Vi tar stroppene av skiene mens vi hører skuterduren fjerne seg, vi står i en liten løkke av skuterspor og ser innover en dal uten skispor, det er noen plussgrader og snøen faller vått over jakker og pulker, klistrer seg til alt den treffer, vi har startet påskeferien.
Tidligere på dagen ble frokosten påbegynt under Trondheims sovende gater en skjærtorsdags morgen, og den første kaffekoppen ble skjenket idet vi skjøt ut av Strindheimtunnellen i åtti kilometer i timen, det var få andre biler ute. Vi skulle nordover.
These northings drew me, present northings, past northings, the thought of northings. In the literature of arctic exploration, the talk is of northing. An explorer might scrawl in his tattered journal, “Latitude 82°15’N. We accomplished 20 miles of northing today, in spite of the shifting pack.” Shall I go northing? My legs are long.
—Annie Dillard: Pilgrim at Tinker Creek
At det var nordover vi skulle hadde vi først funnet ut av dagen før, under en ringerunde til strategiske steder, slik som Kongsvold Fjellstue, Grimsbu Camping og Visit Børgefjell, hvor mannen i telefonen hadde avsluttet reklamen med «jeg ville absolutt tatt turen». Vi stoppet innom ham og lånte toalettet på Røyrvik Auto før vi kjørte den siste biten på snødekte veier opp til parkeringsplassen ved Namsvatnet. Her hadde vi løftet ferdigpakkede pulker ut, låst bilen og trukket alt sammen bort til en ventende skuterskyss, bestilt til klokken ett. Kurt Vollmo smilte og anbefalte østsiden av elven Vierma innover dalen, vi kunne krysse den på hengebro nært utløpet.
Nå står vi altså på isen og hører en beskjeden klukking fra den ellers så voldsomme Storelva, og vi føler oss forsiktig frem i det flate lyset til vi finner en snøbro vi mener å kunne stole på, før vi følger Vierma opp til hengebroen. Hengebro og pulk, ikke nødvendigvis en match made in heaven (for å søle til teksten med engelsk), men vi har ikke dårlig tid: Vi skal loffe, sove så lenge vi vil, gå så langt vi har lyst til, i den ene pulken ligger tre og et halvt kilo snop, jeg klarte ikke å velge i butikken, det ble Ole Brumm, ja takk. Egentlig har vi en slags omtrentlig cirkaplan om å gå opp Viermadalen og returnere ned Orvassdalen ni dager senere. Sammen får vi to pulker og like mange skipar og mennesker over broen uten at noe raser utfor og ned i elven under. Siri tok seg av brøyting av broen før vi gjøv løs.
Siri står også for starten på neste utfordring, da vi må opp en skrent for å komme opp på de slake myrene innover dalen. Hun parkerer ski og staver i bunnen av bakken og nærmest krabber oppover. Jeg følger etter. Dette er første gang Siri har en pulk etter seg, det vil si: Turen fra bilen til skuterskyssen på parkeringsplassen var den aller første. Vi har en plan om hva som skal skje om det blir for tungt, jeg er glad for å slippe akkurat det, mat og bensin for ni dager i fjellet (inkludert godteri) veier litt i tillegg til alt annet man må, bør og kan ha med på tur, komfort er viktig på kosetur.
Vi gjør ikke så mange kilometer den første dagen, under det lave skydekket ser det ut til at treklyngen vi har kommet til er den siste tettpakkingen av skog før høyfjellet, og vi vil gjerne ha den første natten i ly av trærne. Sammen tramper vi teltplass, så tar Fruen seg av oppsetting av telt og utgraving av forteltene mens jeg lager en sitteplass ute. Her vil vi gjerne også ha bål, men det er ikke lett å finne ved i bjørkeskogen – bjørk råtner i stedet for å tørke når den dør, og det er forbudt å skade frisk vegetasjon i en nasjonalpark. Det blir et helhjertet forsøk på et bål som ryker og ryker før det gir seg. Vi lager uansett maten på primus før vi trekker inn til soveposene som allerede er rullet ut inne i det vesle Runde Røde. Begge sover godt.
Neste dag kan vi vel ikke skryte på oss noen reserfart på morgenen. Ikke har vi klokke på, og ikke frister det å gå ut i det grå været heller. Vi koser oss med frokost og kaffe og pakker i et bedagelig tempo sammen tingene våre for avgang halv ett. Denne gangen har vi tenkt nøye på pulkorganiseringen, så det er bare tre kolli inn og ut av teltet, i tillegg til to flasker bensin (oppbevart separat i tilfelle lekkasje); ett av disse kolliene er en blå pose med oransje glidelåser, produktplassert i norsk TV og tilstede på litt for mange turbilder til at man kan unngå å prøve selv. Denne er laget i et vanntett materiale og heter HD, hva nå enn det henviser til (heavy duty?), men sømmer og glidelås er ikke vanntette. Vi diskuterer litt frem og tilbake, og vi kommer til at siden den holdt all den gufne snøen dagen før ute, skal vi gi den en sjanse i gråværet – lenger oppe regner vi med at minusgradene og skareføret ligger og venter. Og med dette frampeiket skal det ikke mye fantasi til å gjette hva som er i ferd med å skje. Navnet på posen skaper også hodebry: Arctic Bedding er jo ikke godt norsk, mener Fruen, og hun har helt rett i at å kalle den Beddingen blir helt feil, for det ordet er allerede opptatt på norsk, det er nemlig den bjelken et skip hviler på i tørrdokk. Mitt forslag om å innføre ordet sovestell blir umiddelbart nedstemt av turens bedre halvdel, det hørtes visst ut som et ord fra femtitallet, men jeg mistenker at det heller er et mindre heldig møte mellom riksmål og ortodoks nynorsk fra Ivar Aasen si fødebygd.
I will explain that whenever I want a thing, and Mrs. McWilliams wants another thing, and we decide upon the thing that Mrs. McWilliams wants—as we always do—she calls that a compromise.
—Mark Twain: The Mysterious Stranger
Vi kan skimte konturene av dalen ved å se på skogen rundt oss og på den andre siden av dalen, vi har krysset over til vestsiden og teller sidedaler for å holde rede på hvor vi er. Der vi mener vi skal ta opp for å komme høyere opp i Viermadalen gjør vi en sjekk av posisjonen på GPS for å forsikre oss om at vi har tatt rett, det har tyknet til, teknologien støtter vår konklusjon, så vi tar opp en bratt bakke. Snøen er tung, og det har begynt å snø igjen. Vi sjekker pulkposen for å se om soveposene har det bra. Litt fukt har trengt inn akkurat der glidelås-gliderne møtes, men det er ikke vått. Enda. Føret er ikke noe å skrive hjem om, men jeg gjør det likevel: Tung, våt snø når oss stort sett til anklene, og mine ski burde nok hatt et lag med glider under seg, for de kladder i hele lengden, så jeg går med høye kneløft. Det blåser etterhvert godt, og i lehellingene er snøen så dyp at den når oss midt på leggen, det blir noen banneord. Pauser i vindsekken, seks varmegrader. Allerede i turens første vindsekk-pause titter vi ut av hver vår åpning i det gule stoffet og legger merke til at vi er en stor dobbelt-påskekylling, og etter utsagnet Kylling én, kylling én – kylling to kaller! har vi på denne turen fått kallenavn. Man blir jo litt bløt i toppen av å gå ute i det (egge)hvite, men på dag to?
Etterhvert er vi totalt omsluttet i hvitt, og vi havner i en bratt skråhelling uten å vite om vi burde vært på opp- eller nedsiden av denne. Pulkene velter og velter. Jeg tar en forsiktig rekognoseringstur rett ned, uten pulk, vi vet at elven går et sted nedenfor oss, og at skavlene på begge sider er til tider høye. Det er mulig det flater ut et sted der nede, men vi kommer til konklusjonen at det hverken er lurt eller nyttig å fortsette – begge er erfarne nok til å ikke synes det er noen skam å snu. Vi trekker oss tilbake langs sporene inntil vi finner en plass som ligger litt i ly for vinden og egner seg til oppsetting av telt, ingen av sidene rundt oss er bratte nok til å være skredterreng. Denne dagen blir det levegg mot vinden, selv i le er det friskt.
