Det er ikke over før det er over, det er faktisk akkurat slik det skal være: Tørre gater, stadig grønnere plener, fuglesang som drukner i duren fra fossilbilen med avgang Fagerlia etter en times morgenøving – musikere har ikke fri selv om det ikke finnes jobb til oss akkurat nå.
På en bensinstasjon møter vi turfølget og kjører nordover og østover i henhold til godt smittevern. Bensinstasjonen på Meråker får besøk, og vi støtter lokalt næringsliv med kjøp av kaffe som ikke er laget på smeltet snø og vann på flaske med kullsyre i stedet for barnåler. Slik luksus! Av med kjøresko og pen ulltrøye, på med netting og skisko.
Vi parkerer innerst i hytteveien som går forbi DNT-hytten Ferslia og legger i vei innover en nedsnødd setervei – tre i Meråker ved to av dem med pulk. Ifølge kartet bør vi følge veien et stykke og så trekke oppover midten av dalen, men trangen til å tråkke egne spor blir for stor idet vi passerer en flott myr (kan man si det?) som skjærer opp i riktig retning akkurat idet veien tar en sving vekk fra målet.
Det bærer oppover og innover, over myrdrag med krokete furuer, omkranset av tett granskog og enkelte bjørker. Her og der titter vinterslitent gress frem der det er vannsig, og nå og da titter solen ut mellom skyene – akkurat slik det er meldt. Selvfølgelig havner vi i en skråning med litt for tett skog for elegant pulkføring, og på ett sted må sjølen også spenne av seg pulken for å lete etter gangbar snøbro over en litt for våryr elv. Det er sjelden noe stort problem når våren ikke er kommer lenger enn her.
Med avgangstid fra bilen klokken halv tre og litt terreng å forsere blir det rådslaging i lunsjen, i ly av et lite skogholt. Nå som vi er ute av skogen, skal vi dra over fjellet? Klokken er nesten fem. Inspirert av brødskiver og kakao slår vi fast at det er lenge lyst i Midt-Norge i mai og tramper oss oppover i den stadig mindre råtne snøen, vi satser på å finne ly og ved innerst i Koltjønndalen et sted.
Noen av oss tar frem snøbrillene, for det er meldt en del vind, men det blir ikke så ille. Midtveis passerer vi noens teltplass med høye levegger, så det kan nok blåse friskt her. Vi holder god fart til pulktur å være, og etter en grei nedkjøring finner vi en perfekt teltplass i en elvesving ganske med én gang vi kommer ned. Trampe plass, rulle ut duken og få i stengene og pluggene. Jeg går etter ved og kommer straks tilbake – her er det ikke mange andre som har hatt behov for noe brennbart.
Bålplassen vi har laget oss er godt i ly for vinden, og vi inntar den tradisjonsrike ankerdrammen, selvfølgelig med ostepop, før vi varmer vann til mat og får Kaffelars på plass over flammene. Det blir en kveld slik kvelder skal være på tur, og klokken har såvidt bikket midnatt når vi graver ned glørne og tenner teltlykten i taket på Lille Runde Røde. Litt baksing senere er alle plassert i respektive poser, i to telt med smittefaglig forsvarlig avstand (det andre er énmannsteltet mitt, utlånt for anledningen; det får her sin vinterdebut).
Neste morgen starter langsomt. Klokken står på ni, og vi slumrer kollektivt i tre kvarter før vi klatrer ut og fyrer opp primusen. Havregrøt, kaffe, rolig stemning, vi koser oss på tur, slik det skal være.
Selv om det er mer skyer og tidvis litt nedbør i dag, ligger skydekket høyt, så navigasjonen er enkel. Planen er å ta seg opp i skardet over mot Slåggån og holde høyden inn mellom Kjølhaugan og Storsjøhøgda. Det er lett å gå her oppe, snøen er fastere og vegetasjonen glissen. Her og der passerer vi mellom nakne rabber. Fra toppen av skardet kan vi speide (lengselsfullt?) over mot det som er det forbudte nabolandet, hvor en tur over grensen koster deg 10 dager i karantene ved hjemkomst. Vi ser ned på en vik i Skalsvattnet, hvor jeg har vært før, og nordover mot Sandvika hvor jeg har overnattet på Bellingstua.
