Posts Tagged: mat

Etterpå: Mat

En vesentlig del av turlivet er å kose seg med maten, og jeg er den første til å ta på meg litt ekstra vekt for å spise godt på tur. Dessverre blir det mye tørrmat når man skal gå langt, men jeg fant heldigvis bedre alternativer enn «Real turmat» (som er temmelig kjedelig, forferdelig dyrt og ikke så veldig fantasifullt) til de fleste middagene. Veldig mange spurte meg om kaloriene i kosten, og jeg måtte ærlig svare at det visste jeg ikke så mye om; av og til svarte jeg «ca 5000 kcal per døgn,» ut i fra et grovt anslag Fruen gjorde ved hjelp av en nettbasert kalkulator. Man er da ikke på ekspedisjon, heller.

I praksis startet jeg med å gjøre som jeg pleier på tur, og så økte jeg inntaket ettersom jeg ble mer sulten etterhvert. Den første måneden hadde jeg tilgang til mat på DNT-hyttene hele veien, så det var lett å tilpasse fra dag til dag. Fra Trøndelag av måtte jeg basere meg på det jeg hadde i sekken, og allerede fra Nordli måtte jeg justere ved å ta inn lefser i lunsjen; det holdt helt frem. Selv om jeg hadde en hjemmepakket «grunnrasjon», kjøpte jeg også en del mat underveis etterhvert, for jeg synes fersk mat er så utrolig mye bedre enn tørket. Mat som polarbrød med brie og pølsesnabb, pølse i brød(!), appelsiner, brødskiver og tørket kjøtt dukket nå og da opp i topplokket, til stor glede for en sulten vandrer. Hadde jeg gått med pulk, ville det nok blitt mer av dette.

Niste for de neste dagene

I tillegg til de dagene jeg spiste mat hjemmefra var jeg også stadig innom fjellstuer og annen sivilisasjon, og da spiste jeg uten hemninger og så usunt som mulig; faktisk konverterte jeg for en liten stund fra svoren skummetmelkdrikker til H-melk-sluker. Dessverre er det slik, med enkelte unntak, at på mange steder rundt i dette fantastiske landet er menyene så godt som like: Biffsnadder, hamburger, løvstek, kebab, grillpølser og så videre. Det blir lenge til neste gang jeg bestiller noe med friterte poteter igjen.

Turmaten

Rasjonen for ett døgn på tur så slik ut:

  • Frokost: Havregrøt, noen Bixit-kjeks og en kopp kaffe
  • Lunsj: 1 havrebombe (ca 100 gram), 2 smurte lefser, nøtter/tørket frukt og sjokolade, «Rett-i-koppen» varm sjokolade
  • Middag: Hjemmetørket gryterett, sjokolade og kaffe til dessert

En dagsrasjon på langtur

Frokosten var gjort klar og vakuumpakket på forhånd (inspirert av oppskriften til Erling Kagge, i boken «Mat på tur»):

  • 100 gram lettkokte havregryn
  • 25 gram hakkede hasselnøtter og mandler
  • 25 gram rosiner
  • 25 gram tørrmelk

Denne helte jeg varmt vann over og lot svelle noen minutter. I teltet kokte jeg alltid en full termos før jeg la meg, slik at jeg kunne spise frokost mens jeg smeltet snø til dagens etappe (termosen holdt godt nok på varmen, selv når det var kaldt). Litt salt i grøten hadde nok gjort seg, men det kom jeg ikke på før etter rundt 80 pakker med grøt var klargjort.

Frokost til hele turen måles opp og vakuumpakkes

Havrebombene lagde Siri etter oppskrift fra ut.no mens jeg var underveis:

  • 500 gram havregryn
  • 500 gram meierismør
  • 500 gram sukker
  • 2 never tørket aprikos
  • 2 never rosiner
  • 2 never mandler
  • ½ plate kokesjokolade

I følge oppskriften skal aprikos, mandler og sjokolade hakkes før alt det tørre blandes i smeltet smør. Deretter smøres deigen 2-3 cm tykt ut i en langpanne og stekes i 15-20 minutter ved 170 ºC. I praksis fant Siri ut at etter kun 20 minutter i ovnen faller bombene lett fra hverandre, så de må steke i over en halvtime før de blir faste nok. Da blir de også lett karamelliserte og smaker enda bedre. Står de for lenge, blir de ganske harde, og rosinene blir en utfordring for tennene.

