Trasking i Tafjordfjellene

steinjak Fottur

Vindusviskere. Denne turen begynner med slike, en søndag: Vindusviskere, og sveler. Vi nærmer oss med andre ord spissere fjell, og vi trakteres med hjortegryte ved ankomst Ørsta en gang utpå ettermiddagen; her setter vi igjen instrumenter og hverdagstøy. Først neste dag begynner selve gåingen, og vi parkerer bilen på Grotli før vi (etter en is) setter oss på bussen til Billingen, snaut halvannen mil og tilsammen 130 kroner lenger ned i dalen. Med riksveien over Strynefjellet bak oss og bakkene i vente begynner årets sommertur på seterveien opp langs elven Torda, som slipper seg utfor i kast etter kast mellom broene og utkikkspunktene man har satt opp for turistene her. Hadde vi visst om det og vært litt tidligere ute, kunne vi ha lagt turen oppom Steinbrua/Føysestein, en kampestein fastkilt i et elvegjel på en slik måte at man kan gå rett over den som om den var en bro. Vi skriver det bak øret til en annen kjøretur over fjellet.

Foss i Torda, nært Billingen

Torddalen byr på en behagelig start på turen: Vi legger bjørkeskogen bak oss på myk og lettgått sti, og snart får vi øye på Tordskyrkja, et kvast nebb stolt kneisende over dalen, en veiviser vi kan se fra store deler av denne turen. Været er behagelig, kroppen samarbeidsvillig, og all den gode maten vi har hatt i oss tidligere i ferien skal endelig få gjøre nytte for seg i dagene som kommer. Etter kyrkja vi skal ta til høyre på bro over Torda før vi velger venstre i stiskillet over Kupen til Veltdalen. Målet er Veltdalshytta: Vi er nå i området til Ålesund og Sunnmøre Turistforening (som, i likhet med Kristiansund og Omegn Turistforening, har bacalao i matutvalget på de selvbetjente hyttene).

På vei oppover Torddalen

Vi ser tilbake langs Tordsdalen, med Tordskyrkja oppe til venstre

Nedstigningen fra Kupen mot Fremste Veltdalsvatnet. Karitinden (1982) i bakgrunnen

Sekstimersturen går i lettgått terreng, og kilometerne gjør vi raskt unna – helt til det gjenstår omlag to av dem. Det er ikke veldig tydelig ut fra et turkart i målestokk 1:50.000 annet enn gjennom litt nervøs sitring i kotene, men når man nærmer seg Veltdalshytta, begynner terrenget å bite litt fra seg, og fotturister som oss blir tvunget opp og ned av bratte utløpere som ender i stup mot det sterkt nedtappede vannet. Fruen assosierer til England, jeg til Færøyene (hvor jeg aldri har vært). Klokken er over åtte idet vi etter fem og en halv time i bevegelse når frem og blir varmt tatt imot av hyttevakten på stedet. Lapskaus til middag, tidlig kveld: Vi har planlagt en lang tur neste dag.

Lapskaus på kjøkkenet

Tirsdag morgen velter vi oss ut av køyene rett etter vekkerklokken har gitt lyd fra seg klokken syv, vi har bare tid av veien. Kvelden i forveien tok vi ut proviant til frokost og lunsj, og vi betalte for oppholdet og klargjorde så mye av oppakningen som mulig. Dagens mål er å gå det noen kaller «hesteskoen i Tafjordfjella», traversen mellom Karitinden, Høgstolen og Puttegga over til Pyttbua, en tur som er beregnet til rundt ti timers gangtid. Varmt vann på havregryn med nøtter og rosiner, doble blingser av knekkebrød med nugatti, leverpostei eller kaviar, pulverkaffe og vann fra springen(!) på kjøkkenet; vi er klare til avmarsj halv ni.

