispedd en og annen elvekryssing. Likevel: Ved å velge denne siden av vassdraget unngår vi et langt vad ved Hyddkroken (vi har undersøkt, og det skal være mulig å komme over der). Heldigvis ble terrenget lettere etterhvert ettersom vi nærmet oss Hyddsjøen. Her så vi litt andre folk på avstand, før vi fikk opp teltet i rekordfart så fort vi var over riksgrensen igjen. Da teltet stod sluttet det endelig å regne (i alle fall for en liten halvtimes tid).

Teltplassen ved Hyddsjøen

Dag 4: Hyddsjøen til navnløst vann før Vauldalen

Vi var lovet lettere vær, men utenfor holdt regnet på slik det hadde gjort siden kvelden før; det ble en sen morgen – vi har ingen middagstid å rekke. Da vi endelig kom oss ut etter frokost, stanset det plutselig å regne. Jeg hadde plastposer i våte sko.

Dagens plan var å følge Hydda ned til Hyddkroken og ta opp en kjerrevei derfra over mot Vauldalen. Siden terrenget nede ved elven så krevende ut, trakk vi opp i høyden – slik kunne vi også utnytte myrene nedover og unngå skogen lengst mulig.

Innover myrene – snart må vi bakse med skogen

Denne dagen så vi spesielt mange fugler, med en majestetisk ørn som høydepunktet. Skyene fortsatte å gli til side, og i lunsjen måtte vi frem med både solkrem og T-skjorte. Det siste satte myggen spesielt stor pris på, så det ble korte stopp i varmen resten av dagen.

Hydda, nært Hyddkroken

Skogen bød som ventet på motstand, men vi lirket oss videre via lysninger, dyretråkk, myrer og grensegater. Noen steder måtte vi legge inn ekstra innsats og gå rundt, siden det kan være vanskelig å komme over elvene på flate myrer (hvor de som oftest meandrerer stille og dype uten stein å trå på). Vel nede ved Hyddkroken gikk vi for å inspisere vadeplassen før vi tok avsted oppover kjerreveien – det ville vært et enkelt, men langt, vad om vi hadde kommet den veien.

Etter fire dager i terrenget var det godt å kunne lange ut og legge kilometerne bak oss uten omveier, og etter en time var vi fremme ved et idyllisk tjern nær toppen av veien over til Vauldalen. En liten million summende plageånder fortalte oss at valget sto mellom å spise middag inne eller selv bli middag ute; vi valgte det første uten videre betenkningstid. Da kvelden kom fikk vi heldigvis fritt nok luftrom til å kunne tasse litt rundt utendørs.

Teltplassen ved det navnløse vannet på toppen av bakken
Solnedgangen

Dag 5: Via Vauldalen til Bolagen

Solen var oppe før oss (den står tross alt opp mellom tre og fire), men vi så ikke noe til den. Vi lå heller og slumret til lyden av regn på duken til det var blitt langt på dag, pakket vått telt og gikk avsted i duskregnet som gradvis avtok mens lukten av våt skog tiltok da vi la fjellet bak oss på den smale kjerreveien (dvs ATV-veien). Kjeks og vann ved en bro, smile og hilse da vi møtte to voksne damer på tur motsatt vei, betydelig mer velluktende enn oss.

Turens rytme har på dette tidspunktet i turen begynt å sette seg i kroppene, og sekkene har blitt mer medgjørlige etter halvgått distanse – vekten reduseres med nær 1200 gram i døgnet. På vei og sti blir det en annen tur: Vi blir mindre delaktige i dialogen med landskapet når vi ikke selv må avgjøre hvor vi skal over og når vi skal gå rundt. Det er også godt: Turen flyter lettere, kilometerne legger vi bak oss halvannen gang raskere og skog er ikke lenger en utfordring med potensielt høyt frustrasjonsnivå (men der er like mye mygg for det; Fruen har fått et ikke tellbart antall i en klynge på hver skulder).

Fjellfie

Kjerreveien ble til bedre og bedre grusvei og munnet til slutt ut i en smal stripe asfalt som til vanlig binder nabolandene sammen – nå lå den bare der, regnvåt og stille. Stille var det også ved tollstasjonen, og ved turisthotellet, og på campingen. Det var som å gå gjennom en spøkelsesby: Mørke vinduer. Ingen trafikk. Ikke så mye som et vindpust eller lukten av en enslig vaffelplate fra kaféen.

Gammel låve og fargespill i en åker i Vauldalen

Det ble et kort mellomspill: Vi tok inn på DNT-stien i retning Ljøsnåvollen og møtte igjen lukten av våt skog og myr. Og vi møtte myggen. Det ble ingen diskusjon rundt forslaget om å skyve på lunsjen til vi var over skoggrensen, hvor vi kunne være heldige å få litt vind. Stien her må være en av de mindre brukte: Mange steder ligger det knekte trær over den, og oppe på fjellet blir den ofte borte mellom de værslitte røde merkene.

Stien gjør en sving innom nabolandet

Ganske akkurat klokken syv kom vi ned mot utløpet av innsjøen Bolagen, hvor vi fant to ting: Et annet telt og et informasjonsskilt om hvordan man skal te seg i møte med moskus, som det tydeligvis finnes her. Ingen av delene bekymret oss, og vi fant lett en teltplass nedover langs elven, ute av syne for de andre. Lille runde røde kom raskt opp, og alt det praktiske fløt som det skulle femte dagen på tur. Halvveis til Røros og vel så det.

Teltplassen ved Bolagen

Dag 6: Over Viglen og nesten til Ljøsnåvollen

Denne dagen var vi tidligere i gang: Da vekkerklokken vaslet at det var på tide å våkne, satt vi allerede med grøtskjeen i hånden. Utenfor sang elven den samme sangen den har holdt på med lenge før vår tid, og det lå små dråper på teltduken etter natten som var. Utenfor lå skyene og ventet mellom fjellene, men de så mildere ut i gemyttet enn på lenge.

Pakking og oppvask (skuresvamp er trikset) gikk som det skulle, og snart krysset vi både et reingjerde og riksgrensen. Høydemeterne fordelte seg pent opp gjennom dalen – dette skulle vise seg å være en av de fineste etappene på turen, med flotte utsyn og variert terreng.

Flott utsyn på vei opp på Viglen-massivet

Helt oppe i skardet står det en nødbu, et svensk «vindskydd» på norsk jord, så der inntok vi dagens polarbrød; vi er i gang med andre halvdel av alt på matfronten, og det merkes godt på sekkevekten (samtidig som vi har blitt betydelig sprekere). Etter å ha lukket forsvarlig etter oss og heist sekkene opp på ryggen fikk vi ganske umiddelbart svar på spørsmålet om vi skulle legge inn en liten topptur på Storviglen: En byge skyllet over fjellet – det er tegn godt nok for oss.

Nødbu i skardet mot toppen

Nedstigningen mot dalen gikk pent og pyntelig for seg, med stadig mindre stein lenger nede. Nok en byge. Ved skoggrensen stålsatte vi oss for en entusiastisk tilhengerskare på Femundsmarkas maner da vi la jakkene i sekken, men det var befriende lite blodsugere å se.

Inn i skogen

Planen var å fortsette noen kilometer forbi Ljøsnåvollen (betjent, privat), men da stien klatret opp på en tørr mo med gamle furuer ble fristelsen for stor: Slik ser man for seg at det skal være på tur i Femundsmarka. Etter litt leting fant vi et egnet sted litt vekk fra stien og med vann i nærheten.

Teltplassen nært Ljøsnåvollen

Så skjedde det endelig: For første gang på seks dager kunne vi ta av oss stillongsen (som vi også har sovet med) og regnbuksene. Shorts, T-skjorte og middag ute i solen – man skulle nesten tro at det var sommerferie. Det ble en avslappende aften inntil knotten tvang oss inn.

