Dag 52: Storlien til Skalsvatnet

steinjak Norge på langs

En lang avskjed forlenger ikke samværet, sies det. Likevel ble vi stående lenge å holde rundt hverandre på parkeringsplassen. Fordommene og det påtatte snobberiet var lagt igjen over en lang frokost, skjønt enige om at vi hadde hatt en herlig helg i det vi ved ankomst hadde kalt Harryland. Nå svingte den gråblå stasjonsvognen ut på veien mot Coop Extra og billig andekjøtt, mens jeg sto igjen med skiene i hånden og en klump i halsen.

Rast i et vindskydd

Rast i et vindskydd

Det kjentes som om noe holdt på å gå fra hverandre inni meg på vei opp bakkene fra Storlien (jeg er blitt fortalt at man blir sentimental på lange aleneturer), men allerede ved det første vindskyddet hadde fjellets ro begynt å ta over, til tross for sur motvind og snøbyger. Terrenget var lettgått innover, og da jeg var på vei over Norra Rensjön, vek snø og blåst tilbake for en nydelig og varmende marssol. Jeg hadde kommet sent avgårde, og med en begynnende forkjølelse i kroppen hadde jeg på forhånd bestemt meg for å ikke gå helt til Bellingstua, det er over fem mil. Klokken nærmet seg halv tre, litt tidlig å slå leir, så jeg bestemte meg for å gå over det neste høyfjellspasset før jeg tok kvelden.

Skituppene kastet lange skygger inn i Sverige da jeg gled inn i skogbeltet over Skalvatnet, og jeg plukket raskt ut en plass til teltet. Turens første pose med Real Turmat, kaffe, dagbok og blogg. Jeg ser frem til en kort etappe i morgen, kanskje jeg kan få en liten time i solveggen på Bellingstua dersom det varslede finværet slår til?