#06: Juni – a-moll/grønn (rotor)

steinjakob.net
steinjakob.net
#06: Juni - a-moll/grønn (rotor)
/

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer to i a-moll og forteller en historie. Slik juni er grønn forbinder Scriabin musikk i A med fargen grønn, det som på samme tid er håpet og sykelighetens farge – kanskje er det derfor de bruker den på sykehusene? Ernst Pauer forteller at a-moll er den tonearten som best vitner om den stille melankolien vi i de nordiske landene er utstyrt med, samtidig som den også kan brukes til å skildre det orientalske. En motsetningenes toneart i skjæringspunktet mellom tilbedelse og resignasjon.

Et helikopter flyr lavt over taket på huset, hun våkner til glass som klirrer i skapet og rotorlyden som gradvis avtar, den store fuglen sleper søvnen etter seg inn i det som er igjen av natten. Rommet er svakt opplyst i sort-hvitt av lyset som trenger seg inn på sidene av rullegardinen: Omrisset av bokhyllen, TV-en, den lille kjøkkenkroken. Mobilen blender henne da hun plukker den opp, drukner inntrykkene fra rommet i budskapet om at klokken bare er fire og at det er nøyaktig ingen nye varsler siden sist hun åpnet den.

Kjøleskapet kaller lavmælt på henne, og hun setter på lampen over sengen som om dagen er sofa og drar på seg en genser på vei bort, slipper en kapsel i kaffemaskinen og finner frem en skål til yoghurt mens dagens første kopp durer frem på nesten samme frekvens som kjøleskapet. Med mobilen setter hun på musikk på høyttaleren i bokhyllen og et mykt, grønt lys i smartlyspærene i de runde lampene på gulvet, møblene kaster skygge oppover veggen som i en forvridd skog.

Maren har trukket seg tilbake, i lyset stengt inne av rullegardinen er ingen drømmer synlige, bare avtrykket i kroppen etter lyden av rullende stein som gradvis ble til buldringen fra et redningshelikopter, følelsen av å bli levende begravd. Flere stod og så på, men ingen så henne. Hun drar opp rullegardinen, slipper innelyset ut i morgenlyset som allerede minner om dagslys på en tid av året hvor det egentlig aldri blir mørkt. Ingen passerer i den stille gaten utenfor, ingen ser inn på det som ligger synlig for alle i fullt lys i første etasje. Møblene kaster skyggene sine ned mot gulvet igjen.

Nettnyhetene forteller om en boligblokk som har falt sammen, om å våkne fra mareritt og i brøkdelen av et sekund forstå at du skal bli levende begravd, at alt du er og har vært, nå er en sky av støv på overvåkningsbildene som snart skal gå verden over. Kanskje hører du redningshelikopteret komme med marerittet på slep, fastklemt, mens tørt betongstøv setter seg i halsen og i øynene, du kan ikke bevege armene for å klø, du er lys våken før den lange søvnen.

Det er fortsatt nesten tre timer til barnehagen skal åpne, til hun skal åpne den, slippe andres voksende drømmer inn gjennom porten og krysse av én dag til i kalenderen mens hun spør om noen vet hvem som har bursdag neste dag. De små milepælene for de som fortsatt teller oppover.

Resten av natten glir ut av syne, én tommelfingerlengde av gangen, til alarmen ringer i hånden hennes, signalet om at morgenrutinene kan innledes. Hun løfter blikket og møter blikket til en hundelufter som passerer på gaten, hun har fortsatt bare truse og en genser på. En varm dusj på et bad uten vinduer, kaffe, knekkebrød med syltetøy, nok en kaffe.

Luften utenfor er tynn og frisk etter natten, en silkepysj som skal smettes av når solen metter luften med fukten som ligger igjen på plen og planter. Det er noe over tyve minutter igjen da hun vrir om nøkkelen i døren og henger fra seg håndvesken på det trange rommet som er satt av til skifterom for personalet, lager for voksenliv og alt annet som ikke hører hjemme noe sted. Kollegene kommer først fem på syv.

Med smale øyne kommer de første små gjennom porten samtidig med den siste kollegaen, de har solen i øynene og mange har vært våkne en stund allerede. De finner tilbake til lekene fra dagen før, noen glemmer å vinke til foreldrene. Lille Omar og myrsnipemoren kommer først klokken åtte, de vanlige beskjedene gis om igjen, som om det pedagogiske personalet fra dag til dag fortrenger alt som ble sagt i går. Klokken ni samles alle til morgenstund, og Omar får sine femten sekunder i rampelyset som morgendagens bursdagsbarn.

Da redningshelikopteret passerer midt på dagen stilner leken under skyggen av den store fuglen som stryker raskt over sandkassen, de har endret innflyvningen til sykehuset etter at de nye maskinene ble tatt i bruk, de som ikke kan lande uten å være til fare for folk. Hun tar med seg Omar inn på badet, redselen sitter i tøyet. Hendene jobber frikoblet fra bevisstheten: Avkledning, småprating, tøysing, avledning. Hun vrenger fjeset i en grimase, Omar ler høyt, hun gjør det igjen før hun vrikker de små føttene inn i tørr bukse og nye sokker, hun drar på ham et par støvler som tilhører noen andre.