Solen titter såvidt frem, og vi vrenger karavanen opp på en bar rabbe og ruller ut et underlag. Turfølget (hun heter Kristin og er kjempehyggelig) drar frem enheten sin og foreviger smilet. Omtrent fire femdels lunsj senere kommer en skikkelig snøbyge og driver oss opp på skiene igjen. Ekte trøndervær hører med, selv om man alltid drømmer om noe ganske annet når man går tur i mai (skjønt, jeg kan leve med å ikke kunne vrenge ansiktet av meg, som jeg måtte etter en maitur på Blefjell for mange år siden med pils i solveggen og solfaktor 6).
Vi har bestemt oss for å gå ganske nært sivilisasjonen før vi gir oss. Meldingen for morgendagen er ikke så hyggelig, og mellom oss og bilen er et tjukt belte trøndersk granskog, slik det måtte bli om vi ville få til en fin runde. Nedbøren vaker mellom snø og sludd, og vi må opp med presenningen mellom noen trær. Vi har lagt leiren ved en elv som går åpen – rennende vann er luksus på vintertur.
Det blir en kaldere kveld enn dagen til tross for at været er mildere, med vind, sludd og regn. Ankerdrammen varmer bare litt og flere av oss er våte på føttene (mine skisko var egentlig helt ferdig med det siste verset i fjor…). Når forholdene er som dette er det mye kaldere på vintertur enn når det er ti minus og tørt. Vi spiser, fyrer og hutrer oss til sengs rundt midnatt.
Den neste dagen blir som forventet. Frokost i ly av presenningen, ta ned våte telt og starte nedstigningen langs myrene. Turfølget stopper for en selfie og sjekker ut-appen – vi skal stå omtrent midt på DNT-stien. Man kan alltids håpe de har ryddet pent og at det er en slags passasje mellom alle trærne. Så mye for håpet…
Når man går langtur tvers gjennom dette landet, går man som oftest på veien gjennom store deler av det som før het Nord-Trøndelag. Vi kunne også gjort det her – parkert pulkene i enden av veien og trasket tilbake til bilen – men vi har nå slikt å gjøre, så vi trekker, lirker, lurer og banner pulkene meter for meter gjennom skogen. De har sitt eget lille prosjekt med å lete etter gjenglemte påskeegg under trærne og alle andre steder det er fordypninger i snøen, når de ikke kaster seg over en busk i et slagsmål ingen av dem kan vinne. Noen av bekkene tar litt tid, både for å finne en passende passasje med sterk nok snøbro, og for å få folk og utstyr ned i kløften og opp igjen.
Omsider når vi enden av en hyttevei og kan finne tilbake til et slags normalt tempo den siste kilometeren. To av oss går for å hente bilen og snart har vi spølt oss tilbake til sivilisasjonen i Meråker. Kaffe igjen, og en pølse. Vi vinker farvel til hyggelig turfølge og stålsetter oss for utpakking og tørking av utstyr i hele huset.
Med det er årets skisesong over. Det gjorde godt med en tur i vinterfjellet etter at påsken ble avlyst.
Nå er de ikke nye, fjellene, selv om de er det for meg; det er overgangssesong i fjellet, men jeg kan ikke la være. Den dårlige samvittigheten for å ha kjørt bil til en jernbanestasjon ligger igjen i bagasjerommet, og uansett overdøves tankene av en våryr bekk på vei ned fra snømengdene jeg snart skal oppdage høyere oppe. Jeg skrur av primusen og slår to desiliter varmtvann over kornene i koppen, en plutselig gjenopplivning av mumifisert kaffe, turens første kaffe-og-klenningpause, klenning fordi jeg er i det som inntil nylig var kjent som Nord-Trøndelag. Før jeg unner meg den tynne lefsen med smørkrem, setter jeg til livs noen skiver med niste som jeg smurte ved kjøkkenbenken hjemme før jeg dro ut, da det fortsatt nok var arbeidstid for de aller fleste – skjønt, fredag er vel fridag for mange med fleksitid.