Middag ute
Rundt solnedgang

Dag 7: Gjennom Femundsmarka til Gjetsjøen

Endelig. Natten hadde vært varm (ingen lue), og dagen tegnet allerede til å passe årstiden bedre enn de foregående dagene. Utenfor dikterte flygende punktum nok til en tykk roman innefrokost også i dag. Akkurat da vi var klare til å ta ned teltet kom en perfekt liten skur, slik at vi skulle få gleden av å pakke vått telt denne dagen også.

Femundsmarka

Iført shorts og T-skjorte travet vi forbi Ljøsnåvollen sæter rett etter avgang. Her snakket vi med andre mennesker for første gang siden dag to, de hadde syklet inn og så ut til å være på dagstur. I det hele tatt skulle dette bli den dagen hittil med flest «hei» langs stien.

Man får lyst til å padle kano

Det første stykket gikk turen gjennom furuskog med store steiner og tørr reinlav. Så flatet terrenget ut, og vi stod midt i et kanoparadis som på mange måter minnet om Fjorda: Vann, bekker og kanaler omkranset av furuskog og tilrettelagte leirplasser innimellom. I lunsjen kom to av padlerne forbi ved en kort bæring (underholdende å observere forsering av lav bro i stri strøm og stor fart), før vi traff på en familie i Ally-kano ved Langvassbua. Her står også en av de gamle tømmerrennene intakt – det er fint å se at den har blitt bevart. Langs bredden av Feragen skinte solen over blikkstille vann mens vi gikk alene med kleggen i den stille sommerskogen. Hit kommer vi tilake med kano en dag.

Tømmerrenne
Padleparadis

Med Feragen bak oss tok vi fatt på den siste delen av turen, en langstrakt og småkupert ås mellom to fylkesveier. Når vi går ned fra denne er vi straks i Røros sentrum. Selv om det er fint i skogen, var det godt å være tilbake på fjellet igjen. Vi tok av stien på toppen av Gjetsjøhøgda og gikk i dyp og myk mose ned til odden midt på Gjetsjøen. En liten bris lot oss få litt tid ute i finværet i fred for knotten.

Teltplassen ved Gjetsjøen (vi fikk ikke fisk)
Henter vann til neste morgen

Dag 8: Fra Gjetsjøen til Skåkåstjønna

Den åttende dagen brakte som ventet den syvende gjentakelsen av morgenritualene: 7,5 dl vann kokes opp mens havregrøten (på forhånd delt opp i porsjoner) og kaffen fordeles i kopper og kar; spise; pakke; pusse tenner og gå. Sløret sol, bris og oppholdsvær.

Reinlav likner ikke så rent lite på en annen rakker vi har blitt kjent med denne våren

Dagens etappe var av det kronglete slaget, med mange turer opp, ned og rundt formene i terrenget, med de allestedsnærværende trønderske myrene som gjennomgangsmelodi. Heldigvis var vinden fast følge og beskyttet oss mot det meste av den flygende armada som normalt vokter luftrommet her, spesielt der det er myr (dvs overalt).

Gjennom skogen

Vi merket at dette blir den nest siste etappen – sluttmålet er stedet vi må telte for å være sikre på å nå halv fem-toget hjem. Legg til sur vind og litt regn mot slutten, så blir følelsen av transportetappe komplett.

Uansett var det like godt som vanlig å komme frem og få opp teltet. Middag, kaffe, boklesing og rusletur. Alt slik det skal være på tur, med en snikende følelse av at eventyret snart er over for denne gang.

Siste teltplass, ved Skåkåstjønna

Dag 9: Skåkåstjønna til Røros og hjem

Gjennom det skiftende skydekket ble temperaturen i teltet regulert hyppig og brutalt; fra syvtiden begynte Fruen å sette inn kompenserende tiltak i form av maksimal lufting, og før åtte var begge helt ute av posene etter en kjølig natt – og i gang med å lage frokost. Vi hadde god tid, etappen til toget skulle være fort gjort. En liten strekk på madrassen etter frokost, så pakking.

En frisk bris gjorde luftrommet fritt for blodsugere, og vi la i vei i shorts og vindjakke. Det var tydelig at vi nå var ute av langturland og inne i noens nærmark, med stier og skiløyper på kryss og tvers. Den første vi møtte kom oss i møte i skjorte, ny olabukse og pene joggesko; han stoppet oss med et kontant spørsmål: «Har dere sett noen voller?» Litt perpleks nøling senere ble det klart at han mente hustufter som noen skulle ha sett her for førti år siden, før skogen trakk seg så høyt opp. Vi kunne dessverre ikke være til hjelp, men vi lurer fortsatt veldig på hva som var så viktig ved å finne nettopp disse vollene.

Vi kan se målet

Ganske raskt begynte Bergstaden å nærme seg, med den karakteristiske hvite kirken opplyst av solen, og turgåerne som kom imot ble mange. Noen stoppet og lurte på hvor vi kom fra og sa at det var langt da vi fortalte dem det.

Småsætran, Røros

Nede i Røros sentrum myldret det av folk, nesten som på Martna’n; det kunne også rikskringkastingen stadfeste – stedet opplevde det heftigste innrykket av turister noensinne på denne tiden av året, og vi fikk selv se hvordan den meteren vi har lært oss å holde ble kortere og kortere ettersom køene ble lengre. Lunsj på bakeriet, is i solen og pizza til middag, alt i rask rekkefølge – matlysten er det ingenting å si på etter ni dager på tur.

Bergstaden

NORD alias Svenske Järnvegar fraktet oss trygt hjem i et tog merket «NSB» etter vi hadde kjøpt billett i Vy-appen kvelden før. Slik ser altså fremskrittet ut. Uansett var vi godt fornøyde med årets utgave av sommerlangturen, med god valuta for pengene på værfronten.

Ved reisens slutt

2 Comments

  1. lEiF:// 6. august 2020

    Så artig:-) Skåkåstjønna er ikke mer enn ca. 5km fra setra vår…:-) har mange skiturer i terrenget der:-)

    • steinjak 7. august 2020

      Så gøy 🙂

      Ja, det var veldig fint turterreng i det området!

Comments are Disabled

Høsttur i Sylan

Robbe hopper inn i bilen, han gjør visst ofte det så ofte han kan, det spiller ingen rolle om han kjenner de som sitter der. Jeg kaster ham ut på gaten igjen, hunder får ikke sitte foran uansett. Klokken er ett, og reisefølget bærer sekker og fjellsko ut fra sentrumsleiligheten, vi skal til Ramsjøhytta og regner med å være fremme rundt solnedgang en gang. Vi kommer oss ut av byen før rushet og lærer de belgiske vennene et nytt ord langs grusveien opp mot Bjørneggen: Ferist.

Med hunden i bånd over de første jordene og avskrudde mobiler i sekken legger vi arbeidsuken bak oss. Vi går i shorts, og ettermiddagssolen i september står lavt nok på himmelen til at vi kaster lange skygger i det myke lyset. Lukten av gress og sauemøkk byttes ut med lukten av myrvann idet stien løper sammen med en kjørevei for ATV’er langs gamleveien til kobbergruvene her oppe. Robbe skal snuse på alt og løper på kryss og tvers foran oss.

Turen forløper slik turer på høsten skal, vi veksler på å småprate og gå i stillhet, ser oss litt rundt der vi passerer en inngjerdet gruvesjakt omkranset av gamle hustufter, setter oss i lyngen og spiser matpakke og drikker kakao, det er vindstille og shortsvær. Ved Finnkoisjøen passerer vi et følge på 8-9 personer inkludert barn. Det kan tegne til en folksom kveld på Ramsjøhytta.

Ned mot Finnkoisjøen

Vel fremme kryr det av folk selv uten barnefamilien. Vi får de siste sengene og plass ved et lite bord hvor vi venter på komfyrtid mens vi kutter sopp og løk. Reiskavsgryte, potetmos med fløte, rødvin. Reisefølget byr på medbragt terningspill, og vi setter kursen for køyene rett etter oppvasken, i likhet med resten av de som skal sove her i natt, det er 50 mennesker på 36 sengeplasser – heldigvis har noen telt.

Neste morgen går allting glatt på kjøkkenet, og vi oppdager at vi er de eneste som skal i retning av Schulzhytta denne dagen; det kan virke som de fleste har gått inn på Ramsjøhytta for å bli der hele helgen, det er visst det som også er trenden blant fjellvandrere: Dra inn til en hytte nært veien for å gå dagsturer derfra. En gjeng voksne damer tilbragte hele fredagskvelden med mobilene sine, det var ladestasjon tilknyttet solcelleanlegget og marginalt med dekning. Så kunne også denne turen eksistere, ikke henfalle til forglemmelsen av de hendelser med positivt fortegn som ikke er dokumentert i sanntid for omverdenen.

Gjennom bjørkeskogen

Det er skyet vær, men vindstille. Vi går. Spiser. Går litt til. På Schulzhytta er det stille når vi kommer litt over klokken ett. Vertinnen driver og baker kanelboller, og vi bestiller umiddelbart både boller og kaffe, hun kommer ut til oss med alt på et brett en liten time senere; varme kanelboller, sterk kaffe. Litt om litt ankommer små grupper med jegere, ikke alle har fått noe. Hunderommet fylles opp, og vi fyller de fleste plassene i spisesalen til middag; fiskesuppe, laks og bløtkake utgjør de tre rettene på menyen. Mer terningspill, lesing av gamle årbøker.

Søndagen våkner vi til et fantastisk vær, og etter en solid frokost tar vi fatt på turen tilbake til bilen. Vi har det ikke travelt, de to foregående dagene har vi gått på rundt en time mindre enn de fem oppsatte timene, så vi regner med cirka seks timer på den oppsatte syvtimeren tilbake til bilen. Idet vi passerer et vann som bare er for fint til å gå forbi innvilger vi oss en lang pause, og et par andre turgåere dukker opp og gjør det samme på neste odde. Akkurat slik skal høstdager i fjellet se ut: Sol, myggfritt og vindstille, god tid og hyggelig selskap.

Utpå ettermiddagen skrår vi over det siste jordet og flytter inn i bilen igjen. Skrur på telefonene. På vei tilbake til Trondheim sover både folk og dyr i baksetet. Sjåføren holder seg heldigvis våken.

På vei over til Bjørneggen og bilen

Vi passerer en av de gamle gruvene på vei hjem også

Comments are Disabled

Dag 49: Storerikvollen til Storlien

Det er ikke mye spennende og dramatisk å rapportere fra en godværsdag der alt går fint, men etter etappen sitter jeg igjen med et godt minne av den følelsen jeg fikk da jeg skled rolig over en myr og kikket fra fjell til fjell rundt meg, følelsen man kan få når man bare ut en formiddag man egentlig skulle noe annet, den følelsen som sier «ja, dette er livet,» og gjør at jeg tverrstopper ved en liten bjørk og finner frem lefse og kakao, jeg må nyte disse øyeblikkene. Jeg lukker øynene og trekker øyeblikket til meg, men vinden hvisker meg stilt og forsiktig truende i øret: «Glem ikke, vær på vakt,» og jeg merker at det tilfredse smilet jeg bærer på strammer i huden som har skorpet seg lett rundt en liten solbrenthet jeg pådro meg da jeg prioriterte kuldekrem fremfor solkrem dagen før.