Vel inne er vi klare for turens store nedtur: Det er litt mer enn fuktig i den blå posen. Det vil si: Akkurat der glidelås-dragerne møtes har glidelåsen gått litt opp i en velt og sluppet inn våt snø. Soveluen min, som ligger i posen, kan jeg vri opp i forteltet. Begge endene av posen er tørre, men midten er søkkvåt. Det er ingen sikt til å gå, og snart blir det mørkt i Børgefjell, altså må vi improvisere. Fruens sovepose består av en tykk dunpose med en tynn inne-pose utenpå, jeg tror komforttemperaturen er rundt åtte plussgrader. Vi pakker den våte posen inn i den blå pulkposen, og jeg tar innendørssoveposen med pulkposen over føttene, så fyrer vi det varmt med primusen. Kartet kommer frem, og vi planlegger å trekke oss tilbake ned til Viermahytta for å tørke pose neste dag. Når kvelden er over, tar jeg på meg et ekstra sett med ull utenpå gåtøyet (vi sørger for å tørke gåtøyet på kroppen mens vi lager levegg), og så legger jeg to dunjakker oppå. Lue og votter.
Neste morgen er jeg altfor varm. Det har knapt nok vært kuldegrader, så planen vår har fungert nesten for bra. Vi spiser frokost, smelter snø og koker vann, graver frem pulker, pakker telt. Soveposene går i matbagen, med den blå og oransje posen oppå. En av glidelås-dragerne på matbagen knekker, den likte ikke kombinasjonen av fukt og kulde, så den siste må tas godt vare på, for der detter det man drar i av, og metallet er så mykt at det kan trykkes på plass mellom tommel og pekefinger.
Nå har vi endelig litt sikt. Surt å skulle gå ned igjen nå. Vi står med skiene i retning av Viermahytta idet jeg tar planen opp til en siste vurdering: Jeg skal klare en god del kuldegrader med det opplegget jeg hadde denne natten. Etter fem minutters tvil snur vi skiene oppover bakken og tar oss oppover mot Viermavatnet, klokken er kvart over tolv. Snøen er enda tyngre enn i går, og når vi når opp til vannet må vi dobbeltsjekke med GPS igjen (fortsatt på rett sted), vi har mistet sikten nok en gang. På kompasskurs tar vi over vannet og opp på land et stykke fra innløpet, før vi tar fatt på mer stigning. Tung, våt snø, vi legger vekten i selene i motene.
Med ett henger skituppene mine i løse luften, og det er ikke hold i snøen til stavene noe sted. Jeg pakker en snøball (lett som bare det, i alle fall én fordel i kram snø…) og slipper den ned foran meg. To meter? Glad for at pulken sitter fast i dypsnøen tar jeg meg tilbake, og Siri leter frem en vei rundt skavlen.
Vinden tar seg opp, og snøfillene fyker nå horisontalt der de kun er synlige når de passerer noe som har farge. Vi har ikke kommet så langt, men forstår at det ikke er noen vits i å presse på noe mer denne dagen, det ender bare med at en av oss går utfor en kant og får pulken i bakhodet et sted der nede. Ny teltplass i ly av en liten haug (de store haugene gir ikke noe godt ly), det er hustrig å grave. Ostepop og akevitt, så middag, så kaffe, marsipan og mer akevitt. Radio med én øretelefonplugg hver. Dag tre går mot slutten, og jeg dropper det ekstra settet med ull før jeg krabber ned i posen i mørket og drømmer om påskevær.
Den fjerde dagen starter litt som den tredje, vi har endelig sikt. Planen om hvor langt vi skulle gå har gradvis blitt kortet ned, og over kart og kaffe bestemmer vi oss for å ta over mot Store Kjukkelvatnet direkte, det er et sjansespill å legge opp til noen lenger rute med det været og føret vi har, så får vi heller ta late, korte dager med intens jobbing i noen timer og ostepop, marsipan, sjokolade og akevitt utover kveldene. Glidelåsen på matbagen trakteres med den aller største forsiktighet, og vi er nøye med å ikke få for mye snø oppi der de tørre soveposene skal ligge.