Han vender henne ryggen og går forsiktig ut i sollyset mens hun skyller buksene og henger dem på snoren, er nøye med håndvasken og sjekker mobilen en ekstra gang før hun følger etter ut. Over 150 mennesker er savnet i ruinene, men de håper fortsatt på å finne overlevende. Sokker og nips og kroppsdeler og leker dekket av støv, klemt fast mellom store flak av betong. Kan noen ha klart seg, når livet ellers er så skjørt?

Hun er halvt i drømme. Nettene er så korte og så lange, hun skyver til husken en ekstra gang før hun småløper i retning av noen som gråter; trøster og børster skitne knær og håndbaker, tørker av barnets tårer på buksebenet sitt. Forrige semester mistet de et barn i blodkreft her, livet var så skjørt, foreldrene tørre i ansiktet som om de var dekket av betongstøv. Nå leverer de de to gjenværende søsknene i barnehagen med friske kinn, men de må fortsatt tørke tårer på buksebenet når de går.

Dagen går mot slutten, de første små blir hentet, en av kollegaene må gå tidlig. Overskuddet skrapes av de små, det gnisser i vilje mot vilje mot ettermiddagen, de skriker til hverandre, en lugger, den andre slår, dagen sporer av i snørr og tårer. Flere blir dratt inn, og alle voksne de må trå til for å løse opp i floken av armer, ben og tenner. Da støvet har lagt seg, er det én som mangler. Hun går raskt gjennom alle rommene og en runde ute, men Omar er ikke å se noe sted. Det er bare en halvtime til han blir hentet.

En av de voksne blir igjen mens resten sprer seg ut over skogholtet som begynner ved gjerdet til barnehagen. Bildene kommer om hverandre, som uordnet dias, mens hvit støy i ørene fortrenger fuglesangen: En forlatt sko ved turveien, bilspor, ryggen på T-skjorten hans i vannflaten i bekken, føttene hengende ned fra klatretreet, mørkerødt blod fra pannen nederst i skrenten, hvit i ansiktet i gresset der de så orm i forrige uke. Foreldrene hans: Dekket av betongstøv.

Han er ikke vanskelig å finne, gutten sitter stille ved bålplassen med fluer og knott surrende rundt seg og graver i asken med en godt brukt pølsepinne; det er en av kollegaene som finner ham. Hun prøver å høres rolig ut i telefonen, og idet hun legger på merker hun at volumet på verden blir skrudd opp igjen – en gressklipper langt borte, to joggere som snakker i avhugde setninger – hun merker at alle fargene og luktene kommer tilbake, kjenner det grønne gresset stryke skarpt mot leggene i rask gange på vei tilbake, pusten øverst i brystet.

Foreldrene venter, opprørte. De følger etter henne ut på vaskerommet der hun pakker de våte buksene i en plastpose som hun rekker dem uten å si noe, hun kommer ikke gjennom strømmen av ord, redselen som strømmer ut av moren i form av sinte anklager. Barnehagen tømmes langsomt for barn, og hun henter håndvesken sin på skifterommet og stenger ti over fem.

De fremmede gatene vrir seg som tentakler ut fra veikrysset og forsvinner langt borte, en gul bil blir avlang idet den passerer altfor nært, den tuter, noen roper noe gjennom støyen, noe treffer henne, brillene graver seg inn i den ene tinningen og i hårfestet, håndvesken trekker armen ut i en vinkel, man kunne ha stekt egg på asfalten mot kinnet. Bitene av dagen stokker seg sammen: En boligblokk i skogen, dirrende under rotorblader som kutter små, blå biter av himmelen, de drysser ned over grønt gress som kaster skygger oppover veggene på blokken i lyset fra lampene på skogbunnen. Veggene faller innover og bygningen løser seg opp i finkornet betongstøv. Store skygger av avrevne bygningsdeler flyr gjennom luften sammen med barnesko, vaffeljern og piasawakoster.

– Sorry.

Han har plukket opp elsparkesykkelen før han rekker ut en hånd mot henne, setter en fot på brettet og børster jakken sin. Alt er helt klart og tydelig, hun er nesten hjemme. En bil stanser og setter på nødblinken.

– Alt i orden, jeg klarer meg fint, sier hun.

– Du har blod i ansiktet.

Bilføreren kommer seg ut og går rett i gang med å skjelle ut sparkesyklisten, hun går. Et av brilleglassene er knust. Kroppen er så tung, håndvesken trekker i armen, ned mot bakken. Hun vil legge seg ned på den altfor varme asfalten, men den fortsetter å bli trukket forbi under skosålene, hun runder hjørnet ved butikken, stikker nøkkelen i låsen.

Lyset står på siden i morges, en hjelp dagslyset ikke har bedt om, hun finner frem Pyrisept og vasker sårene i ansiktet før hun slenger brillene i søppelkassen, trekker rullegardinen ned og legger seg på sofaen som om natten er seng. Et redningshelikopter passerer støyende over taket på huset, det kommer trekkende med søvnen og marerittene. Pulsen i såret banker tungt mot puten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *