#05: Mai – C-dur/rød (nattevåk)

steinjakob.net
steinjakob.net
#05: Mai - C-dur/rød (nattevåk)
/

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer fem i C-dur og forteller en historie. Måneden er mai, og fargen rød. C-dur er i stand til å uttrykke sanne følelser, skriver Ernst Pauer, på en ren og besluttsom måte. Den kan brukes til alt fra uskyld via handlekraft og oppriktighet til dype religiøse følelser.

Morgenlyset risler rødt gjennom det nyutsprungne bladverket, klokken er snart fire. Den skarpe natteluften er gjennomvevd av fuglesang der turveien skjærer gjennom skogholtet mellom idrettsplassen og kirken. Små sangfugler vipper frem og tilbake et par ganger før de tar til vingene og lander litt lenger bort på de overgrodde restene av steingjerdet som en gang delte to teiger.

Denne delen av døgnet har et dårlig rykte, noen ganger fortjent: Det er på denne tiden, da solen har vært borte lengst, at de flest mennesker dør; eller, så sies det; de dør, og så havner de hos oss. Men nå er det mai, og timene mellom fire og seks blir pakket inn i lys som til og med kan få en til å føle en slags takknemlighet for å være søvnløs.

Sidedøren står ulåst, men nøkkelen er lagt i nøkkelboksen som avtalt. De må ha hatt det travelt, de som arrangerte konsert her i går – høyt oppe i rusen etter vedvarende konsentrasjon, selv om det hadde vært for et kamera og ikke for folk. Kirkerommet er ryddet slik det skal, og det eneste som er å se etter leietakerne er noen tomme pappbegre fra bensinstasjonen i søppelkassen. En panelovn gir fra seg et lite klikk og bekrefter fraværet av all annen lyd her inne.

Jeg bytter sko, setter meg til på krakken, trykker på en hvit lysbryter under klaviaturet og hører susingen fra viftene som drar luft gjennom instrumentet, skyver meg sidelengs av krakken igjen og henter notene. Det har allerede begynt å bli varmt oppunder taket her, så noen av pipene er høyere stemt enn andre, orgelet låter fremmed og ute av balanse.

En lyd fra kirkerommet får meg til å kaste et blikk i speilet på refleks, og ved alteret står det noen og ser seg omkring, et barn, midt på natten. Barnet setter seg på alterringen. Jeg spiller videre, med ett øye på speilbildet av blå bukser og en rød jakke. Da den siste tonen har forlatt instrumentet og kirkerommet er stille igjen, tar jeg sjansen på å snu meg; knirkingen fra orgelbenken slår tilbake fra veggene. Jeg smiler og vinker.

– Hva var det du spilte? spør barnet da jeg kommer ned.
– Buxtehude.
– Det var et rart navn.
– Ja, det var læreren til han som het Bach.
– Åja, han, ja. Jeg trodde det var navnet på sangen. Kan jeg få et glass vann?

Vi går ut på kjøkkenet. Døren ut står på vidt gap. Barnet drikker med begge hendene rundt glasset, det er hvitt etter for mange runder i oppvaskmaskinen.

– Hva heter du? spør jeg.
– Jonas.
– Det heter jeg også, svarer jeg.

Så står vi her. Klokken har vel kanskje blitt halv fem. Utenfra høres fuglesang og ikke noe mer. Barnet setter fra seg glasset på benken og blir stående uten å gjøre tegn til å ville gå.

– Hvorfor er du her, midt på natten?

Det burde ha vært jeg som spurte ham.

– Jeg er ofte det, jeg har alltid hatt vondt for å sove, og da går jeg hit for å øve, jeg jobber her. Det er så stille her om natten, og da blir musikken enda finere på et vis.

Han blir stående og tenke seg om en stund før han spør:

– Er det sant?
– Nei, svarer jeg.
– Hvorfor sier du det om det ikke er sant?
– Det kunne vært sant, sier jeg, og spør: Hvorfor er du her?

Han lager en grimase i det lille fjeset. Hvor gammel kan han være? Syv-åtte?

– Fordi jeg ikke fikk sove, og så hørte jeg den fine musikken fra kirken da jeg gikk forbi, sier han.
– Da du gikk forbi? Fordi du pleier å gå lange turer ute når du ikke får sove?
– Ja.
– Er det sant?
– Nei.