For én gangs skyld er været litt mer med oss. Ikke for det, vi går med snøbriller og har fortsatt ikke hatt pause uten vindsekk, men nå ser vi i det minste litt fjellandskap rundt oss, og etterhvert står Vesle Kjukkelen frem i all sin prakt (morsomt nok er Vesle Kjukkelen høyere enn Store). Kvigtinden, dronningen av Børgefjell, kneiser fortsatt stolt et sted der oppe over fotside skjørt, den tålmodige vandrer får ikke gleden av å skue det aller helligste engang på sin tredje tur i området, jeg hadde håpet det hadde vært noe i eventyrenes symbolikk, at man i alle fikk se halve prinsessen og noe av kongeriket når man hadde prøvd tre ganger. Denne dagen skjer det noe annet som er verdt å ta med seg: Jeg glir. Ikke langt, men jeg har noen strekk hvor skiene glir litt i steget, i en utforbakke, vi må fortsatt trekke pulkene etter oss ned fra skaret vi er på vei ned fra, men jeg glir et bittelite stykke, uten kladder under hele skien. Det er nok til å glede en nordmann.
Som tidligere når jeg har vært i området er det vindfullt rundt Kjukkelvatnet. Vi trekker litt ned langs elven og graver oss inn i en liten haug, gjør oss flid med leveggen, som vi finner ut at vi ikke kan kalle en lemur, på grunn av fare for sammenblanding med dyret lemur, og stabler oss inn for snøsmelting, hjemmetørket middag og dessert. Kveldens værmelding vekker imidlertid fjellfolket: Over radioen meldes det om sterk kuling, muligens liten storm, på utsatte steder både i Trøndelag og Nordland. Vi er akkurat over grensen til Nordland. Vil uværet ramme akkurat her? Utenfor har vesthimmelen klarnet opp, et godværstegn, men det kan skifte fort i fjellet, vi kan ikke annet enn å sette klokken på 06:45 og forberede oss på en litt mindre ferieaktig start neste morgen. Når jeg trekker på meg posene for kveldens siste dotur, tar jeg med en spade og graver ned pulkene, ser over bardunene og lemuren, eh leveggen.
Morgenen byr på et opplyst telt, i et lite øyeblikk skinner solen på duken. Vi setter oss opp og går i gang med mat, kaffe og snøsmelting. Stadig må vi kikke ut gjennom dørene, dette er nesten utrolig. Kvigtinden er riktignok skjult bak Vesle Kjukkelen, men utsynet er likevel helt fabelaktig.
Such is the constitution of all things, or such the plastic power of the human eye, that the primary forms, as the sky, the mountain, the tree, the animal, give us a delight in and for themselves; a pleasure arising from outline, color, motion, and grouping.
—Ralph Waldo Emerson: Nature
Ute har alt frosset skikkelig til, det er kaldere i klarvær, jeg bøyer en snøplugg, men klarer å rette den ut igjen (ved å hoppe på den), og vi pakker sakene slik vi har gjort de andre morgenene. Nå er endelig, endelig, føret slik det skal være, vi tar av kortfellene, river av sportstapen som vi har måttet frem med etterhvert som fellelimet har blitt for fuktig i kramsnøen. Med rød silver under glir skiene over de hvite flatene, navigeringen er en lek nå som vi ser terrenget rundt oss, vi stopper og har turens første pause uten vindsekk, på dag fem. Fra pauseplassen oppå en haug ser jeg henne: Kvigtinden, med et lett slør av en sky til krone, slik Mount Everest har det på bilder. En dag drømmer jeg om å ikke bare se denne dronningen, men også bestige… eh, uheldig formulering, beklager. Jeg tar frem stativet og tar bilder til et panorama, vi koser oss med kakao og smurte lefser. Med snøbriller, det blåser godt. På den lille toppen vår tar vi også frem noe så forbudt i ferien som en mobiltelefon og prøver å sjekke værmeldingen, men der er ikke dekning (som ventet).
Turen nedover Viermadalen er bare nydelig. Det eneste sporet å se etter mennesker er skisporet vårt fra fire dager tidligere, dag fem blir et absolutt høydepunkt på turen, som Fruen så treffende formulerer: Denne dagen gjer heile turen verdt det! Så gjør været som det ofte gjør i fjellet: I løpet av minutter øker vinden på, og skyene som for bare et øyeblikk siden så ut til å dannes i vesthimmelen omringer oss, de er ikke lenger myke vattdotter, men mørke under, og tårnende. Ingen hast, vi har kommet ned til tregrensen og er helt sikre på å nå Viermahytta før det smeller. Den største spenningen er rundt hvorvidt det vil være opptatt der, den er egentlig stengt om vinteren, og da kan den reserveres.
Det er stille nede på Viermaneset, og ingen ferske spor rundt hytta. Nøkkelen henger der den gjorde sist, og innenfor ligger opptenningsbålet klart foran svartovnen. Her har det vært hedersfolk før oss. Det blir fort varmt, og vi fyller rommet med ting og tang, samt lukten av tikka med tørkede grønnsaker og såkalt asia-kylling (tørket kjøtt hvor jeg var litt ivrig med kajennepepperet). Plutselig hører vi en snøskuter, og den stanser utenfor. Vi går ut på trappen og blir møtt av Fjelloppsynsmannen, en ordentlig hyggelig mann, og hans kone. De er bare innom for å sjekke, og vi slår av en prat før de kjører sin vei uten å ville komme inn på kaffe. Kvelden tilbringer vi med gamle hyttebøker, og det kan virke som påskene i Børgefjell enten byr på streng kulde («godt og kaldt, -28 ved Gaukaren») eller det føret som vi har hatt («godt å komme inn her og få tørket alt, seks dager i sludd og regn»). I vinduet er det dekning, så vi får sjekket varselet for Store Kjukkelvatn: 17 sekundmeter vind. Ingen storm, men fortsatt greit å bo i hytte. Ute uler det, vi legger mer ved i ovnen.
Dag seks bestemmer vi oss for at den blir den siste i år. Ute regner det litt, og vi begynner å tenke på halvannen mil med subbing i overvann. Fjelloppsynsmannen dukker opp igjen og sliter med den råtne snøen, han skal frakte ved til hytta. Vi hjelper ham med å få løs skuterkjelkene før vi tar avgårde. Storelva har åpnet seg mer og vokst siden sist. Vi finner den samme snøbroen vi kom over, oppsynsmannen har kjørt nettopp her, og legger merke til at den neppe varer mange dager til. Turen langs Namsvatnet er litt trå på sugende føre, og vår mildeste smurning, rød silver, biter ikke nevneverdig på en blanding av slush, våt sørpe og isete skuterspor. Et lite øyeblikk er solen fremme, og vi skynder oss å ha lunsj med sol og vind i ansiktet.
Vel fremme på parkeringen står en ensom Skoda og venter på oss. Vi tømmer vannet ut av pulkene og løfter dem inn, vindsekken dekker baksiden av seteryggene. I Røyrvik stopper vi på Røyrvik Auto og betaler for natten på Viermahytta, jeg blir sjokkert når mannen bak disken forteller at der er mange som ikke betaler for seg når nøkkelen henger ute – seriously?! – fjellfolk er da ærlige? Siste stopp på Rema i Ilsvika, så avslutter vi med spekemat, øl og akevitt mens peisen spraker, vi er rene, mette, og fornøyde, og vi gleder oss til neste tur til Børgefjell; som vi skrev i hytteboken på Viermahytta: Takk for denne gang.
Vi kjøpte noen nye ting til denne turen, en kort oppsummering følger:
Frokosten var av det solide slaget: Egg, H-melk (drikker vanligvis skummet), fete påleggssalater, sjokoladepålegg. Dugelig med niste fikk jeg også med meg i finværet. Fotsålene syntes nok det var litt tøft å starte med 15 km langs veien, men det gikk ellers overraskende greit, et stykke kunne jeg til og med bruke skiene.
