Jeg våknet klokken seks. Trodde jeg. Klar for avgang drøye to timer senere. Skydekket var høyere enn i går, og natten hadde vært kald nok til at det hadde dannet seg skare som bar meg godt, og med et lite dryss nysnø på toppen lugget det godt under de skiene som kvelden før hadde føltes helt glatte. Med vårværets varme var det allikevel ikke mer enn en times glede i dette føret, jeg begynte å slå igjennom, og alt av feste var vekk. På dette tidspunktet måtte jeg bestemme meg: Følge plan A og terrenget innover mot Nordli, eller ta korteste vei ut på hovedveien og fortsette til fots? Et skuterspor i retning av den opprinnelige planen fristet meg, men matmangelen og fornuften gjorde at jeg valgte alternativet som ville gi meg størst sjanse til å nå Nordli før gatekjøkkenet stengte klokken syv.

Kvart på ett spente jeg skiene på sekken og ringte min kjære, milen ut til fylkesveien hadde vært tung. 18 km til Nordli, men vi var ikke enige om når jeg ville være fremme.

Du har husket å stille klokken?

Klokken var kvart på to, jeg bantes innvendig. Om jeg brukte fem timer ville jeg akkurat ikke rekke det. Jeg skrudde opp tempoet, fem kilometer i timen er tøft i motbakkene med tung sekk. Siri fikk høre om turens første fall, da jeg slo igjennom på vei ned en kneik i skogen, og etter en lang prat plugget jeg øretelefonene i musikkspilleren.

Jeg fikk aldri hørt ferdig Gershwins pianokonsert, for på toppen av alle bakkene møtte jeg skiløpere som ville slå av en prat; jeg kunne kjenne at klokken tikket. De insisterte hardnakket på å få kjøre meg ned til Nordli, og jeg blånektet. De prøvde å få meg til å «gå over et lite vann, så et stykke gjennom skogen, osv», og jeg nikket og smilte matt mens jeg tenkte «aldri i verden». Så endret de mening, å følge veien var nok det lureste, herfra «gikk det jo bare utfor». Til nå hadde jeg hatt stigning og bare veier på sørsiden av en høyde.

Det var herlig å suse utfor, på nordsiden av høyden var det mer snø, det lå snø i veibanen. Ikke mye, men nok. Jeg stoppet, fikk i meg litt nøtter og vann, sjekket Google Maps og ringte etter overnatting. Derfra ble det bare jubel, og med alt sukkeret fra havrebomben hvirvlende i blodet kunne jeg ha blitt Lierne-mester i veikant-sprint uten tilløp, skibytte eller straffespark. Stadig nye utforbakker, skøyting oppover, svette, tung pust, full fart, fra bilene vinket folk, jeg vinket tilbake. Ikaros suste nedover mot Nordli i en utrolig fart, opp og ned av brøytekanter etter skiftningene i snødekket, innenfor autovernet, utenfor, nærmere solen, et lite hopp, noen skøytetak, kraftfull staking, større fart, innenfor eller utenfor autovernet her? Vinger av voks og fjær trives ikke for nært solen.

Jeg snakket fort og usammenhengende, kikket i speilkompasset da han stoppet, avslo alle tilbud om hjelp, men tok imot en stor ball med tørkepapir som ble rakt meg. Blodet rant nedover kartmappen, klærne, skiene, asfalten. Det var en tynn stripe med hard snø og is på innsiden av autovernet, skrått og bløtt på utsiden, to hundre meter igjen til der jeg skulle av med skiene. Den overmodige hadde hatt et halvt sekunds betenkningstid i fart og valgt. Valgt feil. Stripen smalner av. Står på én ski nå. Farten øker, ingen steder å bremse. Bære eller briste. Bart felt forut. Sekken treffer bakhodet idet ansiktet tar støyten. Solbrillene holder. Han som stoppet vil ikke dra, mener jeg ikke er i en forfatning han kan forlate meg i, vil kjøre meg, men etter å ha sittet av meg den verste svimmelheten og stoppet blødningene klarer jeg å samle nok overtalelseskraft til å få gå de siste fire kilometerne. Snakker med Siri hele veien inn.

Dagen derpå, æ vart skræmt

På bensinstasjonen må jeg holde meg fast mens jeg venter på maten, svimmel, så går det bedre. En og en halv havrebombe og en neve nøtter siden frokost ble nok litt knapt. Jeg ble godt tatt imot ved hytteutleien i Nordli, og invitasjonen på kaffe ble etterfulgt av et «men vi kan ta det i morgen, du ser ut som du trenger å hvile.»

I skrivende stund er jeg ren, pen og tørr, nesten mett og veldig trett. Tusen takk til forrigemann, som satte igjen en ølboks i kjøleskapet. Nå venter en hviledag, det trenger jeg.