#04: April – A-dur/grønn (Pakkeløsning)

steinjakob.net
steinjakob.net
#04: April - A-dur/grønn (Pakkeløsning)
/

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer 1 i A-dur og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i A med fargen grønn. Ernst Pauer skriver i blomstrende 1800-talsspråk: «A-dur, så full av håp og tillit, lysende av kjærlighet og velduftende av enkel glede – ingen andre tonearter beskriver oppriktige følelser like godt.»

Gress. Gress lukter så godt. Vått gress når det har regnet, vått gress i kald morgenluft etter at det har regnet hele natten. Luften er skjerpet av natten, som sansene etter vinteren, slik plenene har begynt å grønnes etter vinteren. I dag er den første dagen man kan lukte at plenene grønnes etter en regnskur etter vinteren.

Gangveien er bar, det lukter såpete av barskog i rommet av dråper, alle i litt forskjellig retning og avstand. En filtrert sol lyser opp noen få insekter i rommet foran ansiktet, og ansiktet erfarer at ingen har gått her før i dag: Nettet griper tak i det og må gnis vekk. Insektliv spart på vei til Posten på en uventet fridag. Ellers kjent som hjemmekontor.

Posten, ja. Postens veier er uransakelige, kan man si det? Når man tror man har kommet til bunns i hvordan ting henger sammen, sender Posten pakken til en annen butikk, som for å si: «Husk, det er vi som bestemmer,» slik de noen ganger kan få de mest uviktige pakker, kjøkkenkluter, frem på halve tiden av de pakkene man ikke kan vente til man får. Og da til feil butikk. Man nesten kan tro at de er en høyere makt som griper inn: Uten pakkelapp på app ville denne morgenfriske spaserturen ikke ha funnet sted, og ikke noe av det som skal skje siden heller.

Skyvedørene står halvveis åpne og lukten skifter brått fra sjøvann og eksos til innestengte grønnsaker, øynene tilpasser seg fraværet av sol og skarp luft. Ikke et menneske er å se, hverken i grønnsaksavdelingen, i kassene eller ved postskranken. Lyset er av, som om denne dagen er en scene i en kortfilm for spesielt interesserte, som om morgenen skulle ha det fore å komme med frampeik, men det er nok helst bare et strømbrudd, noen som har gravd der de ikke skulle grave, kanskje.

Selv om en pakke er en fysisk gjenstand – uavhengig av elektrisitet – kan man ikke hente den når strømmen er gått. Dette kan den som etter lang tid kommer for å betjene postskranken opplyse. Man kan heller ikke kjøpe seg så mye som en is mens man venter. I det hele tatt er en strømløs butikk ikke særlig mye verdt, det er noe å tenke på: At noe vi ikke kan se kan forvandle rommet med alle grønnsakene den nettopp det: Et rom fullt av grønnsaker.

Kanskje det kunne blitt is om man hadde hatt kontanter, men det har man ikke, og det ville uansett ha laget trøbbel for dem – statistikken ville blitt feil: Varelageret ville manglet en kroneis med sjokolade, mens kassen hadde inneholdt tretti kroner for mye ved dagens slutt, om det nå er tretti kroner en kroneis koster. Derfor må man stjele isen, for da er det kun varelageret som lider. Minst mulig problemer for alle, og penger spart.

Benkene langs sjøen et kvartal nedenfor butikken er heldigvis upåvirket av strømbruddet, strømmen i fjorden likeså. Små abstrakte skisser kommer og går på overflaten mens en og annen hundelufter passerer med mobilen i lommen, midlertidig befridd for dekning. Stjålet is smaker like fortreffelig som is man har kjøpt, så det kan derfor være grunn til å tvile på Hakkebakkeskogens logikk – det er ingen observerbar dobbeltpepring av kroneis, i alle fall. Ikke haster det å få ny iPhone når det ikke er dekning, heller.

Nå hadde det passet godt at det kom forbi en eldre herre med god tid og spennende historier å fortelle, han kunne satt seg på samme benk og begynt å snakke mens han speidet utover sjøen med triste øyne, øst av livsvisdommen, fortalt om livet før mobiltelefonen. I stedet er det en overvektig mann i skinnjakke som setter seg tungt ned og ser utover fjorden med triste øyne, stereotyp biker. Han puster tungt og ser i det hele tatt ut som en man ikke tar kontakt med om man ikke har noen man gjerne skulle ha knust kneskålene på. Det har man ikke.

– En gang skjøt vi en hest. Vi gravde den ned sammen med kull og spiste den tolv timer senere. Det er det beste kjøttet jeg noen gang har smakt. Jeg tenker på det hver gang jeg kjenner sjølukt. Det var i Vesterålen for mange år siden.

Det er ingen andre han kan ha snakket til. Nå ligger det vel mer i matlaging enn å avlive et dyr og så bruke varme på skrotten, men det kan jo hende han forenkler for at fortellingen ikke skal bli for lang. Kjøtt som ikke har hengt til mørning kan vel heller ikke være særlig godt. Kanskje han bare vil si at han har erfaring med skytevåpen. Det kan jo være kjekt om man vil ha gjort litt mer enn bare kneskålene.

– Han som lagde maten var kokk på en restaurant i Oslo. Han døde av kreft i fjor.

Nå kan man bare tenke seg hvilken fest det må ha vært: Femti skjeggete bikere i skinnjakker og solbriller i midnattssol med grønne ølbokser i hendene, Tuborg, papptallerkner og kniver som knekker når man prøver å skjære i kjøttet med dem, potetsalat på boks i gresset, det grønne, grønne gresset i lukten av salt fra sjøen, lukten av bål, svette, svaberg, eksos fra en båt som sakner farten idet den passerer; blikkene fra sjøen, innenfor og utenfor.

Mobilen hans lager lyd.

– Nei, ser du. Der var pausen over. Han snur på hodet.
– Ja, da er det kanskje mulig å få hentet pakker på posten også, finner man på å svare.
– Hvordan visste du at jeg skulle det, sier han.

Selv den korte hvilen har satt igjen et kaldt rutemønster i bakenden, man får solen i ryggen. Han plukker med seg ispapiret fra bakken under benken. Man går stille og litt saktere tilbake til butikken, nesten side om side.

– Jeg skal ha noen varer, sier en.
– Jeg også, sier den andre.

Inne i butikken stopper han en ansatt og spør:

– Har dere tahini?
– Hva kalte du det?
– Tahini.
– Hva er det for noe?
– En slags sesamfrøpasta.
– Eh. Vi har ikke pasta med sesamfrø, tror jeg ikke. Beklager.

I mellomtiden har man funnet det for godt å plukke med seg noen runde, harde, rødbrune frukter, som på automatikk; lichi står det på lappen som henger over. Hva man nå skal med det.

Det er ingen andre kunder i butikken, så når man ankommer kassene likt, havner man i kø med hverandre og deretter i samtidig til Posten. Pakken hans er så stor at personalet må være to for slepe den frem til disken under gjentatte formaninger om å være forsiktige.

Man kan jo lure på hva en som er med i motorsykkelklubb kan finne på å bestille på nettet – og hva som *egentlig* er i pakken. Og lurer man, kan man jo spørre.

– En fagott. En kontrafagott. Det er et treblåsinstrument.

Nå kan vel fagott være kodeord for så mangt, og pakken ser langt større ut enn det som ville vært naturlig for et musikkinstrument. Den er faktisk så stor at man må være to for å bære den til parkeringshuset, uansett hvor sterk man tror man er. Han sa at man måtte være forsiktig, så da kan det kanskje være en liten bombekaster?

– Nei. Dette går ikke.

Bilen, en Volkswagen Passat av litt eldre årgang – ren, blå, ryddig – nekter å romme den store pakken. Forsiktig, men like fullt foran overvåkningskameraene i parkeringshuset, foreslår han å åpne den, kvitte seg med pappen – for instrumentet må da kunne få plass i bilen, sier han, han må jo få plass til og fra korpsøvelse uten å måtte kjøpe varebil.

Kassen i esken er godt innpakket i gnissete små isoporbiter som knitrer hissig når man prøver å buksere den fortsatt ganske store instrumentkassen ut av pappen og inn i bilen. Det sopes isporbiter med hender og føtter mot betong. Han åpner kassen uoppfordret og løfter på en vinrød fløyelsduk. Et langt, blankt trerør bøyd tilbake over seg selv flere ganger ender i en blank tut, som på en saksofon. Det lukter av noe ubestemmelig, søtlig og eksklusivt, kanskje lakk.

– Den går ned til A, sier han. Han blir stående en stund og se på den før han lukker kassen.
– Hva var det i pakken din?
– Noe jeg har kjøpt brukt på Finn.

Pakken hadde vært langt tyngre enn man skulle tro. Man slipper papiret på bakken, det har man ikke bruk for mer. Innholdet: En smørpakke. Riktignok Kviteseidsmør, men likevel: Smør. Til syv tusen kroner. Det spørs om en torpedo som spiller fagott og holder parkene rene kan gjøre så mye fra eller til med dette her.

– Du må være ganske glad i å lage mat, sier han, som kjøper smør på Finn.

Han ler. Man ler. Han tilbyr seg å tilberede den, sier han har en helstekt kylling som han ikke har laget på en stund, med biter av smør under skinnet, det er nemlig trikset, ungdommelig type, dette. Det går visst i helstekte dyr der i gården.

Ja. Slik er det jeg husker det. En grønn dag, en dag som begynte med å lukte av gress, en dag som luktet ny kontrafagott på midten, kylling på kvelden og noe ganske annet til solnedgangen over fjorden. Lyden av sykkelen som starter opp utenfor vinduet om morgenen har langsomt blitt lyden av en hverdag man ikke kunne ha sett for seg maken til, slike som bare finnes i bløte podkast-noveller. Det eneste jeg ikke kan venne meg til, er lyden av kontrafagott.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *