Å fyre til frokost er bare fint når det er mest for kosen inn del, og man har P1 på radioen. Værmeldingen var nesten for god til å være sann (ikke bare nesten, skulle det vise seg), og jeg la på solfaktor 50 og blå extra. Jeg kunne se frem til en fin tur, spesielt partiet gjennom skogen.

De første kilometerne på vei gikk helt greit, det snødde en del, men det var en god følelse å gå en tur på stien og føle skogens ro langs et dagferskt skuterspor. Roen ble imidlertid raskt brutt av en annen som hadde sett seg ut samme setervei, han kom i en diger, sekshjulet skogsmaskin som spant og trakk seg langsomt og pekende frem mellom bjørketrærne. I motbakkene var jeg raskere enn den, men da jeg jaget forbi i løssnøen, tungpustet, gjorde skutersporet slik som skuterspor så altfor ofte gjør, det tok en annen vei enn jeg ville. Jeg måtte stikke nesen i kartet, men slapp å fordype meg helt, da føreren av den store maskinen pekte meg i rett retning. Herfra ble det brøyting i dyp snø, og kreftene gikk ganske mye fortere med enn i sporet.

Setervoll langs veien

På en diger myr i enden av seterveien, hvor føret var litt fastere enn inne i skogen, snurret jeg inn en god, gammeldags kompasskurs i retning av veien. Skisporet skar seg rett frem over alt det bløte jeg slipper å forsere siden det er vinter, og jeg var med ett fritt vilt for snøplog og rutebuss igjen. Faktisk var det litt i overkant spennende her som brøytekantene er ganske høye, en plog i møtende retning her vil ikke ha mulighet til å se meg, og jeg kan vel bare glemme å hoppe høyt med stor sekk. Fornuften tar meg fra side til side oppover, og etterhvert ser jeg hvilken vei brøytebilen er på vei og kan planlegge ut fra det.

Endelig ferdig med motbakkene

På toppen fikk jeg litt sol, og en snau kilometer lenger ned passerte jeg Mustjønna, nå en anonym snøflekk mellom haugene, men i virkeligheten selve starten på Glomma. Utrolig hva man lærer underveis. Pussig nok har dette tjernet utløp i nordenden, og vannet renner via Ystesosen og Grunnsjøen før det endelig, i utløpet av Storøvlingen, bestemmer seg for å ta fatt på den lange veien sørover. Været surner til, og jeg snører hetten tettere før jeg tar fatt på bakkene ned mot Stugudal. Her er føret vått og sugende, og jeg må søke meg fra snøflekk til snøflekk før jeg endelig må gi tapt og ta brøytekantene og terrenget fatt. Jeg er sulten og sliten, men «snart fremme», så jeg står på. Fem hundre stakkarslige meter fra målet må jeg stoppe og henge på stavene, jeg har et akutt behov for en skikkelig pause.

Det unner jeg meg ikke, og jeg biter tennene sammen og tar i det jeg har, hodet koker, og jeg er blårød i ansiktet med snø og is i skjegget idet det hyggelige mennesket bak disken rolig konstaterer:

Du går Norge på langs.

…og forsvinner på bakrommet der Direktøren tilkalles med ordene «Vi har en Norge-på-langs’er her.» Han tar meg i hånden og kunngjør at hotellet akter å spandere overnatting, frokost og niste (snilt!), og jeg prøver å takke så pent jeg kan før jeg tørker av støvlene og vakler innover gangen. Står lenge, lenge i dusjen og må ha meg litt nøtter og sjokolade før jeg går og kjøper middag i kafeen. Hamburger og dobbelt karbonadesmørbrød, jeg burde skjemmes.

En ekte hobbit må ha sin Second Dinner

Kvelden har gått med til kartarbeid og til å fundere på morgendagens værmelding: 14 m/s på det verste…