Vi setter oss ned på hver vår side av kjøkkenbordet. En katt dukker opp i døråpningen, kikker inn og går igjen. Fuglesangen fortsetter uforstyrret, som for å understreke at det er en helt vanlig spesiell natt.

– Jeg får ikke sove fordi jeg blir fryst ut på skolen.

Han ser rett på meg.

– Plutselig har alle begynt å leke med dustene i klassen, og jeg blir helt utenfor.
– Dustene? Jeg prøver å ikke smile.
– Ja, Theo og Ea og Max. De får ikke lov til noen ting av foreldrene sine, og så har de bare billige klær som er brukt og som ser skikkelig dust ut. Og så sier de bare barnslige ting.
– Det er kanskje fordi dere er barn, eller? spør jeg.
– Vi er ikke i barnehagen, da. De dustene skulle vært et år til i barnehagen.

Det blir stille en lang stund. Hodet er uklart. Jeg håper at han skal ta til vettet og gå igjen. I stedet bare ser han på meg, stirrer.

– Det lukter rart av deg, sier han, er du full?
– Ja. Eller, jeg var full, nå er jeg bare litt uvel.
– Ok, sier han.

Jeg prøver å avlede ham:

– Men, du sier at alle bare har forandret seg, helt plutselig, og så vil de bare leke med dustene? Og ikke med deg?
– Ja, sier han, uten å tenke seg om.
– Hvorfor det, da? Alle kan vel ikke ha kommet på den samme idéen helt samtidig?
– Kontaktlæreren min kom inn i en av timene og tok med seg Christian og Tobias og noen andre. Det var etter det.

Han ser utilpass ut, hever stemmen:

– Men hvorfor drikker du deg full?
– Fordi det gjør voksne iblant.
– Ikke foreldrene mine. Og ikke foreldrene til vennene mine heller. Var du på fest?
– Nei. Ikke på fest, svarer jeg.
– Du må ikke drikke alkohol alene. Da blir du alkoholiker.
– Jeg er ikke alkoholiker. Men kanskje jeg skal bli det.
– Er det en dame? spør han etter å ha tenkt seg om en stund.
– Hvafornoe? sier jeg.
– På film er det alltid når en dame har blitt sammen med en annen at de drikker alene.
– Det er ingen dame. Jeg har ikke dame, og jeg har ikke hatt dame på lenge.
– Er du homo? spør han.

Jeg holder pusten et øyeblikk.

– Fortell om de guttene du nevnte, sier jeg, er det de som bestemmer hvem som skal leke med hvem?
– Nei, det er bare at alle vil være med dem.
– Hvorfor?
– Fordi de er kule og populære og alle vil bare være med dem.

Katten er tilbake i døråpningen. Den har fanget en liten fugl. Jeg reiser meg brått og roper etter den ut over kirkegården. Fuglen ligger igjen og vrir på seg, det frykteligste i det finest tenkelige morgenlys.

– Vi må vel kanskje drepe den, sier jeg.
– Æsj. Skal du virkelig gjøre det?
– Den har det veldig vondt. Vi kan ikke la den ligge her og pines. Kan ikke du løpe ned til skjulet der og hente den grønne spaden som står utenfor?

Han løper. Jeg låser døren bak meg, glemte å skru av orgelet, kanskje ikke så farlig, ikke nå. Vi går sammen mellom rekkene av graver og opp til en treklynge i et hjørne av kirkegården. Skal jeg gjøre det her, på vigslet grunn, eller utenfor? Grave den ned her eller der?

Jeg skritter over muren og legger den på lyngen. Så hever jeg spaden over hodet og hugger til, lukker øynene på refleks idet det skjer, tenker på IS-bødlene foran et videokamera, ungen filmer heldigvis ikke. Da jeg har fått den opp på spaden igjen, ser jeg at gutten skjelver. Vi sier ingenting mens jeg graver, innenfor muren, jeg klapper jorden flat og legger to pinner i kors på toppen.

– Hvil i fred, sier jeg høyt. Hva tror du, Jonas, skal vi plukke noen blomster og legge på graven?

