#09: September – g-moll/oransje (trommel)
Trærne har begynt å glippe taket i sommeren, den oransje fargen som er igjen lyser opp når dagene blir kortere, men er bare tegnet på at treet har trukket til seg saften og lukket seg inne i seg selv før vinteren, en dvale.
Scriabin forbinder musikk i G med nettopp oransje, og Ernst Pauer skriver: G-moll uttrykker iblant tristhet, andre ganger stille og sedat glede, en mild nåde med et lite hint av drømmende melankoli som noen ganger når romantiske høyder. Tonearten tegner et bilde av det sentimentale, og når den brukes for å uttrykke lidenskap, er det en lidenskap uten råskap og aggresjon.
Det er solnedgang og vestavær. Himmelen står oransje over folk på vei mellom bygning og bygning, flaggstengene bøyer seg som fiskestenger når flaggene napper i enden. Vinden er mild, men i styrke minner den om at vinterstormene venter i nord, de strekker på bena etter dvalen ute i havet og sprøyter gangveiene i småbåthavnen blanke med saltvann som oppvarming til sesongen. Bare de som må er ute i bølgene nå. Fergene, Hurtigruten og lasteskipene; hurtigbåten er innstilt.
Han søker tilflukt mellom fra stormen mellom hyllene på biblioteket. Lydene utenfra dempes av glassfasaden mot sør og rekkene med bøker som tar farge av lyset utenfra. Ved foten av de høye vinduene står ett bord ledig, han øker farten litt for å sikre at ingen andre kommer frem før ham. Noen andre hadde også den idéen.
– Beklager, du først, sier den andre.
– Nei, jeg kan sette meg et annet sted, sier han.
– Det er fullt, men vi kan kanskje begge sitte her, om det er i orden for deg? Jeg skal bare lese avisen.
De trekker ut stolen på hver sin side og henger allværsjakkene over stolryggen før de nesten synkronisert setter seg ned; det kan ikke skille mer enn maksimalt et par år mellom dem, og begge har det samme skjegget, det som for litt siden var forbeholdt hipstere.
Han fisker ut mobilen mens den andre folder ut avisen. Internett er helt tomt, som dagen før, sakene på nettavisene flimrer forbi til bunnen av siden, og søkeboksen er blank og uten hint om veien videre. Han taster inn en ny variant av det samme spørsmålet, men de fleste av søketreffene har han allerede besøkt. Himmelen gløder fortsatt like mye, selv om skjermen på mobilen slukner.
– Hvis du stod overfor et vanskelig valg, sier han, og venter på at den andre skal senke avisen. Hvis du måtte velge og du ikke fant noen rasjonell løsning på spørsmålet, hvordan ville du klart å bestemme deg?
Den andre tenker seg kort om og svarer:
– Jeg ville slått mynt og kron.
– Hva? Hvis valget var viktig, da?
– Jeg ville slått mynt og kron, spesielt hvis valget var viktig.
– Men… Det er jo uansvarlig.
– Ikke mer uansvarlig enn å bli hengende fast i avgjørelsen, sier den andre.
– Nei, det er – i dette tilfellet, som er helt hypotetisk – et av valgene. Å ikke gjøre noe.
– Da synes jeg du skal gjøre noe, i dette tilfellet som ikke høres så hypotetisk ut, tvilen bør aldri få komme status quo til gode.
– Lett for deg å si.
– Det var du som spurte.
Han smiler og forsvinner inn i avisen igjen. Utenfor går folk krumbøyd mot vinden med raske skritt. Inne i biblioteket er stemningen helt motsatt: Alle er litt stillere, de fleste sitter helt i ro i status quo.
– Er du ironisk?
Han venter igjen til den andre dukker frem bak avisen.
– Er du ironisk når du sier at tvilen ikke bør komme status quo til gode?
– Nei, det mener jeg bestemt. Og jeg har forskningen med meg, for hva det er verdt.
– Og hva sier forskningen?
– At vi har en tendens til å foretrekke tingene slik de er, så når vi vurderer to utfall opp mot hverandre vil vi automatisk se status quo som bedre enn det det er; det betyr at når to alternativ oppleves som like, er det å ikke gjøre noe egentlig det dårligste alternativet.
– Det høres lett ut i teorien, lett å dosere om.
– Det var nå du som spurte. Jeg bare svarer deg, men det er kanskje ikke de svarene du vil ha? Vet du hva: Kanskje verden ikke er så vanskelig som vi skal ha det til hele tiden? At mulighetene tar over for hverandre, men først når vi gir dem lov til det?
– Eller, sier han, det er vel ellers nok av eksempler på hvordan folk kjører tilværelsen i dass på grunn av mer eller mindre fikse innfall som skal fikse livene deres når de egentlig hadde det ganske greit der de var.
– Jo, da, men det jeg sier er at det går begge veier. Du ser bare ikke de som blir hengende fast, de gjør seg ikke så godt i portrettintervjuer i avisen.
Den andre løfter opp avisen som for å illustrere, og øynene hans griper fatt i en linje og blir trukket tilbake inn i det han holdt på å lese. Nyheten om den rødgrønne sidens valgseier dekker forsiden, innsiden er nok full av referater og tidlige analyser, folk som sier «hva var det jeg sa?», partiledere som gjør en god jobb med å minne folket sitt på at vi ikke er Amerika, at vi kan være gode vinnere og tapere sammen; så pedagogiske de er.
Han slipper taket i avisen med øynene og lar havnen ta over. Et lag med dråper dekker glasset. Har det regnet, eller er det sjøen som tar seg opp?
– Er det personlig?
Den andre har dukket frem bak avisen igjen, men møter ikke blikket hans.
– Jeg mener, det høres ut som om dette valget ditt ikke handler om noe sånt som å kjøpe ny tørketrommel eller ikke, men kanskje noe mer?
– Det handler faktisk aller først om en tørketrommel, sier han, det er faktisk akkurat det det gjør.
– Hvor galt kan det gå? Går du personlig konkurs om du kjøper feil trommel?
– Det er vel mer et kjøpe eller ikke kjøpe. En tørketrommel er også noe som må fordeles om det ikke holder. Alt vi kjøper binder oss bare mer fast i alle tingene som holder oss sammen.
– Så det er personlig? Selvfølgelig er det personlig, du ser jo helt molefunken ut.
– Molefunken, tror du det kommer fra tysk? sier han.
– Du vil helst snakke om noe annet? Det var du som begynte.
De møter hverandre og holder blikkontakten. Sollyset er dekket til av de mørke skyene som følger stormen inn fra havet. Kun en eneste person passerer utenfor, han småløper i de krappe kastene som gjør kursen skeinete.
– Du får ta et hint herfra, sier den andre og rister i avisen. Folket har talt: Det blir den røde pillen, eller den rødgrønne, da.
– Jeg hadde ikke ventet å få så konkrete råd. Du virker ganske skråsikker, du, sier han.
– Jeg bare hjelper deg med usikkerheten. Om du er uenig, har du jo selvfølgelig rett til det. Jeg bare sier hva jeg ville ha gjort om jeg var deg.
Den andres telefon lyser opp, han famler den raskt opp fra bordet og forsvinner inn i den.
– Du har også litt stress i kroppen? spør han da telefonen er lagt ned igjen, med skjermen ned.
– Ja, eller det er nå det samme som deg, da, bare den andre enden av det: Å finne ut om vi skal sette oss i en situasjon der vi en dag ender opp med å kjøpe tørketrommel sammen.
Det blir stille mellom dem. Regnet slår hardt mot rutene, ingen passerer mellom vinduet og båtene som vrir mye på seg til å være beskyttet av en molo. Den andre unnskylder seg og tar med avisen tilbake til hyllen der den kom fra. Idet han tar ned en annen avis for å se på forsiden rykker telefonen til på bordet med skjermen ned.
Han snur den raskt, skummer de første linjene som er synlige. Den andre returnerer til bordet med en utenlandsk avis og ser ikke ut til å ha sett hva han gjorde. Resten av biblioteket er langt borte.
– Er det ikke rart, sier han, at du skulle gjette at dette handlet om en tørketrommel?
– Av og til er det mer mellom himmel og jord enn vi er vant til å forestille oss, svarer den andre.
– Hva var det du sa i sted? At kanskje ikke verden er så vanskelig som vi forestiller oss hele tiden?
– Hva mener du nå?
– At det nettopp ikke er så mye mellom himmel og jord som vi ikke kan forstå.
Han reiser seg, stolen holder på å velte da han drar jakken av, han trykker mobilen ned i den høyre bukselommen før han ombestemmer seg og legger den i jakken i stedet.
– Du får ha takk for praten.
– Selv takk, sier den andre, og lykke til med valget.
Han går ut gjennom skyvedørene og får verden og været i fjeset. Han skal ikke ha noen tørketrommel.