Morgenutsikt fra Veltdalshytta mot Tordsnose og Naushornet, med kraftverkets hytte midt i bildet og en av de mindre hyttene som Turistforeningen har omgjort til museum nede til høyre

Hyttevakten har tipset oss om en snarvei opp på Karitinden: Man følger stien over mot Pyttbua opp til der den svinger skarpt til høyre, før man tar opp langs et (ofte uttørket) elveleie med lysere stein enn ellers til man kommer opp til et navnløst vann med spiss ende mot sør like under 1500 moh. Her tar man opp til høyre for vannet med sikte på et bredt U-formet hakk i eggen mot Karitinden; dette hakket kan klyves enkelt på venstre side. Veibeskrivelsen stemmer på en prikk, og vi når toppen etter i underkant av tre timer på tur, med oppakning. De som kun skal oppom Karitinden på vei til Pyttbua setter igjen sekkene der det står et skilt merket «Karitinden» og går opp og ned. Fra morgenen av var det delvis skyet med tåke som kom og gikk på toppene, men mens vi vinner høyde, tetter det seg til, og fra og med 1800 meter ser vi ikke stort rundt oss. På toppen setter vi oss i ly av varden og åpner matpakkene med håp om snarlig lettere skydekke, men uten at forventningene innfris. Vi kikker litt ned på ulike kanter og tar ut en kurs i retning ryggen over mot neste fjell, men våger oss ikke ned i den retningen, ei heller i den retningen vi burde ta for å komme oss raskest mulig i retning av Pyttbua; toppen av Karitinden har stup på noen av sidene.

Mot toppen av Karitinden

Slukørede trasker vi tilbake der vi kom fra, inntil vi igjen er under skyene, for det er et heldekkende skydekke nå. Vi skuer over mot Høgstolen. Bandet mellom toppene ser greit ut å gå, og vi vil klare å komme oss ut på det fra der vi står, men toppen av Høgstolen har sammen med toppen av Puttegga gravd seg godt inn i skybasen. Vi tripper frem på kanten mot dalen og ser oss ut en rute i underkant av breen, som er dramatisk mye mindre enn vårt kart med kartgrunnlag fra 2017 indikerer. Det blir en litt rufsete nedstigning, med bratt og løs ur vekslende med stedvis våte sva; det er mulig det ville gått raskere å følge ryggen tilbake til den merkede stien. Vel nede kan vi skue opp på Karitinden og de andre to, som alle peker nese til oss med god klaring mellom toppene og skydekket.

De tre tindene, sett fra Karihøe

Nedstigning fra Karihøe

Som plaster på såret legger vi turen oppom toppen på Karihøe, ikke langt fra det som på vårt kart står som umerket sti, men som i virkeligheten er en aktivt vedlikeholdt T-merket rute. Uansett er vi godt fornøyde med dagens tur idet vi tar fatt på bakkene ned mot Pyttbua, en ganske stor selvbetjent hytte; det gjør godt å være litt tidligere fremme. Noen av de andre gjestene har hørt en værmelding som sier at neste dag skal være pen til å begynne med, før regnet kommer til kvelden. Altså gjør vi oss klare for en halvtidlig start.

Pyttbua

Kveldsstemning nært Pyttbua

Karitinden i kveldssol

Neste dags etappe over til Vakkerstøylen er ikke så lang, kun syv kilometer, men den involverer en del høydemeter over Tungerøten midt mellom Høgtunga og Lågtunga, hvor førstnevne er et godt mål for en topptur underveis. Her oppe i høyden kan vi se det vi har hørt mye om så langt: Det er lite snø i år. Flere steder krysser vi store partier med hvit stein, stein som nylig har vært dekket av snøbreer som ligger fra år til år. Over toppen kommer neste dal til syne, og nedstigningen i denne kan trygt melde seg på i konkurransen om å kalles Sunnmøres svar på Bukkelægret; et sted ligger det også tau man kan holde seg i nedover den grusete stien ned mot det grønnturkise Ulvåvatnet. Vel nede går stien en kilometers vei langsmed vannet før den ender ved en stor stein, og ved siden av steinen ligger en robåt trygt tjoret.