image

Farvel til Storerikvollen

Dagen startet som den nydeligste påskedag, bak gardinene hadde Sylmassivet lettet på hatten for oss, og solen lyste opp de steile toppene. Solen skinner også fra sju blide ansikter rundt frokostbordet, og vinden har løyet betraktelig siden dagen før; mildværet har gjort at den løse snøen har sunket sammen, frosten har gjort den hard og lettgått, og et mikroskopisk snøfall har sørget for at det ligger et florlett melislag som blåswix’en kan få feste i på toppen. «Her mangler det bare en appelsin,» tenker jeg og legger i vei i den retningen kompassnålen peker, nordover myrene, blir stolt når jeg treffer innenfor et ensifret antall meter etter 3,75 km delvis i skog på første delmål. GPS’en får hvile i dag.

image

En ski i hvert land

Langs grensen til naboriket står et reingjerde, delvis begravet av snø. Jeg skritter over og er på harrytur. Målet er da også Storlien, trøndernes svar på Svinesund, skjønt det blir vel ikke så mye handling av flesk og alkohol for min del, utover det jeg kan konsumere i løpet av et par fine hviledager sammen med Siri. På vei ned sikter jeg meg inn på «leden» fra Blåhammaren til Storlien, og idet skiene klikker på plass i sporet føler jeg at turen på sett og vis er over for i dag. 7 km i sporet, og jeg går utenom tullstasjonen og blir lovbryter for hundre korte meter langs jernbanesporet til jeg står på perrongen.

image

Jeg vil ikke ha noe tull, så jeg går rundt

Kartet på stasjonen viser overraskende nok at det finnes to hoteller på Storlien (turkartet viser bare ett, og vi fant bare ett på nett), så jeg slår på tråden til Siri for å høre hvor jeg skal henvende meg. Det viser seg at vi har reservert rom på stedets bar/pub/nattklubb/casino, og jeg føler meg lettere malplassert der jeg vagger inn i baren med en diger sekk og spør etter romnøkkelen. Kuskinn på dørene, dunkemusikk, øldrikkende nordmenn overalt, jeg lurer på om jeg bør gå med balaclava mens jeg er her for ikke å bli gjenkjent, harrytur er sterk kost for P2-lyttere. Så snart Siri kommer er alt glemt, og selv om rommet er ganske shabby (dusjen vil ikke henge på veggen, sengene er slitt, møblementet er sparsomt), er maten overraskende bra (om man ser bort fra at kokken stekte biffen noe hardere enn spesifisert): Pent presentert, bra tilbehør, gode smaker. Betjeningen er vennlig og oppmerksom. Vi legger oss mette og tilfredse og ser frem til to hviledager sammen, det blir tur til Åre i morgen; er man på harrytur, får man gjøre det skikkelig.

Fornavnet til en kjentromanskikkelse med eetternavn Hole

Fornavnet til en kjentromanskikkelse med etternavn  Hole

Comments are Disabled

Dag 48: Nedalshytta til Storerikvollen

Det var snøføyke rundt veggene da jeg dro fra gardinene, men det var i det minste sikt, og med selskap av seks blide svensker til frokost, var det ingenting å si på humøret. Snøværet gav seg også, men det blåste friskt da vi la i vei som én gruppe. Det skulle altså bli på NPL-tur at jeg debuterte som fellesturist, og da med den svenske turistforeningen. Fra start tilbød jeg meg å bidra med å tråkke spor, men da fikk jeg klar beskjed:

Det er lungt; i dag skal du njuta!

image

Svenskene spiser sin macka

Etappen var grei: Snill stigning, gode spor og trivelig turtempo. Vinden var ganske frisk over toppen, og for min del ble det turens lengste lunsj så langt, i vindsekken; blåst og hagl. Etter lunsjen ble føret utfordrende, både for oss som gikk på smurning og de som hadde smørefrie(!?) ski, nullføret ga vekselvis kladder og bakglatte ski, og det var noen i følget som var ekstra fornøyde da det koselige setertunet på Storerikvollen dukket opp bak en haug i bjørkeskogen.

