Posts Tagged: skardsfjella

Langtur fra Tydal til Røros

Når man skal på tur, får naturen bestemme: Den planlagte turen fra Aurland til Gol måtte legges til side for et alternativ uten to meter snø og flomstore elver. Da ble nærliggende fjellområder redningen.

Det er en rolig dag én: Sekundviseren deler hver time frem til avreise i seksti like deler, og for hvert tredje tikk stemmer kranen på kjøkkenet i med én dråpe som smeller i vasken, slik den har gjort litt for lenge nå. Kanskje har stillheten fra fjellet ankommet allerede før vi drar. Bussen opp til startstedet forlater byen først klikken to, med ankomst Væktarstua i Stugudal (Tydal) tre og en halv time senere (med bussbytte i Selbu). Sekkene tynger allerede på vei opp fra gårdsplassen, vi har med rundt tolv kilo mat for inntil elleve dager med forflytning. Målet er å ankomme Røros før maten tar slutt, og det mener vi å ha god margin til.

Tredje stedet vi går innom har avis til oss, og med nesene begravd i hver vår del av denne, går bussturen fort, inn og ut av regnskurer gjennom de myke dalførene i indre del av søndre Trøndelag. Øynene tar etterhvert opp en gammel vane med å vurdere mulige krysningssteder i elvene vi ser fra vinduet, snart er det tur, ingen dekning og gangfart i halvannen uke. Værmeldingen er ny hver gang vi sjekker, men det går uansett i trøndervær – stabilt vekslende.

Sjekker busstidene i Dronningens gate

Dag 1: Væktarstua-Villskardsjøen

Solen skinte og folk spiste is utenfor da vi gikk av bussen ved Væktarstua hotell og takket en blid og hyggelig bussjåfør/postbud/etc for turen. De siste forberedelsene tok til: Snøre støvler, helle ut vannet fra flaskene og finne starten på stien som skal ta oss opp gjennom bjørkeskogen til høyfjellet, opp dit vi skal fri oss fra alle stier og gå dit vi vil ettersom turen blir til.

Vi hadde sett oss ut Villskardsjøen som første mål, klokken var halv seks ved avmarsj. Høydemeterne kom jevnt, og etter omlag tre timer møtte vi velkomstkomitéen oppe på fjellet: En enslig tamrein på streif og en skikkelig skur i samme ærend. Til vår store overraskelse stod det allerede et telt oppe ved vannet, så vi skyndte oss over utløpet (steingås enkelt) og fikk opp teltet på neste odde.

Like etter freste primusen i forteltet, og regnskuren gled langsomt over i kveldssol på toppene rundt oss.

Teltplassen ved Villskardsjøen

Dag 2: Villskardsjøen via Skarddøra til Skarddørssjøan

Den andre dagen kom og gikk noen ganger før den tok til for alvor. Regndråper på taket. Rasling i duken. Behov for å snu seg over på siden eller tilbake på ryggen. Alvoret var det Fruen som stod for, en god stund før klokkeslettet vekkerklokken var stilt inn på: «Ej é svolta!» Hva kan man da gjøre, annet enn å fyre opp primusen og koke vann til havregrøt og kaffe?

Vi tok avsted fra leirplassen fem over halv ti. Planen om å sprette opp på en topp med sekkene stående i Villskarddøra har blitt erstattet med en enklere tur rundt fjellet og gjennom den langt mindre ville Skarddøra i stedet – skybasen hevet og senket seg nedover fjellene rundt oss. Fjellbuksene lå i sekken, og sekken hadde i likhet med oss fått regntøyet på, det var trøndervær i vente.

En liten lomme med finvær før avmarsj

Turen tok oss på frihånd rundt fjellet til vi nesten var innerst i Skarddøra, så langs T-merket sti videre innover til svenskegrensen. Her møtte vi et følge på tre som hadde gått fra demningen i Sylsjöen, også de på svensk gjennomreise i trygg avstand fra potensielt smittefarlige svensker.

Her ble vi innhentet av både regn og sludd, men vi fikk til en rask lunsj i tilnærmet oppholdsvær før vi returnerte til Furet Værbitt. Vi steingikk innosen til vann 1078 og tok bakkene opp til den siste av Skarddørssjøan, 1118. Denne var faktisk halvveis islagt, og den beste teltplassen ganske vindutsatt, så det ble en innekveld i regnet, med innlagt fotoekspedisjon mellom bygene.

Teltplassen ved Skarddørssjøan

Dag 3: Skarddørssjøan øst for Hydda til Store Hyddsjøen

Dagens etappe skulle bli av de enklere navigasjonsmessig: Rett øst over åsen bak teltplassen og så langs et vassdrag nedover dalen resten av dagen. I begynnelsen var terrenget medgjørlig, selv om regnet hamret ned, også da vi inntok lunsjen inntil en stor stein – der var det i det minste litt mindre vind.

Vi trengte ikke å se ut for å avgjøre hva slags vær det var, og Fruen gjorde litt lett yoga mens jeg slumret videre en stund. Heldigvis sørger vi alltid for å ha alt som trengs til frokost liggende klart i forteltet. Været var akkurat det samme da alt var klart, så vi fikk gleden av å starte turen med å gå oss varme etter å ha pakket teltet i regn og vind.

Underveis, i trøndervær

Det var Fruen som sa det: «Det er egentlig fin natur her». Vi hadde fått en liten lomme med oppholdsvær hvor det lysnet litt, og hun hadde rett: Det er fint. Til det «gode» været hadde vi fått litt mer å jobbe med på terrengfronten, småkupert med fin veksling mellom vier, einer og myr, ispedd en og annen elvekryssing. Likevel: Ved å velge denne siden av vassdraget unngår vi et langt vad ved Hyddkroken (vi har undersøkt, og det skal være mulig å komme over der). Heldigvis ble terrenget lettere etterhvert ettersom vi nærmet oss Hyddsjøen. Her så vi litt andre folk på avstand, før vi fikk opp teltet i rekordfart så fort vi var over riksgrensen igjen. Da teltet stod sluttet det endelig å regne (i alle fall for en liten halvtimes tid).

Teltplassen ved Hyddsjøen

Dag 4: Hyddsjøen til navnløst vann før Vauldalen

Vi var lovet lettere vær, men utenfor holdt regnet på slik det hadde gjort siden kvelden før; det ble en sen morgen – vi har ingen middagstid å rekke. Da vi endelig kom oss ut etter frokost, stanset det plutselig å regne. Jeg hadde plastposer i våte sko.

Dagens plan var å følge Hydda ned til Hyddkroken og ta opp en kjerrevei derfra over mot Vauldalen. Siden terrenget nede ved elven så krevende ut, trakk vi opp i høyden – slik kunne vi også utnytte myrene nedover og unngå skogen lengst mulig.

Innover myrene – snart må vi bakse med skogen

Denne dagen så vi spesielt mange fugler, med en majestetisk ørn som høydepunktet. Skyene fortsatte å gli til side, og i lunsjen måtte vi frem med både solkrem og T-skjorte. Det siste satte myggen spesielt stor pris på, så det ble korte stopp i varmen resten av dagen.

Hydda, nært Hyddkroken

Skogen bød som ventet på motstand, men vi lirket oss videre via lysninger, dyretråkk, myrer og grensegater. Noen steder måtte vi legge inn ekstra innsats og gå rundt, siden det kan være vanskelig å komme over elvene på flate myrer (hvor de som oftest meandrerer stille og dype uten stein å trå på). Vel nede ved Hyddkroken gikk vi for å inspisere vadeplassen før vi tok avsted oppover kjerreveien – det ville vært et enkelt, men langt, vad om vi hadde kommet den veien.

Etter fire dager i terrenget var det godt å kunne lange ut og legge kilometerne bak oss uten omveier, og etter en time var vi fremme ved et idyllisk tjern nær toppen av veien over til Vauldalen. En liten million summende plageånder fortalte oss at valget sto mellom å spise middag inne eller selv bli middag ute; vi valgte det første uten videre betenkningstid. Da kvelden kom fikk vi heldigvis fritt nok luftrom til å kunne tasse litt rundt utendørs.

Teltplassen ved det navnløse vannet på toppen av bakken
Solnedgangen

Dag 5: Via Vauldalen til Bolagen

Solen var oppe før oss (den står tross alt opp mellom tre og fire), men vi så ikke noe til den. Vi lå heller og slumret til lyden av regn på duken til det var blitt langt på dag, pakket vått telt og gikk avsted i duskregnet som gradvis avtok mens lukten av våt skog tiltok da vi la fjellet bak oss på den smale kjerreveien (dvs ATV-veien). Kjeks og vann ved en bro, smile og hilse da vi møtte to voksne damer på tur motsatt vei, betydelig mer velluktende enn oss.

Turens rytme har på dette tidspunktet i turen begynt å sette seg i kroppene, og sekkene har blitt mer medgjørlige etter halvgått distanse – vekten reduseres med nær 1200 gram i døgnet. På vei og sti blir det en annen tur: Vi blir mindre delaktige i dialogen med landskapet når vi ikke selv må avgjøre hvor vi skal over og når vi skal gå rundt. Det er også godt: Turen flyter lettere, kilometerne legger vi bak oss halvannen gang raskere og skog er ikke lenger en utfordring med potensielt høyt frustrasjonsnivå (men der er like mye mygg for det; Fruen har fått et ikke tellbart antall i en klynge på hver skulder).

Fjellfie

Kjerreveien ble til bedre og bedre grusvei og munnet til slutt ut i en smal stripe asfalt som til vanlig binder nabolandene sammen – nå lå den bare der, regnvåt og stille. Stille var det også ved tollstasjonen, og ved turisthotellet, og på campingen. Det var som å gå gjennom en spøkelsesby: Mørke vinduer. Ingen trafikk. Ikke så mye som et vindpust eller lukten av en enslig vaffelplate fra kaféen.

Gammel låve og fargespill i en åker i Vauldalen

Det ble et kort mellomspill: Vi tok inn på DNT-stien i retning Ljøsnåvollen og møtte igjen lukten av våt skog og myr. Og vi møtte myggen. Det ble ingen diskusjon rundt forslaget om å skyve på lunsjen til vi var over skoggrensen, hvor vi kunne være heldige å få litt vind. Stien her må være en av de mindre brukte: Mange steder ligger det knekte trær over den, og oppe på fjellet blir den ofte borte mellom de værslitte røde merkene.

Stien gjør en sving innom nabolandet

Ganske akkurat klokken syv kom vi ned mot utløpet av innsjøen Bolagen, hvor vi fant to ting: Et annet telt og et informasjonsskilt om hvordan man skal te seg i møte med moskus, som det tydeligvis finnes her. Ingen av delene bekymret oss, og vi fant lett en teltplass nedover langs elven, ute av syne for de andre. Lille runde røde kom raskt opp, og alt det praktiske fløt som det skulle femte dagen på tur. Halvveis til Røros og vel så det.

Teltplassen ved Bolagen

Dag 6: Over Viglen og nesten til Ljøsnåvollen

Denne dagen var vi tidligere i gang: Da vekkerklokken vaslet at det var på tide å våkne, satt vi allerede med grøtskjeen i hånden. Utenfor sang elven den samme sangen den har holdt på med lenge før vår tid, og det lå små dråper på teltduken etter natten som var. Utenfor lå skyene og ventet mellom fjellene, men de så mildere ut i gemyttet enn på lenge.

Pakking og oppvask (skuresvamp er trikset) gikk som det skulle, og snart krysset vi både et reingjerde og riksgrensen. Høydemeterne fordelte seg pent opp gjennom dalen – dette skulle vise seg å være en av de fineste etappene på turen, med flotte utsyn og variert terreng.

Flott utsyn på vei opp på Viglen-massivet

Helt oppe i skardet står det en nødbu, et svensk «vindskydd» på norsk jord, så der inntok vi dagens polarbrød; vi er i gang med andre halvdel av alt på matfronten, og det merkes godt på sekkevekten (samtidig som vi har blitt betydelig sprekere). Etter å ha lukket forsvarlig etter oss og heist sekkene opp på ryggen fikk vi ganske umiddelbart svar på spørsmålet om vi skulle legge inn en liten topptur på Storviglen: En byge skyllet over fjellet – det er tegn godt nok for oss.

Nødbu i skardet mot toppen

Nedstigningen mot dalen gikk pent og pyntelig for seg, med stadig mindre stein lenger nede. Nok en byge. Ved skoggrensen stålsatte vi oss for en entusiastisk tilhengerskare på Femundsmarkas maner da vi la jakkene i sekken, men det var befriende lite blodsugere å se.

Inn i skogen

Planen var å fortsette noen kilometer forbi Ljøsnåvollen (betjent, privat), men da stien klatret opp på en tørr mo med gamle furuer ble fristelsen for stor: Slik ser man for seg at det skal være på tur i Femundsmarka. Etter litt leting fant vi et egnet sted litt vekk fra stien og med vann i nærheten.

Teltplassen nært Ljøsnåvollen

Så skjedde det endelig: For første gang på seks dager kunne vi ta av oss stillongsen (som vi også har sovet med) og regnbuksene. Shorts, T-skjorte og middag ute i solen – man skulle nesten tro at det var sommerferie. Det ble en avslappende aften inntil knotten tvang oss inn.

Middag ute
Rundt solnedgang

Dag 7: Gjennom Femundsmarka til Gjetsjøen

Endelig. Natten hadde vært varm (ingen lue), og dagen tegnet allerede til å passe årstiden bedre enn de foregående dagene. Utenfor dikterte flygende punktum nok til en tykk roman innefrokost også i dag. Akkurat da vi var klare til å ta ned teltet kom en perfekt liten skur, slik at vi skulle få gleden av å pakke vått telt denne dagen også.

Femundsmarka

Iført shorts og T-skjorte travet vi forbi Ljøsnåvollen sæter rett etter avgang. Her snakket vi med andre mennesker for første gang siden dag to, de hadde syklet inn og så ut til å være på dagstur. I det hele tatt skulle dette bli den dagen hittil med flest «hei» langs stien.

Man får lyst til å padle kano

Det første stykket gikk turen gjennom furuskog med store steiner og tørr reinlav. Så flatet terrenget ut, og vi stod midt i et kanoparadis som på mange måter minnet om Fjorda: Vann, bekker og kanaler omkranset av furuskog og tilrettelagte leirplasser innimellom. I lunsjen kom to av padlerne forbi ved en kort bæring (underholdende å observere forsering av lav bro i stri strøm og stor fart), før vi traff på en familie i Ally-kano ved Langvassbua. Her står også en av de gamle tømmerrennene intakt – det er fint å se at den har blitt bevart. Langs bredden av Feragen skinte solen over blikkstille vann mens vi gikk alene med kleggen i den stille sommerskogen. Hit kommer vi tilake med kano en dag.

Tømmerrenne
Padleparadis

Med Feragen bak oss tok vi fatt på den siste delen av turen, en langstrakt og småkupert ås mellom to fylkesveier. Når vi går ned fra denne er vi straks i Røros sentrum. Selv om det er fint i skogen, var det godt å være tilbake på fjellet igjen. Vi tok av stien på toppen av Gjetsjøhøgda og gikk i dyp og myk mose ned til odden midt på Gjetsjøen. En liten bris lot oss få litt tid ute i finværet i fred for knotten.