Klare for avmarsj fra Vakkerstøylen (takk til hyttevakten som tok bildet)

Klar til å ro over Ulvåvantet

Dermed begynner siste delen av denne etappen, en del som skal ta oss rundt førti minutter: Vi ikler oss redningsvester fra rommet i baugen og skyver båten utpå – det er jeg som ror, for første gang på ganske mange år. Med den store steinen som méd legger jeg vekt i årene og ser den fjerne seg langsomt, mens naustet på motsatt side gradvis blir større i brillene til Fruen, som sitter overfor meg. Så, på den andre siden, legger vi igjen sekkene før vi ror hver vår båt tilbake igjen (det er mulig å taue, men begge hadde lyst til å ro). Jeg er først over og fortøyer den ene av farkostene slik vi hadde funnet den andre, før Fruen plukker meg opp og ror oss trygt over på hyttesiden av vannet. Hundre meter lenger opp i bakken lukker vi oss gjennom en grind som holder sauene ute, og vi står på tunet foran en nydelig velholdt gammel seter som bærer sitt navn med rette i disse omgivelsene: Vakkerstøylen. Vi har ankommet først og velger oss rom i enden av gangen (minst trafikk forbi, kun én nabo), skifter og lager kaffe. Bok og kjeks i solveggen, det er tidlig på dag, og vi lader batteriene til neste etappe. Det blir en stille kveld på Vakkerstøylen, og vi presterer å være sist i seng – før klokken ti.

Vakkerstøylen

Flere har snakket med oss om den neste etappen, men de færreste av de som snakker om den har gått den selv; kanskje er det ikke like stormende populært å gå 8-timere som å drømme om dem. Vi står opp halv syv og er ute ganske nøyaktig klokken åtte – en av de andre gjestene har hatt kontakt med Reindalseter og fått vite at middagen slett ikke er syv som vi trodde, men seks. Det er vakkert å være ute i morgenstillheten: Bekkene sildrer, mens en og annen sau ligger og drar seg i solstrålene som nå og da helles ut gjennom åpninger i skydekket og siles mellom grenene på stadig lavere bjørker, og det lukter sommer til tross for det skarpe draget i luften, som like gjerne kan skyldes at vi er nesten 900 meter over havet og omgitt av høye fjell med skittenblå, oppsprukne breer. Det er rundt syv kilometers vandring opp gjennom dalen før vi begynner på stigningen. På ett punkt blir vi lurt av en tydelig sti som ikke følger merkingen; vi bryr oss ikke med å gå tilbake, for vi ser at det ikke er altfor langt til neste elv, som vi bruker som ledelinje sammen med høydemåleren for å komme tilbake til stien. I hver av elvene øser vi med oss en kopp vann, flaskene vi har utenpå sekken er tomme.

De første par timene fra Vakkerstøylen er det som å gå i et nasjonalromantisk maleri

Vi skal bratt opp til venstre

Før oppstigningen stopper vi og spiser og fyller flaskene, det ser ikke ut til å være så mange muligheter for å finne vann over Storløypet, en fjellpassasje der vi på det høyeste passerer over 1680 moh. Det meste av stigningen tar vi i ett jafs i løpet av en kilometer eller to, med stadig økende belønning i form av eventyrlig utsikt bak oss. Her oppe passerer vi vannskillet og er offisielt på Vestlandet (men langt fra regionen med det lite gjennomtenkte navnet «Vestland»), det merkes på været. Mot vest trenger skyene seg sammen inn gjennom dalen, og vi skynder oss å få i oss litt mer knekkebrød før vi må frem med regntøyet. Vinden gjør det også ganske surt her oppe, og vi går med både lue og votter. I godvær ville det nok vært en fin avstikker opp på selve Storløypfjellet (1756), med mindre enn hundre ekstra høydemeter i hver retning. Høydemåleren viser 1688 på det høyeste punktet, og vi ser nye daler komme til syne langt under oss.

Utsikt fra oppstigningen mot Storløypet

Nedstigningen er langt snillere enn oppstigningen, med høydemeterne bedre fordelt og i puljer. Herfra ser vi også Puttegga, områdets høyeste fjell på 1999 moh, fra den eneste siden vi ikke har sett så langt på turen, og fra der stien vår løper sammen med stien fra Pyttbua (6 timer), speiler avslutningen starten på turen: Vi går i en slående vakker og stadig grønnere, mykere dal. Frempå kanten før vi bikker utfor den siste kneiken ned mot Reindalseter assosierer vi begge med Innerdalen, hvor mange daler møtes og fossene kappes om å bruse med alt de har å fare med fra alle himmelretninger. Regnet har trukket seg unna, og vi tasser inn på tunet ni timer etter vi forlot Vakkerstøylen, hvorav noe under åtte i bevegelse. Fruen går i dusjen med vår eneste såpebeholder og sitt 25×25 cm håndkle, og jeg «venter på tur» med en kald halvliter på plassen utenfor resepsjonen; vi har en time til middag.

På myke stier ned mot Reindalsseter

Av og til er den fineste utsikten bak en: Fra dalen ned mot Reindalsseter

Reindalen

Mat representerer nesten alltid høydepunkter på tur, så også denne gang: Etter å ha satt til livs løksuppen, kommer potetklubben (lokalt kalt «ball») på bordet, med salt pølse, og vi forsyner oss godt. Det var en aldri så liten tabbe, for ikke før har vi tatt på det vi tror vi skal få ned, så kommer bacon badet i smør. Deretter dukker det opp kålrabistappe, og til slutt også salt lammekjøtt. Vi er temmelig stappmette når is og skogsbærkompott blir satt på bordet, men dessertmagen stiller heldigvis opp også denne gangen. Generell sosialisering over kaffe i peisestuen følger hakk i hæl, og på slutten av kvelden blir alle gjestene sittende på terrassen utenfor resepsjonen og hygge seg. Vi går inn for å handle et glass og finne ulltepper, og det er da vi blir gjort oppmerksomme på den: Værmeldingen. OBS-varsel på nedbør og vind – 18 sekundmeter med 25 i kastene, opp mot 20 mm nedbør, lyn og torden. I resepsjonen blir vi frarådet å prøve å nå Danskehytta, fordi den ligger så høyt, og fordi vi da må passere over 1500 meter underveis, så vi legger om planen: Vi går heller tilbake til Veltdalshytta, for der går stien i en dal hele veien. Så kommer regnet.

Det blir en regntung og langsom morgen på Reindalseter; med kun fire timers gangtid, er passasjen over til Veltdalshytta mer enn overkommelig selv i ruskevær, og det verste skal ikke slå til før mot ettermiddagen. Brød smaker ekstra godt til frokost etter å ha levd på havregrøt og knekkebrød i dagesvis. Vi smører godt med niste, plukker opp termosen, pakker og betaler for oss før vi heiser sekkene opp på ryggen og plasker avgårde langs stien.

I starten er det god sti langs utløperne fra fjellet

Vi er forberedte på en våt dag, men ikke på at det skal bli en så spektakulær og morsom tur, til tross for skydekket som ganske snart etter avmarsj pakker seg rundt oss. Frem til nå har naturen vært unormalt tørr, men nå ser den ut til å ville ta igjen det tapte idet den sender små og store bekker ned fra fjellsiden over oss, via hettene og sekkene og ut i det tåkefylte tomrommet mellom oss og elven i dalbunnen et sted langt der nede. Nå og da driver et hull i skydekket forbi og gir oss en pekepinn på hvor langt det er ned. Det som gjør denne ruten så spektakulær er det at den tar seg opp gjennom dalen på en serie smale hyller i fjellveggen. Noen steder henger det wire og tau til sikring, mens det andre steder er boret bolter ned i fjellet for å holde steiner på plass som trinn og sklisikring der svaene heller utover, noe som ikke er feil på en våt dag som denne.