Med nyvunnet energi følger jeg de oransje merkene opp og innover et skard nedenfor en høy mast som ikke står på kartet, det blir lengre mellom merkene når snøen dekker flere og flere. Vel oppe ved vannet hvor jeg har hatt en slags plan om å telte, slår jeg idéen fra meg, jeg har ikke med meg så mye som vil duge som snøplugger, og når soveposen har komfortgrense på null grader (den veier ikke mer enn en dunjakke), får snøen ligge i fred her oppe. I stedet tar jeg stien videre oppover sørhellingen på Huva, det er betydelig mindre snø her enn på vei ned fra skardet jeg kom opp. Veien ned blir tidvis «interessant» når snøen blir for bratt og jeg må klyve rundt med full oppakning, men litt «krydder» skal det være så tidlig på året. Neste fjell tar jeg med meg med det samme, Kjerringfjellet. Om Huva hadde et fint utsyn, har denne i tillegg fine steinformasjoner og et lite tjern som bidrar til følelsen av en flott topp. Øst for meg ser jeg nordenden av Norder-Rensjön og Rensjöseteren, hvor jeg passerte forbi for noen år tilbake, da på ski; altså går turen i grensetraktene.
Vel nede fra Kjerringfjellet er klokken blitt over syv på kvelden, og solen har begynt nedstigningen mot toppen av neste fjell stien skal over. Her vender jeg både sti og sol ryggen og følger en snøfonn i et elveleie nedover på leting etter teltplass. En spesielt idyllisk plett peker seg ut, men det tar ikke mange minuttene etter at teltet er reist før jeg må frem med langbukse, trøye og vindjakke. Shortsen blir for kald i trekken over snøfonnene over meg. Middagen tilbreder jeg sittende i åpningen på teltet med døren på vidt gap, hvor jeg blir sittende og se på skyggen av fjellryggen legge landskapet under seg centimeter for centimeter. I titiden blir det en rask tannpuss, litt løping frem og tilbake for å få varmen i meg og rett i posen. Klokken setter jeg på åtte.
Neste morgen er det ingen hast med å komme i gang. Fra å ha dratt glidelåsen igjen mellom meg og den skyfrie himmelen våkner jeg midt i en sky, sikten er rundt tretti meter. Etter å ha drøyd frokosten (i soveposen, døren åpen) og pakkingen, har mer og mer av landskapet kommet til syne, og da jeg tar avsted nedover mot dalen, løfter toppene bak meg på hatten; bak det tynne skylaget som blir igjen, ser jeg omrisset av solen, den minner mest om en blek fullmåne.
Problemet med tredagersturer hvor start og slutt skal være på samme sted, er at det kan være vanskelig å lage en god runde. Her sørger mange, lange vann nord-sør for at en runde enten blir veldig kort eller veldig lang. Da er det godt å ha kamera, jeg fordriver lett en formiddag i trange bekkedaler. Solen kommer mer og mer igjennom, og lunsjen nyter jeg i en steinrøys, med kaffe og klenning til dessert. På forhånd hadde jeg vært spent på om elvene ville være til å komme over, med mye snø som skal ned fra fjellet kombinert med rekordvarme. Det trenger jeg ikke å bekymre meg for, stort sett kan jeg krysse de største på snøbroer, og ikke én gang skal jeg måtte frem med vadeposen jeg har lagt øverst i sekken (et sokkepar og en håndklebit i en brødpose, samt badetøfler).
Etter å ha jobbet meg tilbake parallelt med DNT-stien som går øst for fjellene jeg gikk over kvelden før, ender jeg nærmere bilen enn jeg hadde planlagt, og i syvtiden finner jeg en fin, flat plass ved et delvis islagt tjern. Nå har også solen kommet helt frem og lover godvær neste dag – ikke bare en fordel, da jeg ikke finner noen teltplass skjermet for morgensol, soloppgangen er 03:55. Pastagryte i friluft, kaffe, sjokolade og klenning. Jeg går en kveldsrunde i området og tar noen flere bilder. Så krabber jeg inn og blir liggende i posen og lese en Tolstoj-novelle før jeg legger meg til rette og lukker øynene, lykten får jeg ikke bruk for på denne turen.
Ganske riktig blir det ganske varmt ganske tidlig, og når klokken nærmer seg åtte, blir det uutholdelig. Opp med døren! Frokosten inntar jeg liggende oppå soveposen med solen rett inn, jeg har bedre enn god tid. Fra de to toppene jeg går innom på veien tilbake har jeg fin utsikt mot Sylmassivet, Fongen og Skarvan; det kan se ut som det er en del mer snø der. På vei ned møter jeg flere som skal opp og nyte en varm søndag, jeg kommer meg hjem til middag og har alt utstyret ferdig vasket, tørket og pakket til kvelds.
Denne turen ble gjennomført 25.-27. mai 2018