image

Meld fra hvor du går og hvor lenge du blir borte, eller send posisjonen med SPOT

Vel inne ble jeg traktert med kaffe og whisky, det er kanskje ikke så ille å være på fellestur allikevel? På toppen av det hele ble jeg påspandert middag i dag også: Blomkålsuppe, reinskav og nypesuppe med Digestive-kjeks. Etter maten fortalte turlederen levende om hendelsene rundt karolinernes katastrofale tilbaketrekning gjennom Sylan, og jeg fikk litt oppmerksomhet rundt min planlegging av neste etappe, med utgangspunkt i en rute Siri hadde foreslått på SMS fra myr til myr innover mot Storlien.

Comments are Disabled

Dag 47: Stugudal til Nedalshytta

Noen dager er friskere enn andre, og denne gangen visste jeg allerede kvelden før at jeg ville stå foran speilet på Nedalshytta og sjekke kinn og nese ved ankomst. Derfor var solkrem byttet ut med kuldekrem, snøbrillene satt på luen ved utsjekk, og balaclavaen lå lett tilgjengelig. Ved frokosten fikk jeg mange gode råd, og jeg endte opp med å kjøpe et nytt kart, for jeg manglet dekning for ett av alternativene. Som vanlig på trivelige og komfortable steder, ble det en sen start.

image

Koselig med landhandel på Stugudal

Jeg tok, på vertsfolkets anbefaling, veien opp ved butikken, for der skulle det ha blitt kjørt med skuter kvelden før. Det var et godt råd, og det meste av stigningen var fort gjort. Underveis slo jeg av en prat med to voksne gutter som hadde fått en frisk natt i teltet da kvikksølvet krøp under 20 utover kvelden; «det ble kjølig da vi slokket bålet». Med høyden gjorde også en bitende vind seg gjeldende, og jeg prøvde å få balaclavaen til å dekke mest mulig. Etterhvert tok vinden seg opp, og jeg fikk nok med å holde balansen, for ikke å snakke om å lete opp neste hint om veien videre, enten det dreide seg om en stake, et stykke avblåst grus, rester av skutersporet eller en rettlinjet kant med vegetasjon som kunne indikere en veikant. Da jeg så på klokken ble jeg lettere sjokkert, jeg hadde gått i tre timer og et kvarter, og jeg stilte meg med ryggen mot vinden og fikk i meg litt nøtter; sjekket GPS’en og estimerte en time til i uværet. Snart var jeg nede i bjørkeskogen, og været avtok parallelt med at sikten ble bedre. Lyset var flatt, og jeg måtte tåle et par overraskende skavler før jeg tok til fornuft og satte ned farten.

image

Pause i dårlig vær

Vel fremme slo jeg av en prat med vertsfolket før jeg tasset opp til selvbetjeningskvarteret idet en fellestur fra STF ankom. Det var hyggelig med selskap, og de spanderte av sin medbrakte treretter: Minestronesuppe, spaghetti carbonara og sjokoladepudding. Etter stort press takket jeg ja til å sette til livs restene av desserten. I morgen skal alle her til Storerikvollen.

image

Her bor fornybar energi-trollet

2 Comments

  1. Hallgrim Hjelmbrekke 24. mars 2014

    Hei
    Trivelig å møte en norgepålangser for første gang! Lykke til nordover – jeg skal følge med! Jeg er også spent på hvilken rute du velger fra Storlien – men er været ok ville jeg gått via Rensjøseteren ! Mvh Hallgrim( relativt voksen gutt).

    • steinjak 24. mars 2014

      Hei, Hallgrim, og takk for hyggelig hilsen :-). Nå ligger jeg varm og god i posen i telt 16 km nord for Rensjøseteren, så jeg valgte den ruten du foreslo. I morgen blir det en kort etappe opp til Sandvika og overnatting på Bellingstua.