Oppe på fjellet er det heller ikke slutt på det morsomme: Langs Smettevatnet går ruten opp og ned av bratte hamre, og vi får ta både tau og jerntrinn til hjelp på veien. Alt i alt har denne turen så mye krydder at det mer enn oppveier for ulempen med å gå tilbake til en hytte vi har vært på før, selv om det i sin tur igjen betyr at vi må velge samme vei ned som vi tok opp, og at vi må haike for å komme tilbake til bilen. Tror vi.

Ruten går over mange hyller – og gjennom mye vann på en regnværsdag

Noen steder er det satt opp trinn til hjelp opp de bratteste hamrene

Rett før vi ankommer Veltdalshytta setter vi fra oss sekkene ved et stikryss og går med lette steg sørvestover mot Fieldfarehytta. Uten skilting hit ville vi ikke vært i stand til å finne den – det var da også meningen med å plassere den nettopp der den ligger, den ble også bygget på en tid da man måtte vade en elv som ikke var «vadbar for menigmann», slik de beskrev det i loggbøkene sine, motstandsmennene som landet her i krigens siste år og bygget skjulestedet sitt på en smal hylle oppunder en hammer som henger ut over vannet, en hylle som er så smal at dagens turistforening har sett seg nødt til å henge opp wire til sikring og livbøye i tilfelle noen likevel skulle gå i vannet. Innendørs er det nesten vanskelig å se for seg hvordan tre menn kan ha levd her i et år mellom rekognosering og aksjoner i disse bratte fjelltraktene. Alle som besøker Veltdalshytta bør om mulig gå innom Fieldfarehytta; det er også mulig å overnatte her om man har sovepose (kan visstnok lånes). Vi skriver oss inn i protokollen og indikerer at vi vil betale på Veltdalshytta, da alt av verdisaker ligger igjen i sekkene ved stikrysset.

Fieldfarehytta

Inne i Fieldfarehytta

Utsikt fra et av de små vinduene inne

Fieldfare fra motsatt side av vannet

Hyttevakten ønsker oss hjertelig velkomne, lett overrasket over at vi har kommet tilbake. Hun kan også bidra med en artig opplysning: Stedet vi nettopp besøkte er navngitt «gråtrost» på engelsk – «Fieldfare» har ingen ting med hverken fjell eller å fare/en fare å gjøre. Visstnok navngav engelskmennene alle landbaserte operasjoner under krigen etter fugler, som i «Operation Grouse», tungtvannsabotasjen på Rjukan. Ettersom vi er fremme allerede i totiden, blir det rikelig med anledning til å lese bok og kart; vi ser at det kanskje kan være mulig å nå Grotli direkte fra Veltdalshytta, og hyttevakten har noen gode tips i den anledning. Vi anslår turen til å være omtrent åtte timers marsj – om terrenget er noenlunde samarbeidsvillig. Ute tar naturen tak og pisker nordvestveggen med eling etter eling med kaldt regn, og det uler rundt hjørnene når vi løper til og fra do i regntøy og crocs. Nok en tidlig kveld.

Siste morgen på tur bringer et nydelig utsyn fra verandaen: Solen titter gjennom skydekket og lyser opp melishvite tinder, årets første snø for vår del. Termometeret viser fire grader. Vi spiser og diskuterer kart, og i nitiden legger vi avgårde, bestemt på å gå til bilen på Grotli over fjellet – det er også mer spennende å gå en ny vei, og vi liker begge å ferdes utenfor stiene. Været ser lovende ut, så vi gleder oss til turen som ligger foran oss, lett spente på hva som venter underveis.

Morgenutsikt

Første del av ruten går over demningen fra hytta, før vi steingår forbindelsen mellom navnløst vann og Heimste Veltdalsvatnet relativt enkelt (men med større konsentrasjon en noen annen krysning så langt på turen). Deretter følger vi merkingen mot Reindalseter over Huldrekoppane opp langs elven til krysning like etter det flater ut – her velger vi å krysse tyve meter høyere opp enn merkingen, for der kommer vi over i to (lange!) steg. Det er stedvis glatt i terrenget, og vi får en ganske lang krysning mellom to av pyttene før neste kneik opp mot vann 1442. Gradvis tetner skydekket over oss og skjuler Tordsnoses 1945 høydemeter i grå grøt. Da vi tar en matbit like før skardet mellom Tordsnose og Naushornet, kommer tåken rullende, og en høy, skarp lyd, som av et skudd, skjærer gjennom fosseklukkingen – var det steinsprang, eller kalvet breen? I sekundene etterpå er alle lyder som forsterket; det blir med det ene smellet.

På den andre siden av skaret er det tett tåke, men vi har heldigvis fortsatt merking. Fra himmelen ramler dagens første nedbør ned over oss i form av sludd, så snø som legger seg på sekkene, så sludd igjen. Uren blir sleipere, men vi kommer heldigvis snart under skydekket igjen, slik at vi får sikt. Her må man ned i en bratt botn, og vi ser et stiskille langt der nede – her skal vi bratt opp igjen mot sør, langs stien mot Danskehytta (9 timer fra Veltdalshytta), og vi kommer opp i høyden med flott utsikt mot nye rader med fjell og til Femånvatnet under oss. Vi mente vi hadde fått anbefalt å gå over Femåna, men det virker mer fristende å gå rett mot sør langs foten av veststupet til Tordsnose og passere gjennom glupen over mot Simlevatnet: Det vil forkorte turen og ser ikke stort verre ut enn passasjen over Femåna, så vi går for den varianten.

Starten på turen, vi går opp til venstre for elven

Utsikt ned mot Huldrekoppane

På vei over mot Femånvatnet (vi ser oss tilbake)

Her går det en ganske bred hylle sørover, så det er fint og lettgått terreng – og vi finner overraskende mye merking. Altså har det på et eller annet tidspunkt gått en merket rute her, men den står det ingenting om i et eksemplar av «Til fots i Norge» fra 1998 som vi sjekker senere, men Kristofer Randers beskriver en slik rute i boken «Sunnmøre» (femte utgave; førsteutgaven kom i 1890). Vi veksler mellom å gå på det vi ser og å følge merkingen, og vi ser en enslig fisker med stor sekk ta seg frem langs bredden av Femånvatnet. Elven mellom Styggedalsvatnet og Simlevatnet steingår vi langs en terskel med temmelig vaglete stein før vi tar over skaret mot Grønvatnet, hvor den gamle sommermerkingen følger samme trasé som vinterruten, noe som er tydelig ut fra mengden kvist som ligger igjen her. Rett før Grønvassbue (Sjåk Almenning) må vi over en elv som kaster seg ut fra et rundt hull i fjellet og vitner om at området har mange regulerte vann.

Femånvatnet

Tilbakeblikk på hyllen vi fulgte langs Femånvatnet, vi kom gjennom det lille skardet i forlengelsen av hyllen

Det begynner å bli sent på dag. Selv om navigeringen har vært enkel, har terrenget vært tyngre enn vi forutså, så timene har gått uten at vi har hatt den fremgangen vi forventet. Det slår oss også at om turen til Danskehytta er 9 timer, vil den ruten vi går nå fort kunne ta 10. Noen har også stoppet litt ofte og tatt bilder, og alt spiser tid. Vi setter oss ned og spiser og skjøter på med noen tørre knekkebrød, for vi har spist opp det vi smurte på morgenen. Nøtter og sjokolade har vi heldigvis fortsatt noe igjen av.