Teltplassen ved Gjetsjøen (vi fikk ikke fisk)
Henter vann til neste morgen

Dag 8: Fra Gjetsjøen til Skåkåstjønna

Den åttende dagen brakte som ventet den syvende gjentakelsen av morgenritualene: 7,5 dl vann kokes opp mens havregrøten (på forhånd delt opp i porsjoner) og kaffen fordeles i kopper og kar; spise; pakke; pusse tenner og gå. Sløret sol, bris og oppholdsvær.

Reinlav likner ikke så rent lite på en annen rakker vi har blitt kjent med denne våren

Dagens etappe var av det kronglete slaget, med mange turer opp, ned og rundt formene i terrenget, med de allestedsnærværende trønderske myrene som gjennomgangsmelodi. Heldigvis var vinden fast følge og beskyttet oss mot det meste av den flygende armada som normalt vokter luftrommet her, spesielt der det er myr (dvs overalt).

Gjennom skogen

Vi merket at dette blir den nest siste etappen – sluttmålet er stedet vi må telte for å være sikre på å nå halv fem-toget hjem. Legg til sur vind og litt regn mot slutten, så blir følelsen av transportetappe komplett.

Uansett var det like godt som vanlig å komme frem og få opp teltet. Middag, kaffe, boklesing og rusletur. Alt slik det skal være på tur, med en snikende følelse av at eventyret snart er over for denne gang.

Siste teltplass, ved Skåkåstjønna

Dag 9: Skåkåstjønna til Røros og hjem

Gjennom det skiftende skydekket ble temperaturen i teltet regulert hyppig og brutalt; fra syvtiden begynte Fruen å sette inn kompenserende tiltak i form av maksimal lufting, og før åtte var begge helt ute av posene etter en kjølig natt – og i gang med å lage frokost. Vi hadde god tid, etappen til toget skulle være fort gjort. En liten strekk på madrassen etter frokost, så pakking.

En frisk bris gjorde luftrommet fritt for blodsugere, og vi la i vei i shorts og vindjakke. Det var tydelig at vi nå var ute av langturland og inne i noens nærmark, med stier og skiløyper på kryss og tvers. Den første vi møtte kom oss i møte i skjorte, ny olabukse og pene joggesko; han stoppet oss med et kontant spørsmål: «Har dere sett noen voller?» Litt perpleks nøling senere ble det klart at han mente hustufter som noen skulle ha sett her for førti år siden, før skogen trakk seg så høyt opp. Vi kunne dessverre ikke være til hjelp, men vi lurer fortsatt veldig på hva som var så viktig ved å finne nettopp disse vollene.

Vi kan se målet

Ganske raskt begynte Bergstaden å nærme seg, med den karakteristiske hvite kirken opplyst av solen, og turgåerne som kom imot ble mange. Noen stoppet og lurte på hvor vi kom fra og sa at det var langt da vi fortalte dem det.

Småsætran, Røros

Nede i Røros sentrum myldret det av folk, nesten som på Martna’n; det kunne også rikskringkastingen stadfeste – stedet opplevde det heftigste innrykket av turister noensinne på denne tiden av året, og vi fikk selv se hvordan den meteren vi har lært oss å holde ble kortere og kortere ettersom køene ble lengre. Lunsj på bakeriet, is i solen og pizza til middag, alt i rask rekkefølge – matlysten er det ingenting å si på etter ni dager på tur.

Bergstaden

NORD alias Svenske Järnvegar fraktet oss trygt hjem i et tog merket «NSB» etter vi hadde kjøpt billett i Vy-appen kvelden før. Slik ser altså fremskrittet ut. Uansett var vi godt fornøyde med årets utgave av sommerlangturen, med god valuta for pengene på værfronten.

Ved reisens slutt