Dager som denne kan jeg fint tåle flere av. Nesten vindstille, tre kuldegrader, sol fra en så godt som skyfri himmel. Oppe på Namsvatnet var det som lovet både kvistet og kjørt skuterløype inn til utleiehyttene som ligger om lag tre kilometer fra Viermahytta; han som kjører skyssbåten frakter visst like mange vinterstid. Det var folk ute på skuter, vi hilste til luen, og i sporet var det tendenser til silkeføre. Namsvatnet var sterkt nedtappet, så det ble litt opp og ned i den grunne viken ved Viermahytta, jeg måtte også gå en liten omvei for å finne en snøbro over Storelva, som gikk åpen langt ut i det som vanligvis er vann.
Nøkkelen stod i døren da jeg kom, og det lille rommet var lett å fyre varmt på en mild dag. Det varmer også, om enn på en litt annen måte, at noen har satt igjen en liten skvett med livets vann da de dro herfra.
I teorien burde det kanskje være unødvendig å hvile to dager etter en hviledag, men jeg innså nødvendigheten av en hvil da jeg måtte støtte meg til veggen på vei til toalettet og bruke dørklinken som støtte for å komme opp og ned av setet. Kroppen var, som ventet, svært lite fornøyd med å ikke bli lyttet til i går. Dessuten er ikke Røyrvik Gjestegård det verste stedet å tilbringe en ekstra dag heller.
Dagen har jeg brukt godt, til telefonering både med Fruen og folk som kan tenkes å kjenne til isforhold underveis, vasking og tørking, spising, og et langt besøk på besøkssenteret til Visit Børgefjell. Sistnevnte er en del av stedets bensinstasjon/sportsbutikk/farvehandel/byggevareforretning; vi byfolk har nok litt å lære om det som på fint kalles multitasking eller samlokalisering eller hva det nå er. Her skuet de i alle fall hunden på hårene, «æ veit ka du vil,» og jeg fikk beskjed om å slå meg ned med en kopp kaffe mens de øvrige kundene fikk betale for diesel, gipsplater, maling og skismurning. Så fulgte en hyggelig turprat med masse nyttig informasjon om isforhold, åpne og stengte hytter og rutevalg videre. Jeg ble anbefalt å følge sommermerkingen til Nordlandsruta i stedet for å gå innom Hattfjelldal, men da jeg var tilbake på rommet for å detaljplanlegge den biten, var jeg med ett mindre enig: Bratte opp- og nedstigninger, tildels gjennom skog, tildels i potensielt skredfarlig terreng, ymse store elver og et tusentalls høydemeter mer enn den opprinnelige planen. Etter en telefon til Stekvasselv gård, hvor de kunne bekrefte mine mistanker om at de fleste går via Hattfjelldal og bekrefte at isen på Røssvatnet var å betrakte som farbar, var jeg igjen tilfreds med den opprinnelige planen, selv om tungt føre og/eller overvann i forbindelse med det varslede mildværet kan føre til en del på vei.
Kroppen hadde godt av hvilen, og jeg føler meg igjen klar for en ny etappe. 15 kilometer på vei i morgen tidlig før jeg kan ta skiene fatt langs kvistet skuterløype over Namsvatnet og inn i Børgefjell.
Tanken slo meg idet de første regndråpene landet på jakken og jeg måtte bytte til de vanntette overtrekksvottene:
Dette er en svart dag.
Jeg hadde gjort unna de siste ti minuttene med kamp mot skogen og hadde innsett at denne dagen var det klokken og sinnet jeg skulle få kjempe mot resten av dagen, der jeg trasket langsmed landeveien. 42 kilometer, en maraton, til Røyrvik, jeg gav meg selv 10 timer. Overskred jeg denne tiden, måtte jeg opp med teltet. Tvilen var med på tur: Hva vil kroppen si til dette? Sist lange etappe på vei (ned til Otta) hadde jeg gått meg helt i stykker, og da var bare 23 av de 38 kilometrene til fots. Lårene var tunge opp bakkene mot høyden mellom Tunnsjø og Limingen, men vel oppe fikk jeg endelig bruk for skiene, om enn bare halvannen kilometer, forsiktig, forsiktig utfor mot Limingen. Jeg hadde gjort et forsøk i brøytekanten lenger ned, i sporene til en annen NPL’er, men i regnværet fantes ikke feste og jeg er lei av å gå på bakglatte ski.
På Limingen-siden kom nedbøren som snø, men nede ved sjøen var veien for det meste bar. Vannet så ikke veldig farbart ut for mine øyne, men jeg så noen isfiskere like ved råken foran vanntunellen; de visste nok hva de drev med. Isfiskere hadde jeg også sett i morges, ute på vannet der jeg snudde dagen før, men de holdt seg langs land. Selv har jeg ikke noe særlig erfaring med isbedømmelse, så da får jeg holde meg på den sikre siden og gå rundt om jeg er det minste i tvil.
I dag har veitraskingen gått mye bedre enn før. Jeg har vært veldig bevisst på å gå der det er mykest, og hver time har jeg stoppet, tatt av sekken og fått i meg mat og vann. Hele veien har jeg fulgt med på kartet for å se hvordan jeg lå an i forhold til ti-timersplanen, slik at jeg ikke skulle slite meg ut om det ikke var mulig å gå helt frem. Belønningen for å klare det på én dag skulle være muligheten for en hviledag ekstra for å hente seg inn igjen, man gjør ikke så lange etapper på vei med tung sekk ustraffet, gårsdagen var også strevsom.
Utover dagen lysnet det, både på den ene og den andre måten, og gjennom oppskrapede solbrilleglass kunne jeg se at jeg nå er begynt å nærme meg Nord-Norge: Flere av gårdene hadde både en gamme og innhegninger for reinsdyr på tunet, i Røyrvik er skiltingen tospråklig. Da jeg stoppet for å brette om kartet ble det endelig klart at målet var innen rekkevidde: 13 kilometer igjen, jeg var en liten halvtime foran skjema. Fotsålene skrek ikke lenger av smerte, de ba bare tynt om nåde, knærne begynte å si fra tydeligere, veidekket skiftet fra grus til asfalt, men jeg hadde bestemt meg.
Rett før den siste pausen, med rundt fire kilometer igjen, suser nok en bil forbi. Jeg løfter blikket og kikker inn sideruten for å se om jeg skal hilse tilbake, konstaterer at jeg slipper og lar blikke falle tungt ned foran skosålene mine igjen. Nå stusser jeg litt, for istedet for lyden av rusende dieselhester hører jeg fallende turtall og knasing under dekk. Idet jeg tvinger blikket opp igjen, går døren opp; jeg tar av solbrillene, og hun besvarer alle mine drømmer der og da:
Ska’ æ ta sækken for dæ?
Hun har sett slike som meg før, så hun vet at jeg selv ikke kan sitte på. På spørsmål om overnatting får jeg vite at bestemoren hennes jobber på Gjestegården, så hun slår på tråden dit og foreslår at hun kan kjøre sekk og ski helt opp for meg. Før hun drar kan hun fortelle: «Du har ca fiir kilometer igjæn te Røyrvik.» Jeg tenker høyt: «Rundt en time, altså,» men hun kvitrer blidt tilbake «Du bruk’ittj’no meir enn en liten hæltiim, trur’ittj’æ, nei.» Så setter hun seg inn, og jeg strekker armene i været og setter i en liten gledesdans. Hun ler og er vekk.
I støvskyen etter Reddende Engel tar jeg veien innover i grådige klyv mens mine to siste Li-klenning forsvinner i grådige jafs, stablet i høyden. Ben og føtter verker, skuldrene jubler. Jeg jubler. En hæltiim er nok noe lenger her oppe enn i Sør-Trøndelag, og jeg har vært på veien i så godt som ti timer idet jeg tørker av skoene ute og blir møtt av to strålende blide mennesker i resepsjonen, hvor sekken venter på meg. På vei inn så jeg at matserveringen skulle ha stengt for dagen, men mannen i forkle, formodentlig kokken, spør «När vil du äta?» Etter en varm dusj blir jeg servert en ekstra stor porsjon kyllinggryte (han måtte ha salaten på en egen tallerken), Dahls pils, sjokoladekake og kaffe. I skrivende stund er min eneste bekymring hvordan jeg skal klare å stavre meg ned trappen og i seng før øyelokkene glir igjen for i dag. Morgendagen blir hviledag, vi kan si at det er for å feire at jeg med å ha ankommet Røyrvik er halvveis fra Lindesnes til Nordkapp.