Å spise dagens havrebombe (ca 100 gram) gav alltid en «boost», både for kropp og sjel: Raske karbohydrater er det turgåeren trenger; at de smaker godt er heller ingen ulempe. Jeg har nok slett ikke spist mine siste havrebomber.

Ferdige havrebomber

Middagsmaten pakket vi ferdig etter følgende «oppskrift»:

  • ½ pakke Toro-gryterett (forskjellige typer)
  • Tørket kjøtt tilsvarende ca 200 gram råvekt
  • En haug med tørkede grønnsaker (sopp, broccoli, gulrøtter)

Denne tilberedte jeg ved å tilsette vann i passelig mengde (hver pose var merket med mengde vann) og koke «en stund» (helst opp mot 20 minutter). Mot slutten av koketiden tilsatte jeg en ferdig oppmålt mengde (3 dl) hurtigris eller en pose potetmos. De grytene som krevde melk fikk en porsjon med tørrmelk til slutt.

Når jeg bodde på hytte, hendte det at det første jeg gjorde var å ha middagen i en kjele sammen med resten av vannet fra termosen. I teltet pleide jeg å koke opp gryteretten og sette denne til side for å «svelle» mens jeg smeltet snø til drikkevann og termos, for så å gi den et oppkok igjen (med eventuell ris) før jeg spiste. Hadde jeg beholdt trekket til kjelesettet, hadde jeg antakelig ikke trengt å koke opp igjen maten.

Tørking og vakuumpakking

Dette ble vår debut som hjemmetørkere og vakuumentusiaster, og vi gikk til anskaffelse av en vakuummaskin fra OBH Nordica. Denne fungerte helt etter hensikten, og det blir nok mer turmat i plast på oss fremover. Rulleplasten var det som fungerte best: Her har man en lang rull med flere meter sammenhengende plastpose, og så klipper man av de lengdene man trenger og sveiser den ene enden før man legger i maten og bruker «seal+vacuum»-funksjonen for å trekke ut luften og sveise den andre enden. Jeg har også blitt fortalt at denne maskinen kan brukes til å pakke ekstra kart, sokkeskift og mer til, men det har jeg ikke prøvd.

"Tørr" marinade til kjøtt

Tørkingen gjorde vi i vanlig stekeovn, programmet konveksjonssteking var det som gav best resultat. Vi måtte stikke en sleiv i døråpningen for å få ovnen til å starte med døren åpen. Kjøtt satte vi inn med diverse marinader, noen oljebaserte, noen med soyasaus, og noen helt tørre (bare salt og krydder) og tørket til ca en fjerdedel av råvekten var igjen. Grønnsakene skar vi i passe skiver/stykker og tørket til de var tørre og lette.

Før...

...og etter tørking.

Nettressurser

Noen nettsider jeg brukte i planleggingen av mat:

Primus: Omnifuel

I tillegg til maten man skal spise, må man bære med seg noe å tilberede den på.  Jeg har en Primus Omnifuel som jeg har brukt i rundt ti år; den har fungert knirkefritt fra første dag, og jeg har tatt den fra hverandre og satt den sammen igjen nok til at jeg følte meg trygg (nok) på at jeg skulle kunne reparere den i teltet om nødvendig. Denne primusen bråker som et lite lokomotiv, så det er alltid like godt å slukke den og ønske stillheten (og, i teltet på vinteren, kulden) velkommen tilbake. Imidlertid er det ikke alle multifuelprimuser som har en god regulering slik at man kan lage mat på svak(ere) varme – det har Omnifuel, og det er en nødvendighet for matvrak som meg.

Matlaging på Omnifuel (improvisert vindskjerm)

Stort sett foretrekker jeg å fyre på gass fordi det er lettvint, men når kulden kommer krypende utover høsten, henter jeg frem bensinflaskene og fyrer på renset bensin eller miljøbensin (den grønne fireliterskannen fra Statoil). Mot slutten av turen fikk jeg mildere dager, så da fyrte jeg litt på gass. Siden temperaturen fortsatt var under frysepunktet om morgenen fikk jeg gleden av å debutere som «opp-ned-gassboks-fyrer» på spektakulært vis: Jeg antok at jeg måtte starte med gassboksen rett vei, siden det vanligvis ikke er så festlig å fyre opp kald primus med væske under trykk (med boksen opp ned tapper man av væskefasen), spørsmålet var bare når primusen var varm nok til at jeg kunne snu boksen. Første gang jeg prøvde dette, hadde jeg satt primusen utenfor teltet – og det lønte seg, for det var en veritabel flammekaster jeg fikk med å gjøre. Siden tok jeg etterhvert sjansen på forvarming inne, men alltid med en kjele over, for det er vanskelig å avgjøre hvor varm primusen er når man forvarmer med gass og ikke kan lytte etter «fresingen» i dysen.

Underveis hadde jeg to mindre hendelser med primusen: Den første teltnatten opplevde jeg at justeringsrattet i enden av slangen frøs fast (det kunne jeg ha fikset med å varme primusen mellom hendene eller i soveposen, men jeg satset på å tigge vann på Geiterygghytta i stedet), og en kveld senere fikk jeg vansker med å få trykksatt flasken. Dette løste seg enkelt da jeg tok fra hverandre enveisventilen i enden av pumpen og satte den sammen igjen. I tillegg hadde jeg med meg en helt ny flaske (av merket Primus, 1.0 liter), og første gang jeg trykksatte denne fikk jeg meg en ubehagelig overraskelse: Bensindusj i forteltet er ikke hyggelig, men det var bra det skjedde umiddelbart og ikke mens primusen brant. Jeg fant senere ut at denne flasken var gjenget skjevt, så den ble brukt kun til oppbevaring av bensin inntil jeg kvittet meg med den i Abisko. Nye brennstofflasker bør visst prøves hjemme første gang.

Kjelesett: Optimus Terra HE

Før turen gikk jeg over samlingen av turkjeler og kunne konstatere det jeg egentlig har mistenkt en stund: Ingenting passer sammen lenger. For å få plass i sekken (og fordi de gamle kjelene har sett sine beste dager) ble det anskaffelse av nytt sett til Fruen og meg. Vi bestemte oss for et lett sett i aluminium med en teflonkjele, en varmevekslerkjele og stekepanne, et sett som heter Terra HE (hva nå enn HE står for – «helium»?).

Snart middag, thai-gryte med svin indrefilet er langt bedre enn "real" turmat

Kjelene har fungert veldig bra, men teflonbelegget har blitt ganske oppskrapet fordi jeg skulle spare vekt og sendte hjem tøytrekket til primusen (som jeg oppbevarte i kjelen) og kjeleklypen. I stedet for kjeleklype brukte jeg tangen på multiverktøyet; det er ikke bare upraktisk (prøv å helle kokende vann på termosen når du holder hånden over all dampen), men også ganske hardt for teflonbelegget. Varmevekslerkjelen tålte tangens spisse tenner langt bedre. Jeg krysser fingrene for at jeg finner en gammel kjele i kjelleren som kan ta teflonkjelens plass i settet.

For å spare vekt fikk jeg tips om å droppe stekepannen og bruke bladet til spaden som lokk. Dette sparte meg riktignok for vekten av en stekepanne (samtidig som det fratok meg muligheten til nystekt bacon til frokost), men det er nok flere grunner til at lokk eller stekepanne er å foretrekke: Hullet der håndtaket skal passe inn fungerer utmerket som «pipe» for dampen, og en tykk dampstråle står etterhvert ut fra hullet og slynger seg rundt i teltet. Stort sett kunne jeg ha døren åpen/på gløtt og «pipen» pekende ut (i tillegg til skikkelig lufting, man må prøve å unngå å dø av CO-forgiftning). I tillegg fant jeg ved en anledning røde lakkbiter i drikkevannet, men de kan jo selvsagt ha kommet med idet jeg skuffet snø ned i kjelen.

Smelting av snø hører med, og et vektbesparende lokk (som også kan brukes til å smelte snø oppå) er tatt i bruk

Svinaktig god kanotur

Sommeren går mot slutten, og én etter én vender tilbake til bylivet etter sine respektive sommerferier. Da er det godt vi har kanoadmiral Østen, som tradisjonen tro hadde reservert rikelig med fartøy hos herr Vestland i god tid før ferien. Ambisjonene om tidlig avreise var like høye som vanlig, og tradisjonen tro ble vi akkurat like sene ut av Oslo som vi pleier. Tradisjonen tro bestemte vi oss for at det ikke gjorde noe – vi er da på tur!

Innover langs Randsfjorden dukket hekken på en svart Ford Focus opp foran oss på veien, og etter litt tekstmeldigsaktivitet var fem av turfølget på fjorten i full gang med gnafsing av is utenfor Joker på Bjoneroa. Solen skinte, humlen suste, og vi storkoste oss. Bading, konglekrig, bålfyring. Vi visste hva vi gikk til, og vi likte det.

DSC_8336

Padlingen utover foregikk i svært så siviliserte former. Søkklastet med godsaker og ved styrte vi rett mot en av de fineste plassene, og ikke lenge etter var et grønt og et rødt telt slått opp på den myke skogbunnen mellom høye furutrær. Resten av følget fikk gleden av å padle inn til leiren noe senere, fulgt av en svømmende eskorte. Vanntemperaturen var nydelig, men om man skulle klage på noe, fantes det ikke snev av en sky på himmelen til å gjøre solnedgangen mer interessant. Ingen så grunn til å surmule av den grunn.

DSC_8285

Kvelden forløp slik den pleier, og våre førstereisgutter og -jenter sørget for å holde stemningen oppe ut i de små timer. Da de krøp i posen, sov Fruen og jeg allerede godt, med utsikt til stjernehimmel omkranset av furugrener høyt der oppe over myggnettingen i taket.

DSC_8255

Dagen etter forløp mer eller mindre slik lørdagen pleier på disse tradisjonsrike turene: Padling i lett kano, bading, koking av suppe og steking av pannekaker (med nugatti og banan) på primus. Nytt av året var at vi faktisk hadde en liten velt, noe som førte til dykking etter savnet mobiltelefon. Førstereisfolket får vel være unnskyldt, man minnes at noen havnet i vannet (riktignok fra land) også på vår første tur.

En viss turdeltaker med lang fartstid og samme etternavn som en tidligere forsvarsminister har alltid innledet kanoturen med å spørre undertegnede: «Du har vel me’ dæ et heilt dyr til å ét i år, ka?» I år kunne jeg faktisk svare: «Ja, det stemmer.» I skyggen under et tre lå en godt innpakket spegris på vel seks kilo, og i de søkklastede kanoene som hadde satt ut Vestlandsfjorden kvelden før hadde det ligget en tønnegrill, stativ til helgrilling og åtte sekker med grillkull.

DSC_8312Etter å ha bygget selvtilliten med helgrillingsdebut på utdrikkingslaget til Admiralen tidligere på året, rigget vi oss til med utsikt over vannet, store mengder marinade basert på mørkt øl, olje, hvitløk, chili og urter, ventepølse og -pils. Alle fant noe å gjøre frem mot turens gastronomiske klimaks, enten det var kutting av grønnsaker til foliepakker i glørne, klargjøring av bakepoteter eller koking av plommer i rødvin og kirsebæreddik.

Heldigvis var dekningen såpass at vi fikk repetert parteringskunsten via en YouTube-video, og med litt optimisme, noen gloser som ikke egner seg på trykk og litt brente fingertupper, klarte vi å dele opp dyret i passende porsjoner til fjorten. De fleste ble rimelig mette…

Den gitarspillende trubadur lokket utover kvelden frem de underligste sangtekster fra forsamlingen. Ikke visste jeg at jeg kunne mer eller mindre hele teksten på Øystein Sundes sang om Twin Otteren som «har hundre mil igjen – før jeg blir fortøyd». Godt fortøyd ble vi denne kvelden også, men ikke før tåken hadde seget godt innover land, blåhvit i månelyset.

DSC_8295

Søndager er det ikke så mye å si om på slike turer. «Det har vært en hyggelig tur», «takk for turen», «svinaktig god gris», «takk for nå», «kjør pent»… Det var et stykke til Trondheim den dagen, men det var godt og vel verdt det. Vi booker oss herved til neste års tur og gleder oss stort!