Det var snøføyke rundt veggene da jeg dro fra gardinene, men det var i det minste sikt, og med selskap av seks blide svensker til frokost, var det ingenting å si på humøret. Snøværet gav seg også, men det blåste friskt da vi la i vei som én gruppe. Det skulle altså bli på NPL-tur at jeg debuterte som fellesturist, og da med den svenske turistforeningen. Fra start tilbød jeg meg å bidra med å tråkke spor, men da fikk jeg klar beskjed:

Det er lungt; i dag skal du njuta!

Svenskene spiser sin macka

Etappen var grei: Snill stigning, gode spor og trivelig turtempo. Vinden var ganske frisk over toppen, og for min del ble det turens lengste lunsj så langt, i vindsekken; blåst og hagl. Etter lunsjen ble føret utfordrende, både for oss som gikk på smurning og de som hadde smørefrie(!?) ski, nullføret ga vekselvis kladder og bakglatte ski, og det var noen i følget som var ekstra fornøyde da det koselige setertunet på Storerikvollen dukket opp bak en haug i bjørkeskogen.

Meld fra hvor du går og hvor lenge du blir borte, eller send posisjonen med SPOT

Vel inne ble jeg traktert med kaffe og whisky, det er kanskje ikke så ille å være på fellestur allikevel? På toppen av det hele ble jeg påspandert middag i dag også: Blomkålsuppe, reinskav og nypesuppe med Digestive-kjeks. Etter maten fortalte turlederen levende om hendelsene rundt karolinernes katastrofale tilbaketrekning gjennom Sylan, og jeg fikk litt oppmerksomhet rundt min planlegging av neste etappe, med utgangspunkt i en rute Siri hadde foreslått på SMS fra myr til myr innover mot Storlien.