      Stein Jakob

Comments are Disabled

Dag 46: Brekken til Stugudal

Å fyre til frokost er bare fint når det er mest for kosen inn del, og man har P1 på radioen. Værmeldingen var nesten for god til å være sann (ikke bare nesten, skulle det vise seg), og jeg la på solfaktor 50 og blå extra. Jeg kunne se frem til en fin tur, spesielt partiet gjennom skogen.

De første kilometerne på vei gikk helt greit, det snødde en del, men det var en god følelse å gå en tur på stien og føle skogens ro langs et dagferskt skuterspor. Roen ble imidlertid raskt brutt av en annen som hadde sett seg ut samme setervei, han kom i en diger, sekshjulet skogsmaskin som spant og trakk seg langsomt og pekende frem mellom bjørketrærne. I motbakkene var jeg raskere enn den, men da jeg jaget forbi i løssnøen, tungpustet, gjorde skutersporet slik som skuterspor så altfor ofte gjør, det tok en annen vei enn jeg ville. Jeg måtte stikke nesen i kartet, men slapp å fordype meg helt, da føreren av den store maskinen pekte meg i rett retning. Herfra ble det brøyting i dyp snø, og kreftene gikk ganske mye fortere med enn i sporet.

image

Setervoll langs veien

På en diger myr i enden av seterveien, hvor føret var litt fastere enn inne i skogen, snurret jeg inn en god, gammeldags kompasskurs i retning av veien. Skisporet skar seg rett frem over alt det bløte jeg slipper å forsere siden det er vinter, og jeg var med ett fritt vilt for snøplog og rutebuss igjen. Faktisk var det litt i overkant spennende her som brøytekantene er ganske høye, en plog i møtende retning her vil ikke ha mulighet til å se meg, og jeg kan vel bare glemme å hoppe høyt med stor sekk. Fornuften tar meg fra side til side oppover, og etterhvert ser jeg hvilken vei brøytebilen er på vei og kan planlegge ut fra det.

image

Endelig ferdig med motbakkene

På toppen fikk jeg litt sol, og en snau kilometer lenger ned passerte jeg Mustjønna, nå en anonym snøflekk mellom haugene, men i virkeligheten selve starten på Glomma. Utrolig hva man lærer underveis. Pussig nok har dette tjernet utløp i nordenden, og vannet renner via Ystesosen og Grunnsjøen før det endelig, i utløpet av Storøvlingen, bestemmer seg for å ta fatt på den lange veien sørover. Været surner til, og jeg snører hetten tettere før jeg tar fatt på bakkene ned mot Stugudal. Her er føret vått og sugende, og jeg må søke meg fra snøflekk til snøflekk før jeg endelig må gi tapt og ta brøytekantene og terrenget fatt. Jeg er sulten og sliten, men «snart fremme», så jeg står på. Fem hundre stakkarslige meter fra målet må jeg stoppe og henge på stavene, jeg har et akutt behov for en skikkelig pause.

Det unner jeg meg ikke, og jeg biter tennene sammen og tar i det jeg har, hodet koker, og jeg er blårød i ansiktet med snø og is i skjegget idet det hyggelige mennesket bak disken rolig konstaterer:

Du går Norge på langs.

…og forsvinner på bakrommet der Direktøren tilkalles med ordene «Vi har en Norge-på-langs’er her.» Han tar meg i hånden og kunngjør at hotellet akter å spandere overnatting, frokost og niste (snilt!), og jeg prøver å takke så pent jeg kan før jeg tørker av støvlene og vakler innover gangen. Står lenge, lenge i dusjen og må ha meg litt nøtter og sjokolade før jeg går og kjøper middag i kafeen. Hamburger og dobbelt karbonadesmørbrød, jeg burde skjemmes.

image

En ekte hobbit må ha sin Second Dinner

Kvelden har gått med til kartarbeid og til å fundere på morgendagens værmelding: 14 m/s på det verste…

Comments are Disabled