Vi var en snartur på Fjorda i finværet. Totalforbudet mot åpen ild gjorde ikke så mye når kveldene var varme, lange og lyse i starten av juli. Tradisjonen tro fikk vi regn siste dag.
Sommeren går mot slutten, og én etter én vender tilbake til bylivet etter sine respektive sommerferier. Da er det godt vi har kanoadmiral Østen, som tradisjonen tro hadde reservert rikelig med fartøy hos herr Vestland i god tid før ferien. Ambisjonene om tidlig avreise var like høye som vanlig, og tradisjonen tro ble vi akkurat like sene ut av Oslo som vi pleier. Tradisjonen tro bestemte vi oss for at det ikke gjorde noe – vi er da på tur!
Innover langs Randsfjorden dukket hekken på en svart Ford Focus opp foran oss på veien, og etter litt tekstmeldigsaktivitet var fem av turfølget på fjorten i full gang med gnafsing av is utenfor Joker på Bjoneroa. Solen skinte, humlen suste, og vi storkoste oss. Bading, konglekrig, bålfyring. Vi visste hva vi gikk til, og vi likte det.
Padlingen utover foregikk i svært så siviliserte former. Søkklastet med godsaker og ved styrte vi rett mot en av de fineste plassene, og ikke lenge etter var et grønt og et rødt telt slått opp på den myke skogbunnen mellom høye furutrær. Resten av følget fikk gleden av å padle inn til leiren noe senere, fulgt av en svømmende eskorte. Vanntemperaturen var nydelig, men om man skulle klage på noe, fantes det ikke snev av en sky på himmelen til å gjøre solnedgangen mer interessant. Ingen så grunn til å surmule av den grunn.
Kvelden forløp slik den pleier, og våre førstereisgutter og -jenter sørget for å holde stemningen oppe ut i de små timer. Da de krøp i posen, sov Fruen og jeg allerede godt, med utsikt til stjernehimmel omkranset av furugrener høyt der oppe over myggnettingen i taket.
Dagen etter forløp mer eller mindre slik lørdagen pleier på disse tradisjonsrike turene: Padling i lett kano, bading, koking av suppe og steking av pannekaker (med nugatti og banan) på primus. Nytt av året var at vi faktisk hadde en liten velt, noe som førte til dykking etter savnet mobiltelefon. Førstereisfolket får vel være unnskyldt, man minnes at noen havnet i vannet (riktignok fra land) også på vår første tur.
En viss turdeltaker med lang fartstid og samme etternavn som en tidligere forsvarsminister har alltid innledet kanoturen med å spørre undertegnede: «Du har vel me’ dæ et heilt dyr til å ét i år, ka?» I år kunne jeg faktisk svare: «Ja, det stemmer.» I skyggen under et tre lå en godt innpakket spegris på vel seks kilo, og i de søkklastede kanoene som hadde satt ut Vestlandsfjorden kvelden før hadde det ligget en tønnegrill, stativ til helgrilling og åtte sekker med grillkull.
Etter å ha bygget selvtilliten med helgrillingsdebut på utdrikkingslaget til Admiralen tidligere på året, rigget vi oss til med utsikt over vannet, store mengder marinade basert på mørkt øl, olje, hvitløk, chili og urter, ventepølse og -pils. Alle fant noe å gjøre frem mot turens gastronomiske klimaks, enten det var kutting av grønnsaker til foliepakker i glørne, klargjøring av bakepoteter eller koking av plommer i rødvin og kirsebæreddik.
Heldigvis var dekningen såpass at vi fikk repetert parteringskunsten via en YouTube-video, og med litt optimisme, noen gloser som ikke egner seg på trykk og litt brente fingertupper, klarte vi å dele opp dyret i passende porsjoner til fjorten. De fleste ble rimelig mette…
Den gitarspillende trubadur lokket utover kvelden frem de underligste sangtekster fra forsamlingen. Ikke visste jeg at jeg kunne mer eller mindre hele teksten på Øystein Sundes sang om Twin Otteren som «har hundre mil igjen – før jeg blir fortøyd». Godt fortøyd ble vi denne kvelden også, men ikke før tåken hadde seget godt innover land, blåhvit i månelyset.
Søndager er det ikke så mye å si om på slike turer. «Det har vært en hyggelig tur», «takk for turen», «svinaktig god gris», «takk for nå», «kjør pent»… Det var et stykke til Trondheim den dagen, men det var godt og vel verdt det. Vi booker oss herved til neste års tur og gleder oss stort!