Gjennom Vulustrupen er turen grei, men vi må gå litt ekstra der vi kommer til et gammelt brupunkt over et tørt elveleie hvor kun boltene står igjen på hver side. Det kan virke som dette er et gammelt elveløp, og at Grønvatnet er regulert til å renne andre veien eller gjennom en tunnel. Nok en vakker dal åpenbarer seg – det er virkelig en flott og variert tur med rikelige mengder mektige inntrykk, dette, selv om været er litt til og fra, vekslende mellom sol, tåke og regn/sludd. Her følger vi dalen en snau kilometer før vi tar opp i Skrådalen, turens siste stigning av betydning. Sent på dagen virker dalen lang, men til slutt ser vi Fremste Vikvatnet foran oss, og når vi kommer dit frem, ser vi at vi kan spare oss for knotete ur ved å gå på strendene der vannet har blitt tappet ned. Så langt har vi nesten bare gått på stein på denne turen, en medvirkende årsak til at det tar tid, og vi ser frem til mykere dekke i skråningene ned mot Grotli.

På vei gjennom Vulustrupen

Fremste Vikvatnet er nedtappet

Når man nærmer seg lavereliggende strøk er en sti til stor hjelp for å unngå for mye bushing i kratt og lyng. Derfor er det ekstra ergerlig at vi klarer å miste merkingen akkurat her, ved enden av Fremste Vikvatnet: Det som skjer, er at når vi tar opp på høyden for å finne tilbake merkingen etter å ha gått på strendene, ser vi en veldig tydelig varde litt til høyre for oss. Vi diskuterer litt frem og tilbake, for retningen er ikke helt som vi forventer, men vi ser ingen andre varder i steinørkenen og bestemmer oss for å gå bort å sjekke. Derfra ser vi nok en varde, som vi også går i retning av, men da blir vi sikrere på at dette må være varder noen har satt opp for moro skyld – irriterende i godt vær, farlig i uvær. I stedet for å lete opp den nedlagte ruten trekker vi frem langs en rygg for å få oversikt. Derfra ser vi et tjern med karakteristisk nok form til at vi kjenner det igjen på kartet, og vi vedtar å bruke bekken som renner sørover fra dette som ledelinje ned mot oppfang i stien fra Danskehytta. Det vil også være en fordel for oss å komme inn på den offisielle stien så tidlig som mulig, da vi regner med at denne vil være bedre å gå enn den gamle ruten.

Planen virker, og vi klapper oss selv på skulderen, tar en kopp med vann og en neve nøtter og legger inn høygiret; man blir ikke så mye mer sliten av å gå litt fortere utfor når stien er god. Været har lettet, og vi kaster lange skygger i kveldssolen mens vinden stilner rundt oss; på sett og vis blir vi minnet om turen over de syv søstre for noen år siden der vi går og gjesper og så smått begynner å tillate oss å fantasere om mat. Punktet der vi kommer inn på stien ligger omlag to tredeler av veien fra Danskehytta til Grotli, en firetimerstur, så vi regner med at vi i verste fall har et par timers gange igjen. Heldigvis går det radigere enn som så, og etter noe over én ser vi hotellet vokse seg større og større der avstanden ned dit krymper raskt.

På fine stier ned mot Grotli

Så står vi der, utenfor turbilen igjen, en liten uke senere. Vi vrenger av oss de svette trøyene, får på oss noe tørt og skifter sokker og sko, så trasker vi ned til kafeen på hotellet. Som er stengt. Og det er en time til nærmeste mulighet for mat, i Stryn. Det er ikke så mye å gjøre med det, så vi går raskt tilbake til bilen og kommer oss avgårde, og det er to sultne og småstøle turgåere som ramler inn på Restaurant Napoli i hovedgaten og bestiller det første og beste de finner på menyen etter ni og en halv gåtime og totalt elleve timer og tyve minutter ute. Vi tanker kaffe på Esso og er i Ørsta en time senere, køyeklare og godt fornøyde med årets sommertur.

Utsikt fra bilen