Han nikker, og jeg lener spaden opp mot det nærmeste treet.

– Hva er det? spør gutten. Hva er det som gjør at du drikker alkohol alene og er oppe midt på natten?

Solen står høyere på himmelen nå, og den varmer ryggen min der jeg sitter på muren, vi har akkurat lagt blomstene som et teppe utover graven, eller kanskje mer som kakepynt, men det kan man jo ikke tenke. Han myser mot meg sittende på en gammel gravsten.

– Hva det er? De kule vil ikke leke med meg mer.
– Ikke mobb meg! sier han sint og reiser seg.
– Nei, nei, jeg mobber deg ikke, jeg mener det.
– Er det sant? spør han.
– Det er sant, svarer jeg.

Jeg forteller ham om det, om hvordan det er å mene noe på Facebook før sengetid og våkne opp sent til tolv ubesvarte anrop på mobilen morgenen etter, mer enn 2500 kommentarer, og saker om en selv på alle nettavisene. «Han har ikke besvart våre henvendelser,» stod det.

– De vil at jeg ikke skal gå på jobb på en stund, sier jeg. Kirken altså. At det er vanskelig når jeg ikke deler deres verdier.
– Hva betyr det? spør han.
– At jeg har fått sparken, og at de ikke har skjønt hva det var jeg skrev, at de også bare vrir på alt jeg sier, at de ikke stiller opp for meg når de kule snur seg en annen vei. Vender kappen etter vinden.
– Det var rart, sier han. En superhelt som snur seg vekk når noen trenger hjelp?
– Ja, det er mye vi sier som høres litt rart ut, svarer jeg.
– Hva postet du på Facebook?
– Jeg mente at innvandrerne burde få vaksine først, siden de bor så tett og har jobber hvor de ikke kan ha hjemmekontor, og fordi de har større sjanse for å dø av korona enn oss som er bleke i huden.
– Er ikke det lurt, da? sier han bak tenkeansiktet.
– Jo, men ikke når alle misforstår måten jeg skrev det på og tror at jeg mener at alle innvandrere har dårlige jobber og at de som ikke er innvandrere bare kan dø.
– Sånn som fuglen?
– Nei, ikke som fuglen, selv om noen faktisk skrev til meg på en tekstmelding at jeg skulle vært tatt med ut på kirkegården, slått i hodet med en spade og lagt i en umerket grav.
– Sånn som fuglen?
– Ja. Sånn som fuglen.

Vi blir sittende en lang stund uten å si noe. Fuglesangen avtar litt når dagen kommer i gang. En jogger kommer forbi, stopper og tar bilde med kameraet på mobilen, en far til et av dåpsbarna denne våren. Han blir stående en liten stund før han løper videre.

– Akkurat, ja, sier jeg og reiser meg halvveis.
– Du er i trøbbel, sier han.
– Det er jeg. Det er du også, når foreldrene dine ser at du ikke ligger i sengen din og sover. Har du telefon?
– Nei.
– Ikke jeg heller, ikke med meg.

Når politibilen kommer rullende, tar jeg med meg gutten og går dem i møte, en av betjentene småløper mot meg.

Jeg våkner med et rykk, instrumentet skriker til. Hva gjør jeg her? Det kan ikke være lenge siden jeg sovnet, klokken er bare kvart over fire. Kirkerommet er tomt og det lukter varmt støv. Idiotisk å gå innom her på vei hjem. Jeg skrur av orgelet og lister meg ned trappen igjen, går gjennom kirken og ut på kjøkkenet, tar jakken min fra knaggen og låser meg ut. En katt skvetter unna dørbladet.

Luften er kald, men solen varmer da jeg kommer rundt hjørnet. Telefonen ligger i lommen og har en ulest melding med hjerte på slutten, hun skriver at hun er trygt hjemme. Full pakke, på telefonen hennes var det bilde av en andreklassing i blå bukser og rød jakke.

– Han heter Jonas, sa hun, slik som du, så jeg tror ikke vi kan bli sammen.

To timer senere hadde alt sett lysere ut. Vi gikk hver vår veg. Ingen har kommentert innlegget jeg skrev dagen før, om vaksiner og innvandrere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *