#03: Mars – d-moll/gul (Venushjulet)
I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer 6 i d-moll og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i D med fargen gul, mens Ernst Pauer skriver at d-moll uttrykker en undertrykket følelse av melankoli, sorg og angst – et alvor. Denne månedens fantasi spiller jeg på obo d’amore, et instrument stemt i A, slik at det som Telemann skrev som d-moll i virkeligheten klinger som h-moll, en toneart som synger om stille forventninger og et tålmodig håp.
Tynn sørpe skvetter unna forhjulet på sykkelen, baugen som skiller vann mellom to faser: Tyve centimeter av gårsdagens skinnende hvite drømmer smelter inn i denne dagens skittengrå slaps, slik en liten del av oss skal males til støv i en ny omdreining i maskineriet også i dag.
Hun har som en av få dette året privilegiet av å kunne låse sykkelen fast i stativet utenfor og låse seg selv inn med studentkortet. Atelieret lukter maling og støv etter flere generasjoner glemte kunstnere, navnene som ble til støv mellom de få som nådde opp, de som uten å merke det bærer så mange drømmer for andre, rister dem av seg på trappen før de går inn til hverdagen hjemme.
Kaffetrakteren er som vanlig halvfull av kald kaffe etter kvelden før, og som vanlig rydder hun stabler av halvtomme kopper fra kummen ned i oppvaskmaskinen før hun skrubber kolben. Hun knepper opp ulljakken mens trakteren gjentar gårsdagen, det våte håret klistrer seg til pannen. Det er denne tiden som teller, tiden før tanken har rukket å ta oss igjen.
Kassen med materialer står urørt siden dagen før: Runde, gule skiver av sibirsk lerk som over natten har forvandlet seg tilbake til mulighet, i vinduskarmen ligger to små tannhjul og et større som er påbegynt. Utenfor vinduet passerer ansiktsløse voksne på vei til gjentakelser ingen vil huske dem for, jobber man ikke må forsvare i sosiale sammenhenger, tannhjul ingen stiller spørsmål ved, ledd på ledd i fortsettelsen av linjen som startet med de nomadene som lot være å flytte teltene, de som forstod gjentakelsens mulighet: At kornet kom tilbake om man sådde det på nytt.
– Morn.
Hun vippes inn i verden igjen. En medstudent kommer inn, slipper munnbindet i søppelkassen og rister på hendene før han er tørr nok av spriten til å kneppe opp ullfrakken. Paraplyen drypper stille i gangen bak ham.
– God morgen!
Hun blir stående og se ham gå gjennom kjøkkenavdelingen og hente seg en kopp på vei til arbeidet, et stort abstrakt maleri står på staffeliet. Han snakker i forbifarten, som til seg selv eller en handsfree:
– Bussene var stappfulle i dag. Drittvær.
Hun svarer ryggen hans:
– Du får kjøpe deg en sykkel, da sparer du penger også.
Heller ikke i dag kan han si så mye som takk for at hun har laget kaffe, det er bare hennes funksjon i denne maskinen. Han retter på webkameraet som peker mot staffeliet. Mer enn halve speilet er nå dekket av maling; verket skal «overskygge kunstneren og leve sitt eget liv», men ender mest av alt med å sladre om tiden det blir til i. Hun hever stemmen:
– Er det sant at du skal knuse det og selge videofilen på auksjon?
– Du har altså hørt om NFT?
– Kopiere Pøbel, i samme måned som han satte fyr på «Lovers»? Burde du ikke i det minste finne en ironisk måte å gjøre en ironisk vri på – som du kan forholde deg ironisk til, du som er født på åttitallet? Hun merker at latteren er tilgjort.
– Sa hun ironisk, sier han og setter fra seg koppen idet han vender seg mot staffeliet.
Hun har holdt i tannhjulet hele tiden, tommelen i midten og tre av fingrene flettet sammen med tennene på den ferdige siden, mykt støv mot fingrene, som er hvite ikke bare av støv. Regnet renner seigt gjennom trafikkstøvet på vindusruten og tegner linjer som speiler maleriet hans. Hun plukker opp sandpapiret og pusser videre på Venushjulet, fortsetter den linjen som ble påbegynt da en glemt kunstner eller vitenskapsmann pusset støpeformen for nettopp Venushjulet i Antikythera-mekanismen, lenge før en viss von Neumann designet den første moderne datamaskinen, for å gjøre hydrogenbomben mulig.
– Omtrent like originalt som å lage kunst av den mekanismen, samme måned som det kommer opp i nyhetene. Han står snudd mot henne med en fille i hånden.
– At det var? Det der må være tidenes seneste replikk. De veksler blikk.
– Men det er sant – du kopierer også. Det gjør vi alle, det har vi alltid gjort. Er det å kommentere på en digital begivenhet mindre originalt enn å lage en kopi av en kopi av en gammel maskin – som du så skal bruke til å tegne et bilde vi allerede vet hvordan vil se ut?
– Dette er en kopi av en samtale vi kan utenat, det står i lærebøkene. Ja. En ødelagt maskin. Noen må pusle verden sammen igjen. Og, ja, du har rett – og du vet også at Picasso hadde rett – etter Altamira handler det bare om forfengelighet. Maleriet var fullendt for 15.000 år siden.
Han har snudd seg vekk før hun er ferdig med foredraget, jobber videre med et verk han allerede har fått mye oppmerksomhet for, bare fordi han er god på å markedsføre seg selv – han som kom fra studier i digital markedsføring og rett inn på kunstakademiet, som for å bevise noe. Hun er gul på innsiden.
Selvsagt var det nyheten som hadde inspirert henne, men hvor får vi inspirasjon fra om ikke fra hverandre? Er ikke originaliteten død for lengst? Og kan man la være å ignorere en brukket linje, en linje som kanskje ville ført oss et helt annet sted om den ikke hadde endt på havets bunn utenfor Hellas et sted?
En mekanisme som med overraskende stor nøyaktighet kunne beregne de intrikate planetbanene i et himmelrom der jorden står i sentrum. Linjene planetene tegner opp på himmelen kunne like gjerne vært billedkunst – og når de nå snart blir det, hvem er da kunstneren? Og hva er forbindelsen mellom den som laget den opprinnelige Antikythera-mekanismen under en gul, stekende sol i Hellas og hun som står her i en smeltende vinter som skal oversvømme mange av stedene i øyriket?
Dagen kommer langsomt i gang. Flere ankommer, arbeider. De spiser, fletter tannhjulene i det sosiale maskineriet sammen, veksler replikker og blikk om det som på overflaten virker uvesentlig, men som er det de aller fleste samtaler består av, og dermed også tilværelsen: Alle trivialitetene som dekker over erkjennelsesoverskuddet, slik kunsten er til for å plassere ubehaget utenfor seg selv.
Flere setter de brukte koppene i vasken i stedet for i oppvaskmaskinen, bare for å ta nye kopper fra skapet en time senere. Hun tar seg i å tenke at det sosiale består i å beregne de andres intrikate baner i et himmelrom der en selv står i sentrum, der de tilsynelatende umotiverte bevegelsene danner linjer i et abstrakt maleri ingen får se.
Venushjulet er ennå uferdig, en reproduksjon av en reproduksjon av et hjul i en presis representasjon av en upresis modell av solsystemet, en gjenstand som kom opp av havet: Det grønne, varme sjøvannet fosset ut gjennom sprekkene da de heiste den tilgrodde kisten opp på dekk, i 1901, nesten to tusen år etter at den sank. Over hundre år skulle den ligge på land før noen etter mange forsøk avslørte hemmelighetene til den mystiske bronsekassen ved hjelp av gjennomlysing, 3D-modellering, avanserte simuleringer, intuisjon, flaks og nysgjerrighet. Hva ville en kunstig intelligens ha gjort i møtet med et slikt funn? Falt inn i egne tanker om hva den selv ville vært om akkurat den båten ikke hadde gått ned?
Hun blir stående med tannhjulet i hendene, prøver tennene mot et av de andre. På gaten utenfor er ansiktsløse mennesker på vei hjem i det skittengrå ettermiddagsregnet, trettere av dagens rotasjon i maskineriet, forutsigbarheten er oljen som binder dagene sammen og fornyer trivialitetene, tar opp i seg støvet og blir tykkere med årene. Gatene ligger snart middagsstille utenfor skitne ruter langs en gjennomfartsåre.
Hun plukker ned regnbukse og jakke fra stumtjeneren, står på ett ben og hører summingen fra andre som arbeider mens hun kler på seg buksene, jakken, hjelmen, slik hun pleier på denne tiden. Kassen med urørte materialer savner henne ikke da døren går i lås bak henne.
Ute på gaten snor sykkelen seg tålmodig mellom alle som skal et sted i sitt eget liv, langsomt og med kalde fingre på bremsene, inntil kjedet glipper, hopper mellom to gir, sykkelen kommer i ubalanse og skyter fart. Forhjulet bråstopper mot en dressbukse. Den ansiktsløse eieren må ta et ekstra steg for å ta seg inn igjen før han snur et sint ansikt mot henne.
Han nøler et øyeblikk og gir rom for unnskyldninger, ekko av alle veltede melkeglass, knuste hjerter og tallerkener som går forut for dette øyeblikket. Hun rødmer og vil videre. Hjem. Hun overrasker seg selv:
– Kan jeg kjøpe en øl til deg som plaster på såret? Han ser paff ut.
– Nei. Det kan du ikke.
Mannen ser ut som han kunne hatt en rolle i TV-serien som er populær denne måneden, hvor finanseliten frenetisk forbruker narkotika, penger og kvinner i jakten på et eller annet – og ender opp med å finne trivialitetene hverdagen består av, oljen i maskineriet.
– Nei, sier han. Først kjører du meg ned, og så skal du sjekke meg opp?
– Ikke sjekke deg opp, bare være hyggelig mot deg, når jeg først kom i skade for å kjøre på deg. Kanskje jeg kan få en sjanse til å vise at jeg finnes.
– Jeg tror ikke hun jeg er gift med ville satt pris på det. Ikke jeg heller, for å være helt ærlig.
Han dreier på paraplyen. En kort vannstråle lander på hjelmen hennes, tråkler seg ned til hetten og videre nedover langs ryggraden til setet der hun står skrevs over rammen på en herresykkel hun kjøpte brukt da hun flyttet hit.
– Det var ikke sånn ment. Hvorfor skal alt handle om sex?
Han blir stående et øyeblikk og tenke seg om.
– Hva det er det vi snakker om når vi..? Det får du sykle hjem og gruble på. Forsiktig.
En dråpe triller ned over neseryggen hennes. Han fortsetter:
– Du blir våt om du skal stå der og se skuffet ut stort lenger. Ha en fin dag.
Han vender henne ryggen og går videre, med et brunt merke bak kneet på høyre bukseben. I morgen vil kassen med materialer stå der, urørt i forvandlingen fra påminnelsen – forvandlet fra det som minner om alt hun ikke fikk gjort denne dagen til muligheten for at den neste kan bli annerledes.
#02: Februar – B-dur/stålgrå (på leting etter rester av liv)
I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi i B-dur og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i B med stålgrå, og Ernst Pauer beskriver affekten tilhørende B-dur som åpen, likefrem, klar og lys, men også stille kontemplerende.
Solen står høyt på himmelen – så høyt den kommer i februar. Gatene er igjen frie for snø og is, og selv om to varmegrader ikke er mye, er det likevel en følelse av vår i hovedgaten, der solstrålene faller skrått inn gjennom hver av sidegatene han passerer. Kroppen har fått en fornyet styrke, en vår, en følelse av retten til å høre til, samtidig som han må videre. En enslig tårnsvale krysser veien, spankulerende.
Han kommer til en kryssende bilvei, nøler et øyeblikk og går til venstre, så til høyre igjen, forbi fiskehandleren og videre langs vannet, så til venstre ved første mulighet til å komme over kanalen. Utenfor stasjonen går han forbi drosjene og må såvidt sakne farten for skyvedørene inn til avgangshallen. For første gang på flere år benytter han billettautomaten, han kjøper to: Én nordover og én sørover, begge til togets endestasjon. Han handler en avis, litt sjokolade og tre boller på kiosken – kontant – før han går over til spor to og finner plassen sin, lytter rundt seg, merker seg ved navnet på et sted. Telefonen, som er ny og med kontantkort, skrur han av.
Diesellokomotivet drar togsettet langsomt i gang, og i moderat fart legger de byen bak seg, alle de små lokaltogstasjonene dette toget ikke stanser ved. Så øker farten, og etter noen stopp går jordbruksland over i skog, en endeløs skog. Små tunneler, et og annet vann; noen ganger ser han veien hvor bilene holder samme fart som toget. De er ikke mange i vognen: En mor og et lite barn, som hadde sagt et stedsnavn før avreise, en mann på hans egen alder som reiser alene og to studenter, de er muligens et par.
Mange timer senere tar han baggen med seg ut av toget og ser det fortsette videre nordover uten ham. Dag har blitt ettermiddag og kveld. Han står alene på stasjonen og ser seg rundt en stund før han går innover mot det som ser ut til å være et sentrum. Et større kompleks bygget i tilknytning til et eldre hvitt bygg bærer logoen til en av de store hotellkjedene i tillegg til navnet på det som må være gården det hele startet med. Han går gjennom to sett med dører og finner resepsjonen sammen med restauranten til venstre for inngangen, i den gamle delen av bygget.
Liggende påkledd på det hvite sengetøyet blar han gjennom avisen en gang til. NASA har landet på Mars – amerikanerne har sendt opp en bil, selvfølgelig måtte det være en bil – for å markere revir og lete etter liv, eller rettere sagt restene etter liv, rester av liv i rester av vann. Hva så om de finner molekyler, celler, amøber, eller kanskje en forstenet Mars-konkylie, hva vil det egentlig endre? Vil drepingen med droner ta slutt? Vil vi slutte å ødelegge den kloden vi bor på når vi ser at noen andres hjem har brent ned? Han lukker avisen. I likhet med en tårnsvale som har først har havnet på bakken, vil bilen til NASA aldri kunne fly hjem igjen.
Neste morgen går han i systematisk til verks: Først ned hovedgaten, så opp gaten over. Dermed er sentrum kartlagt, og han kan gå løs på det som er stedets hjerte: Kjøpesenteret. Her er alt slik sentrum skulle vært: Folk som stopper og prater med hverandre, levende butikker, en kaffebar som er populær selv på formiddagen, selv på et mindre sted. Gulvene er rene, og Securitas holder mennesker vi ikke vil se at finnes på trygg avstand. Etter en halvtime er han ferdig også her; han har snakket med ett menneske og levert fra seg én av de sammenstiftede bunkene med papir han hadde skrevet ut på biblioteket dagen før.
Neste stopp ligger lenger bort i gaten, litt ut av selve sentrum. Han blir raskt ekspedert og samtaler igjen, nå i nesten en time. Etter å ha levert fra seg den andre av bunkene, skriver han under på et papir og takker for møtet, navnetrekket ser klossete ut. Ikke ring oss, vi ringer deg. Før siste stopp går han innom kaffebaren på senteret og spiser et lett mellommåltid, slik at han skal ha krefter til å vente i kø.
Kontoret ligger litt høyere opp i det forlatte systemet av gågater, og det er som ventet ventetid. Han må uansett ekspedere seg selv først, på én av mange PC’er skrudd fast til en lang benk som på internettkafé. Når var sist noen brukte det ordet? Maskinen ber om personnummer, og når han snur seg, oppdager han et overvåkingskamera som ser ham i øynene. Han går raskt en omvei tilbake til hotellet.
Telefonen ringer neste dag, og han går tilbake til senteret, hjertet, har vært heldig. Her spiser han igjen på kaffebaren, men ikke alene. Hun som sitter overfor ham er selvsikker og direkte, han er det samme tilbake, og hun nøler et lite øyeblikk før hun bestemmer seg. Hun rekker, stikk i strid med alminnelig folkeskikk for tiden, hånden ut mot ham og smiler. Han tar den, det føles keitete å ta noen i hånden etter nesten et år uten.
Resten av dagen bruker han på mobilen tilkoblet nettet til en butikk over gaten fra hotellet, og innen kvelden er over har han ordnet leie av en leilighet med overtakelse allerede uken etter. Han forlenger oppholdet på hotellet og spiser middag i restauranten mens han leser om skjorter og bukser og landing på Mars. Det første fargebildet. Den første lyden. Bilen, vår tids polfarer, sender stadige oppdateringer til publikum hjemme, slik ekte polfarere, de som nå bare har nye måter å oppdage det samme på, også må gjøre for å blidgjøre sponsorer og skaffe seg dette ene vi skal smalnes inn mot å leve for og av: Andre menneskers oppmerksomhet.
Femten millisekunder i rampelyset, ditt bilde er ett av 1,44 billioner som tas dette året, og nettopp ditt bilde blir i dette øyeblikk «likt» av et annet menneske, slik at de som viser det frem på vegne av deg kan lære enda mer om dere begge, kunnskap som kan selges, omsettes, slik at dere kan gi deres bidrag til å holde hjulene i gang i maskineriet som aldri må gå tomt for klikk, for det er transaksjonene som holder markedsøkonomien flyvende femten millioner millimeter over bakken, båret oppe av mekanismer ingen lenger kan forstå, annet enn gjennom å lese konsekvensene i ansiktene til menneskene den består av. Det er for sent å snu, for vi kan ikke stoppe, en tårnsvale kan ikke lette fra flatmark.
Han ligger på sengen og ser opp i taket, det har samme farge som sengetøyet. Foreløpig er han ikke her. Ingen med ansikt vet det, kun de som uten å blunke følger alle steg han tar, de uangripelige algoritmene som henger over oss, slik månen akkurat nå står opp som et stålgrått skrømt bak furutrærne og lyser opp fjellene bak; vis dem det du vil at de skal se, og det skal bli deg.
Skulle det ikke være verre? Hvor er motstanden, avvisningene? Han stavrer seg ut av sengen, ett ben sover, kikker ut av vinduet etter tegn på liv, ser bare rester. En kebab på asfalten, som en Mars-konkylie forstenet i kulden, skitten snø, en blek måne, to andre rom i den andre bygningen på hotellet hvor det er lys; det er harde tider for den bransjen også. Får man virkelig jobb på dagen, uten relevant erfaring?
Neste dag er han rett etter frokost tilbake på kaffebaren. Setter seg ved det samme bordet som de hadde sittet ved dagen før. Gav hun ham hånden, i offentlighet, under en pandemi? Han kjenner ikke noen av menneskene her; bestiller en pai nå også, en svart kaffe og pai med feta og spinat, du kan gjerne varme den for meg. De har ikke pai.
NASA har landet på Mars, en bil, historikken i nettleseren har skjorter og bukser, men senteret har ingen klesbutikk. Lenger bort i gaten er det en rørleggerforretning der bemanningsbyrået lå dagen før. Han går tilbake til NAV. Overvåkingskameraet ser ham i øynene idet han kommer inn.
Et stykke ut i sjøen står en mann med vann til over knærne, som forstenet ser han utover en øde fjord. Hodet ruver flere meter over vannflaten, en imitasjon av liv, en havmann med ryggen til sivilisasjonen. Tre fugler sitter og speider utover, ser etter tegn til liv, liv i vann; én sitter på hodet, de andre to på skuldrene, ingen av dem er tårnsvaler. Han går tilbake til stasjonen, med baggen i høyre hånd. Stasjonen ligger forlatt, togløs. Tavlen på veggen viser at det eneste toget som går, går videre nordover.
#01: Januar – e-moll/blekblå (grenseløs ekstravaganse)
I denne episoden, den første av tolv, spiller jeg Telemanns fantasi nummer åtte i e-moll og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i E med fargen blekblå, og Ernst Pauer beskriver affekten forbundet med e-moll som: «sørgende, med tegn på en rastløs sjel.»
Lerkene har i lang tid stått nakne i restene etter sommeren som var. De gule nålene, som nå ligger under snøen, var en gang intenst lysegrønne, da våren nærmet seg høyden, for så å bli mørkere, modnere da luften tyknet frem mot sommeren. Nå står de høye trærne utkledt, nesten selvlysende i den blekblå morgenluften: Naturen har i sin grenseløse ekstravaganse dekorert hver enkelt gren med millioner på millioner med små, gjennomsiktige nåler, hver og én med sitt eget krystallmønster. Den grove barken har fått kantene streket opp på samme måte, og under skosålene knirker snødekket.
En kvinne i sort ullkåpe og lyseblått skjerf kommer mot henne, ut av skogen, med en kortbent hund i enden av et sort bånd. Frostrøyken står som små puff ut av munnen på dem begge. Kvinnen ser vekk idet de passerer hverandre, og snart er det bare et svakt sus fra byen som skygger for vinterstillheten.
Hun stanser og ser utover fjorden i åpningen mellom to trær. Fjorden puster også frostrøyk i dag, og om en liten time vil de første solstrålene fange toppen av de lette bankene som driver inn mot byen. En gang gikk havet helt opp hit, til Strandlinja, det som i dag er en turvei anlagt på en naturlig avsats i det bratte terrenget, en avsats som for ti tusen år siden var kystlinje under isen. I liene nedenfor ligger sedimentene lag for lag, naturens grenseløse ekstravaganse i millioner på millioner med ørsmå partikler – leir – nennsomt bundet sammen av saltet fra sjøen som trakk seg tilbake.
Leir bundet sammen av salt. Kvikkleire. Kulden setter seg i kroppen. Dette året hadde startet med bildene av redningshelikoptre på leting etter mennesker i et stort, brunt hull i terrenget midt på natten, den faste grunnen som gir etter når bindemiddelet mellom partiklene er vasket vekk av menneskelig undergraving og erosjon fra et våtere klima. Hun snur og går hjem. Vanligvis går hun av bussen to stopp før for å følge elven inn til sentrum og jobben, men nå har kontoret stått tomt i trekvart år, og skillet mellom jobb og fritid er ytterligere visket ut. Ikke det at det ville vært noen god idé å gå langs åpent vann i tolv minusgrader heller.
Fra kjøkkenvinduet hjemme ser hun røyken fra en fabrikk stige loddrett opp mot en gråblå horisont, inn i den røde soloppgangen, gjennom det oransje beltet like over og løse seg opp i en klar lyseblå januarhimmel. Dampen fra morgenkaffen stiger opp forbi den røde blusen, nålen på jakkeslaget, smykket i halsgropen og løser seg opp under nesen på henne, minner henne om at møtet begynner allerede om tre minutter. Hun river seg løs fra utsikten og det blå lyset, retter på et bilde på veggen bak stuebordet og logger seg inn, blekblå i ansiktet i lyset fra skjermen. De samme ansiktene møter henne fra hver sin firkant, de samme menneskene rasler med papirer foran åpne mikrofoner, og de samme stemmene konkurrerer om å få starte sin setning inntil møtet tar til og ordstyreren krever håndsopprekning.
De sitter rundt middagsbordet, sønnen holder frem et glass, mannen strekker seg etter bacalaoen, det er bare lydene av bestikk som kamuflerer klokken som tikker på veggen bak dem. Han sier: «Du har vannet ut klippfisken for lenge.» Hun tapper vann i oppvaskkummen for å vaske en ildfast form. Ute har det blå kveldslyset blitt tappet ut av himmelen og sluppet frem en stjernehimmel man ikke kan se fra byen. Hvem vet, kanskje er det nordlys i kveld?
Senere smiler skjermen mot de voksne med kveldens uhygge: På Dagsrevyen diskuterer alvorlige mennesker hva sinte mennesker har gjort siden kvelden før. I et land langt borte har en mobb gjort et improvisert forsøk på statskupp, vaset rundt inne i parlamentet som turister med mobiltelefonene sine, oppildnet av en leder som ikke ble gjenvalgt, og som lot dem i stikken der inne. Vanlige folk. Naboer som ikke snakker med hverandre, bare om hverandre – grunnen som gir etter under demokratiet der bindemiddelet, saltet, er vasket vekk av menneskelig undergraving og erosjon fra et hardere debattklima, hjulpet frem av det som skulle være den åpne samtalens fremste verktøy, men som har blitt en samtalearena tilrettelagt for å melke annonsepenger, slik mange av møteplassene i den fysiske verden er bygget tak over – åpne for de med tilstrekkelig kjøpekraft.
– Det der er helt utenkelig. Hadde noen fortalt meg det der bare for noen uker siden, hadde jeg nektet å tro dem, ja, bare i går ville jeg…
Hun slipper ut et sukk.
– Det er vel mange som har sett det komme også.
Han snur seg ikke mot henne, bare fortsetter som om det er skjermen han snakker til:
– Utenkelig er det vel egentlig bare innenfor prateklubben i hovedstrømsmediene.
– Ja, tenk det. Kanskje vi skal importere det hovedstrømsbegrepet også? Sånn som vi har hentet halloween og valentines?
– Nå er vel mediene ganske samkjørte her hjemme også, uansett. Kanskje ikke så lett å få øye på. For du tilhører vel ingen elite?
– Hva er det med deg om dagen? Du er da like mye elite selv, det har du alltid vært, for ikke å si elitist. Er det noen som er tjent med status quo, så må det da være en underdirektør?
Sønnen kommer inn.
– Faen, det er hockey i dag.
Hun kommer seg opp og ut i gangen.
– Bagen, har du pakket bagen? Du skal jo på hockeytrening. Kom igjen, skynd deg, vi er sent ute.
Han vinker og løper, med skøytene over skulderen og en altfor tung bag. Luken til bagasjerommet kløyver strålen av eksos og smeller igjen. Hun setter seg inn i førersetet, skrur ned setevarmen. Radioen drøvtygger analysene fra Dagsrevyen.
Tirsdag har blitt torsdag. Det kalde været trer til side for varm luft fra kysten, det er uvær i nord. Millioner på millioner med tynne isnåler løser seg opp i ingenting, og trærne står ribbet og svarte tilbake. Hun tar med seg lukten av kaffe fra kjøkkenet og inn på stuen, retter på jakken, blir en firkant blandt andre firkanter og hører at de samme kollegaene har glemt å skru av mikrofonen igjen. Små «m-m» og «jah» (på innpust) høres med jevne mellomrom, blekblå i ansiktet av avstanden mellom dem alle.
I lunsjpausen går hun opp i loftstuen. Det grå lyset utenfor lager ingen skygger inne. Hun ser seg rundt, blir stående og skifte vekten fra den ene foten til den andre med nettbrettet hans i hendene. Et helikopter skygger over lyden av små dråper mot vinduet. Han har skiftet koden.
Han har parkert hennes bil inne, så hun tar Teslaen til ishallen. Ungene finner hverandre på parkeringsplassen og tumler mot inngangen sammen med noen av de mer ivrige foreldrene. Hun vinker til ryggen hans og kjører. Det er stille i trafikken i vintermørket, og hun svinger på en impuls sørover, vekk fra ishallen, vekk fra hjemmet. Veisaltet virvles opp av bilen foran og legger seg på rutene hennes.
Litt sør for byen kjører hun av hovedveien og inn i et lite forstadssentrum. Jernbanen på den ene siden av gaten, en liten ansamling av butikker på den andre, lyskryss etter lyskryss, en bilverden. Hun stopper utenfor en Rema-butikk for å handle inn til morgendagens middag og skriver dato og tid på en lapp som hun legger i frontruten i mangel på datoskive.
Bilen, bilen hans, er full av søppel og tomflasker, så hun tar en bærepose og begynner å rydde. Cola, cola, cola, pepsi. Cola, cola, farris – den må være hennes. Pepsi, cola. Sprite. Kjettinger, snøspade, cola, en tom spylervæske-kanne, et grått teppe, pepsi, et lyseblått skjerf.
Hun blir stående med det lyseblå skjerfet. Lukter på det. Bil. Vinter. Lavendel? Setter seg inn i førersetet og knyter det i halsen. I det samme finner naturen i sin grenseløse ekstravaganse frem millioner på millioner med ørsmå dråper ut av ingenting, et fint yr som dekker hver eneste kvadratmeter av den lille forstaden og får veisaltet til å løse seg opp på bilene som står parkert. Det dugger på innsiden av rutene.
#00: Hva er dette?
I denne episoden forteller jeg litt om motivasjonen og bakgrunnen for prosjektet – og dermed hva du kan forvente av de kommende 12 episodene. Du kan abonnere på podcasten på de fleste vanlige distribusjonsplattformene (Apple Podcasts, Spotify, etc).
2021 må bære en tung arv etter forgjengeren, slik våre barn skal arve en skadet planet etter oss: Konsertsalene står tomme, ekstremværet vasker vekk hele bygder og demokratiets lys blafrer faretruende i vinden fra et «alternativt» høyre – en verden der skillet mellom fakta og fiksjon, virkelighet og drøm, synes mer uklart enn noen gang siden 1930-tallet. Ikke til tross for, men på grunn av internett og den frie flyten av informasjon og konspirasjon.
Hva skal kunsten kunne speile i et slikt år, hvordan kan den være relevant? Tolv måneder med uvisshet der vi får følge vaksinenes kappløp med døden og de stadige mutasjonene som oppstår når utøy får spre seg fritt, både i den fysiske virkeligheten og i den alternative.
Det som synes mest sikkert er at man fra jorden vil kunne se tolv månesykler i den tiden hjemmet vårt bruker på å tilbakelegge sin elliptiske bane rundt solen, uavhengig av hvor fort vi klarer å ødelegge klimaet og bygge ned naturen. Tolv, slik musikken er bygget opp av tolv halvtoner, slik det er tolv grunnfarger, slik 12 er speilvendt av 21, slik en innsjø er et speil ingen stein makter å knuse, for å si det med Thoreau.
Kan kunsten være et slikt speil, et speil som aldri støver ned, eller er det privilegiet naturens alene? Vil tolv speilbilder av 2021 makte å gjøre godt i en verden hvor den kollektive bevisstheten er på vikende front, hvor det å realisere seg selv og annonsørenes drømmer kommer i første rekke? Hva ser vi i dette speilbildet – de mørke skyene eller himmelen som alltid er stjerneklar bak dem?
Ta tolv tonearter, tolv stykker arv etter de som kom før oss, for vi må ikke glemme hvor vi kommer fra: Tolv fantasier av Georg Philipp Telemann, stykker skrevet for én utøver som spiller flerstemt alene, slik vi nå må hjelpe hverandre gjennom å være hver for oss – uten å bli hver og én for seg selv.
Mange mener at hver toneart kan knyttes til én bestemt affekt eller følelsestilstand, en teori som var spesielt utbredt på Telemanns tid. Andre forbinder de tolv halvtonene med ulike farger: Vi kaller det synestesi, sanseblanding. Kanskje denne sanseblandingen, eller blandingen av inntrykk, uttrykk, er nøkkelen til å forstå noe som er større enn det vi kan romme i ett uttrykk alene?
I året 2021 skal jeg prøve å fange tolv av disse speilbildene, til følge av de tolv fantasiene til Telemann, hver med sin toneart, affekt og farge. Kan språket fange det usagte? Musikken synge stillhet? Kunsten med stor K er erklært død, men hvem bryr seg om det; kan ikke kunst også være med liten k, slik det er alle de små tingene vi gjør som forteller hvem vi egentlig er, bak speilbildet?
To sider av det samme, musikken og språket, den ordløse fortellingen og den talte melodien, skal møtes i tolv forsøk på å nærme seg erfaringene det nye året stiller til rådighet for oss. Tolv gesamtkunstwerk som skal bøte på en verden som er nicht zusammen.
Langtur fra Tydal til Røros
Når man skal på tur, får naturen bestemme: Den planlagte turen fra Aurland til Gol måtte legges til side for et alternativ uten to meter snø og flomstore elver. Da ble nærliggende fjellområder redningen.
Det er en rolig dag én: Sekundviseren deler hver time frem til avreise i seksti like deler, og for hvert tredje tikk stemmer kranen på kjøkkenet i med én dråpe som smeller i vasken, slik den har gjort litt for lenge nå. Kanskje har stillheten fra fjellet ankommet allerede før vi drar. Bussen opp til startstedet forlater byen først klikken to, med ankomst Væktarstua i Stugudal (Tydal) tre og en halv time senere (med bussbytte i Selbu). Sekkene tynger allerede på vei opp fra gårdsplassen, vi har med rundt tolv kilo mat for inntil elleve dager med forflytning. Målet er å ankomme Røros før maten tar slutt, og det mener vi å ha god margin til.
Tredje stedet vi går innom har avis til oss, og med nesene begravd i hver vår del av denne, går bussturen fort, inn og ut av regnskurer gjennom de myke dalførene i indre del av søndre Trøndelag. Øynene tar etterhvert opp en gammel vane med å vurdere mulige krysningssteder i elvene vi ser fra vinduet, snart er det tur, ingen dekning og gangfart i halvannen uke. Værmeldingen er ny hver gang vi sjekker, men det går uansett i trøndervær – stabilt vekslende.
Dag 1: Væktarstua-Villskardsjøen
Solen skinte og folk spiste is utenfor da vi gikk av bussen ved Væktarstua hotell og takket en blid og hyggelig bussjåfør/postbud/etc for turen. De siste forberedelsene tok til: Snøre støvler, helle ut vannet fra flaskene og finne starten på stien som skal ta oss opp gjennom bjørkeskogen til høyfjellet, opp dit vi skal fri oss fra alle stier og gå dit vi vil ettersom turen blir til.
Vi hadde sett oss ut Villskardsjøen som første mål, klokken var halv seks ved avmarsj. Høydemeterne kom jevnt, og etter omlag tre timer møtte vi velkomstkomitéen oppe på fjellet: En enslig tamrein på streif og en skikkelig skur i samme ærend. Til vår store overraskelse stod det allerede et telt oppe ved vannet, så vi skyndte oss over utløpet (steingås enkelt) og fikk opp teltet på neste odde.
Like etter freste primusen i forteltet, og regnskuren gled langsomt over i kveldssol på toppene rundt oss.
Dag 2: Villskardsjøen via Skarddøra til Skarddørssjøan
Den andre dagen kom og gikk noen ganger før den tok til for alvor. Regndråper på taket. Rasling i duken. Behov for å snu seg over på siden eller tilbake på ryggen. Alvoret var det Fruen som stod for, en god stund før klokkeslettet vekkerklokken var stilt inn på: «Ej é svolta!» Hva kan man da gjøre, annet enn å fyre opp primusen og koke vann til havregrøt og kaffe?
Vi tok avsted fra leirplassen fem over halv ti. Planen om å sprette opp på en topp med sekkene stående i Villskarddøra har blitt erstattet med en enklere tur rundt fjellet og gjennom den langt mindre ville Skarddøra i stedet – skybasen hevet og senket seg nedover fjellene rundt oss. Fjellbuksene lå i sekken, og sekken hadde i likhet med oss fått regntøyet på, det var trøndervær i vente.
Turen tok oss på frihånd rundt fjellet til vi nesten var innerst i Skarddøra, så langs T-merket sti videre innover til svenskegrensen. Her møtte vi et følge på tre som hadde gått fra demningen i Sylsjöen, også de på svensk gjennomreise i trygg avstand fra potensielt smittefarlige svensker.
Her ble vi innhentet av både regn og sludd, men vi fikk til en rask lunsj i tilnærmet oppholdsvær før vi returnerte til Furet Værbitt. Vi steingikk innosen til vann 1078 og tok bakkene opp til den siste av Skarddørssjøan, 1118. Denne var faktisk halvveis islagt, og den beste teltplassen ganske vindutsatt, så det ble en innekveld i regnet, med innlagt fotoekspedisjon mellom bygene.
Dag 3: Skarddørssjøan øst for Hydda til Store Hyddsjøen
Dagens etappe skulle bli av de enklere navigasjonsmessig: Rett øst over åsen bak teltplassen og så langs et vassdrag nedover dalen resten av dagen. I begynnelsen var terrenget medgjørlig, selv om regnet hamret ned, også da vi inntok lunsjen inntil en stor stein – der var det i det minste litt mindre vind.
Vi trengte ikke å se ut for å avgjøre hva slags vær det var, og Fruen gjorde litt lett yoga mens jeg slumret videre en stund. Heldigvis sørger vi alltid for å ha alt som trengs til frokost liggende klart i forteltet. Været var akkurat det samme da alt var klart, så vi fikk gleden av å starte turen med å gå oss varme etter å ha pakket teltet i regn og vind.
Det var Fruen som sa det: «Det er egentlig fin natur her». Vi hadde fått en liten lomme med oppholdsvær hvor det lysnet litt, og hun hadde rett: Det er fint. Til det «gode» været hadde vi fått litt mer å jobbe med på terrengfronten, småkupert med fin veksling mellom vier, einer og myr, ispedd en og annen elvekryssing. Likevel: Ved å velge denne siden av vassdraget unngår vi et langt vad ved Hyddkroken (vi har undersøkt, og det skal være mulig å komme over der). Heldigvis ble terrenget lettere etterhvert ettersom vi nærmet oss Hyddsjøen. Her så vi litt andre folk på avstand, før vi fikk opp teltet i rekordfart så fort vi var over riksgrensen igjen. Da teltet stod sluttet det endelig å regne (i alle fall for en liten halvtimes tid).
Dag 4: Hyddsjøen til navnløst vann før Vauldalen
Vi var lovet lettere vær, men utenfor holdt regnet på slik det hadde gjort siden kvelden før; det ble en sen morgen – vi har ingen middagstid å rekke. Da vi endelig kom oss ut etter frokost, stanset det plutselig å regne. Jeg hadde plastposer i våte sko.
Dagens plan var å følge Hydda ned til Hyddkroken og ta opp en kjerrevei derfra over mot Vauldalen. Siden terrenget nede ved elven så krevende ut, trakk vi opp i høyden – slik kunne vi også utnytte myrene nedover og unngå skogen lengst mulig.
Denne dagen så vi spesielt mange fugler, med en majestetisk ørn som høydepunktet. Skyene fortsatte å gli til side, og i lunsjen måtte vi frem med både solkrem og T-skjorte. Det siste satte myggen spesielt stor pris på, så det ble korte stopp i varmen resten av dagen.
Skogen bød som ventet på motstand, men vi lirket oss videre via lysninger, dyretråkk, myrer og grensegater. Noen steder måtte vi legge inn ekstra innsats og gå rundt, siden det kan være vanskelig å komme over elvene på flate myrer (hvor de som oftest meandrerer stille og dype uten stein å trå på). Vel nede ved Hyddkroken gikk vi for å inspisere vadeplassen før vi tok avsted oppover kjerreveien – det ville vært et enkelt, men langt, vad om vi hadde kommet den veien.
Etter fire dager i terrenget var det godt å kunne lange ut og legge kilometerne bak oss uten omveier, og etter en time var vi fremme ved et idyllisk tjern nær toppen av veien over til Vauldalen. En liten million summende plageånder fortalte oss at valget sto mellom å spise middag inne eller selv bli middag ute; vi valgte det første uten videre betenkningstid. Da kvelden kom fikk vi heldigvis fritt nok luftrom til å kunne tasse litt rundt utendørs.
Dag 5: Via Vauldalen til Bolagen
Solen var oppe før oss (den står tross alt opp mellom tre og fire), men vi så ikke noe til den. Vi lå heller og slumret til lyden av regn på duken til det var blitt langt på dag, pakket vått telt og gikk avsted i duskregnet som gradvis avtok mens lukten av våt skog tiltok da vi la fjellet bak oss på den smale kjerreveien (dvs ATV-veien). Kjeks og vann ved en bro, smile og hilse da vi møtte to voksne damer på tur motsatt vei, betydelig mer velluktende enn oss.
Turens rytme har på dette tidspunktet i turen begynt å sette seg i kroppene, og sekkene har blitt mer medgjørlige etter halvgått distanse – vekten reduseres med nær 1200 gram i døgnet. På vei og sti blir det en annen tur: Vi blir mindre delaktige i dialogen med landskapet når vi ikke selv må avgjøre hvor vi skal over og når vi skal gå rundt. Det er også godt: Turen flyter lettere, kilometerne legger vi bak oss halvannen gang raskere og skog er ikke lenger en utfordring med potensielt høyt frustrasjonsnivå (men der er like mye mygg for det; Fruen har fått et ikke tellbart antall i en klynge på hver skulder).
Kjerreveien ble til bedre og bedre grusvei og munnet til slutt ut i en smal stripe asfalt som til vanlig binder nabolandene sammen – nå lå den bare der, regnvåt og stille. Stille var det også ved tollstasjonen, og ved turisthotellet, og på campingen. Det var som å gå gjennom en spøkelsesby: Mørke vinduer. Ingen trafikk. Ikke så mye som et vindpust eller lukten av en enslig vaffelplate fra kaféen.
Det ble et kort mellomspill: Vi tok inn på DNT-stien i retning Ljøsnåvollen og møtte igjen lukten av våt skog og myr. Og vi møtte myggen. Det ble ingen diskusjon rundt forslaget om å skyve på lunsjen til vi var over skoggrensen, hvor vi kunne være heldige å få litt vind. Stien her må være en av de mindre brukte: Mange steder ligger det knekte trær over den, og oppe på fjellet blir den ofte borte mellom de værslitte røde merkene.
Ganske akkurat klokken syv kom vi ned mot utløpet av innsjøen Bolagen, hvor vi fant to ting: Et annet telt og et informasjonsskilt om hvordan man skal te seg i møte med moskus, som det tydeligvis finnes her. Ingen av delene bekymret oss, og vi fant lett en teltplass nedover langs elven, ute av syne for de andre. Lille runde røde kom raskt opp, og alt det praktiske fløt som det skulle femte dagen på tur. Halvveis til Røros og vel så det.
Dag 6: Over Viglen og nesten til Ljøsnåvollen
Denne dagen var vi tidligere i gang: Da vekkerklokken vaslet at det var på tide å våkne, satt vi allerede med grøtskjeen i hånden. Utenfor sang elven den samme sangen den har holdt på med lenge før vår tid, og det lå små dråper på teltduken etter natten som var. Utenfor lå skyene og ventet mellom fjellene, men de så mildere ut i gemyttet enn på lenge.
Pakking og oppvask (skuresvamp er trikset) gikk som det skulle, og snart krysset vi både et reingjerde og riksgrensen. Høydemeterne fordelte seg pent opp gjennom dalen – dette skulle vise seg å være en av de fineste etappene på turen, med flotte utsyn og variert terreng.
Helt oppe i skardet står det en nødbu, et svensk «vindskydd» på norsk jord, så der inntok vi dagens polarbrød; vi er i gang med andre halvdel av alt på matfronten, og det merkes godt på sekkevekten (samtidig som vi har blitt betydelig sprekere). Etter å ha lukket forsvarlig etter oss og heist sekkene opp på ryggen fikk vi ganske umiddelbart svar på spørsmålet om vi skulle legge inn en liten topptur på Storviglen: En byge skyllet over fjellet – det er tegn godt nok for oss.
Nedstigningen mot dalen gikk pent og pyntelig for seg, med stadig mindre stein lenger nede. Nok en byge. Ved skoggrensen stålsatte vi oss for en entusiastisk tilhengerskare på Femundsmarkas maner da vi la jakkene i sekken, men det var befriende lite blodsugere å se.
Planen var å fortsette noen kilometer forbi Ljøsnåvollen (betjent, privat), men da stien klatret opp på en tørr mo med gamle furuer ble fristelsen for stor: Slik ser man for seg at det skal være på tur i Femundsmarka. Etter litt leting fant vi et egnet sted litt vekk fra stien og med vann i nærheten.
Så skjedde det endelig: For første gang på seks dager kunne vi ta av oss stillongsen (som vi også har sovet med) og regnbuksene. Shorts, T-skjorte og middag ute i solen – man skulle nesten tro at det var sommerferie. Det ble en avslappende aften inntil knotten tvang oss inn.
Dag 7: Gjennom Femundsmarka til Gjetsjøen
Endelig. Natten hadde vært varm (ingen lue), og dagen tegnet allerede til å passe årstiden bedre enn de foregående dagene. Utenfor dikterte flygende punktum nok til en tykk roman innefrokost også i dag. Akkurat da vi var klare til å ta ned teltet kom en perfekt liten skur, slik at vi skulle få gleden av å pakke vått telt denne dagen også.
Iført shorts og T-skjorte travet vi forbi Ljøsnåvollen sæter rett etter avgang. Her snakket vi med andre mennesker for første gang siden dag to, de hadde syklet inn og så ut til å være på dagstur. I det hele tatt skulle dette bli den dagen hittil med flest «hei» langs stien.
Det første stykket gikk turen gjennom furuskog med store steiner og tørr reinlav. Så flatet terrenget ut, og vi stod midt i et kanoparadis som på mange måter minnet om Fjorda: Vann, bekker og kanaler omkranset av furuskog og tilrettelagte leirplasser innimellom. I lunsjen kom to av padlerne forbi ved en kort bæring (underholdende å observere forsering av lav bro i stri strøm og stor fart), før vi traff på en familie i Ally-kano ved Langvassbua. Her står også en av de gamle tømmerrennene intakt – det er fint å se at den har blitt bevart. Langs bredden av Feragen skinte solen over blikkstille vann mens vi gikk alene med kleggen i den stille sommerskogen. Hit kommer vi tilake med kano en dag.
Med Feragen bak oss tok vi fatt på den siste delen av turen, en langstrakt og småkupert ås mellom to fylkesveier. Når vi går ned fra denne er vi straks i Røros sentrum. Selv om det er fint i skogen, var det godt å være tilbake på fjellet igjen. Vi tok av stien på toppen av Gjetsjøhøgda og gikk i dyp og myk mose ned til odden midt på Gjetsjøen. En liten bris lot oss få litt tid ute i finværet i fred for knotten.
Dag 8: Fra Gjetsjøen til Skåkåstjønna
Den åttende dagen brakte som ventet den syvende gjentakelsen av morgenritualene: 7,5 dl vann kokes opp mens havregrøten (på forhånd delt opp i porsjoner) og kaffen fordeles i kopper og kar; spise; pakke; pusse tenner og gå. Sløret sol, bris og oppholdsvær.
Dagens etappe var av det kronglete slaget, med mange turer opp, ned og rundt formene i terrenget, med de allestedsnærværende trønderske myrene som gjennomgangsmelodi. Heldigvis var vinden fast følge og beskyttet oss mot det meste av den flygende armada som normalt vokter luftrommet her, spesielt der det er myr (dvs overalt).
Vi merket at dette blir den nest siste etappen – sluttmålet er stedet vi må telte for å være sikre på å nå halv fem-toget hjem. Legg til sur vind og litt regn mot slutten, så blir følelsen av transportetappe komplett.
Uansett var det like godt som vanlig å komme frem og få opp teltet. Middag, kaffe, boklesing og rusletur. Alt slik det skal være på tur, med en snikende følelse av at eventyret snart er over for denne gang.
Dag 9: Skåkåstjønna til Røros og hjem
Gjennom det skiftende skydekket ble temperaturen i teltet regulert hyppig og brutalt; fra syvtiden begynte Fruen å sette inn kompenserende tiltak i form av maksimal lufting, og før åtte var begge helt ute av posene etter en kjølig natt – og i gang med å lage frokost. Vi hadde god tid, etappen til toget skulle være fort gjort. En liten strekk på madrassen etter frokost, så pakking.
En frisk bris gjorde luftrommet fritt for blodsugere, og vi la i vei i shorts og vindjakke. Det var tydelig at vi nå var ute av langturland og inne i noens nærmark, med stier og skiløyper på kryss og tvers. Den første vi møtte kom oss i møte i skjorte, ny olabukse og pene joggesko; han stoppet oss med et kontant spørsmål: «Har dere sett noen voller?» Litt perpleks nøling senere ble det klart at han mente hustufter som noen skulle ha sett her for førti år siden, før skogen trakk seg så høyt opp. Vi kunne dessverre ikke være til hjelp, men vi lurer fortsatt veldig på hva som var så viktig ved å finne nettopp disse vollene.
Ganske raskt begynte Bergstaden å nærme seg, med den karakteristiske hvite kirken opplyst av solen, og turgåerne som kom imot ble mange. Noen stoppet og lurte på hvor vi kom fra og sa at det var langt da vi fortalte dem det.
Nede i Røros sentrum myldret det av folk, nesten som på Martna’n; det kunne også rikskringkastingen stadfeste – stedet opplevde det heftigste innrykket av turister noensinne på denne tiden av året, og vi fikk selv se hvordan den meteren vi har lært oss å holde ble kortere og kortere ettersom køene ble lengre. Lunsj på bakeriet, is i solen og pizza til middag, alt i rask rekkefølge – matlysten er det ingenting å si på etter ni dager på tur.
NORD alias Svenske Järnvegar fraktet oss trygt hjem i et tog merket «NSB» etter vi hadde kjøpt billett i Vy-appen kvelden før. Slik ser altså fremskrittet ut. Uansett var vi godt fornøyde med årets utgave av sommerlangturen, med god valuta for pengene på værfronten.
Kvartett i trær
Vårskitur i Meråkerfjellene
Det er ikke over før det er over, det er faktisk akkurat slik det skal være: Tørre gater, stadig grønnere plener, fuglesang som drukner i duren fra fossilbilen med avgang Fagerlia etter en times morgenøving – musikere har ikke fri selv om det ikke finnes jobb til oss akkurat nå.
På en bensinstasjon møter vi turfølget og kjører nordover og østover i henhold til godt smittevern. Bensinstasjonen på Meråker får besøk, og vi støtter lokalt næringsliv med kjøp av kaffe som ikke er laget på smeltet snø og vann på flaske med kullsyre i stedet for barnåler. Slik luksus! Av med kjøresko og pen ulltrøye, på med netting og skisko.
Vi parkerer innerst i hytteveien som går forbi DNT-hytten Ferslia og legger i vei innover en nedsnødd setervei – tre i Meråker ved to av dem med pulk. Ifølge kartet bør vi følge veien et stykke og så trekke oppover midten av dalen, men trangen til å tråkke egne spor blir for stor idet vi passerer en flott myr (kan man si det?) som skjærer opp i riktig retning akkurat idet veien tar en sving vekk fra målet.
Det bærer oppover og innover, over myrdrag med krokete furuer, omkranset av tett granskog og enkelte bjørker. Her og der titter vinterslitent gress frem der det er vannsig, og nå og da titter solen ut mellom skyene – akkurat slik det er meldt. Selvfølgelig havner vi i en skråning med litt for tett skog for elegant pulkføring, og på ett sted må sjølen også spenne av seg pulken for å lete etter gangbar snøbro over en litt for våryr elv. Det er sjelden noe stort problem når våren ikke er kommer lenger enn her.
Med avgangstid fra bilen klokken halv tre og litt terreng å forsere blir det rådslaging i lunsjen, i ly av et lite skogholt. Nå som vi er ute av skogen, skal vi dra over fjellet? Klokken er nesten fem. Inspirert av brødskiver og kakao slår vi fast at det er lenge lyst i Midt-Norge i mai og tramper oss oppover i den stadig mindre råtne snøen, vi satser på å finne ly og ved innerst i Koltjønndalen et sted.
På vei opp gjennom skogen 
Lunsj i le for vinden 
Det obligatoriske bildet av skiene
Noen av oss tar frem snøbrillene, for det er meldt en del vind, men det blir ikke så ille. Midtveis passerer vi noens teltplass med høye levegger, så det kan nok blåse friskt her. Vi holder god fart til pulktur å være, og etter en grei nedkjøring finner vi en perfekt teltplass i en elvesving ganske med én gang vi kommer ned. Trampe plass, rulle ut duken og få i stengene og pluggene. Jeg går etter ved og kommer straks tilbake – her er det ikke mange andre som har hatt behov for noe brennbart.
På vei opp på fjellet 
Utforkjøring mot Koltjønndalen 
Teltene reiser seg
Bålplassen vi har laget oss er godt i ly for vinden, og vi inntar den tradisjonsrike ankerdrammen, selvfølgelig med ostepop, før vi varmer vann til mat og får Kaffelars på plass over flammene. Det blir en kveld slik kvelder skal være på tur, og klokken har såvidt bikket midnatt når vi graver ned glørne og tenner teltlykten i taket på Lille Runde Røde. Litt baksing senere er alle plassert i respektive poser, i to telt med smittefaglig forsvarlig avstand (det andre er énmannsteltet mitt, utlånt for anledningen; det får her sin vinterdebut).
Kveldsstemning 
Leter etter tannbørsten 
Sengetid
Neste morgen starter langsomt. Klokken står på ni, og vi slumrer kollektivt i tre kvarter før vi klatrer ut og fyrer opp primusen. Havregrøt, kaffe, rolig stemning, vi koser oss på tur, slik det skal være.
Selv om det er mer skyer og tidvis litt nedbør i dag, ligger skydekket høyt, så navigasjonen er enkel. Planen er å ta seg opp i skardet over mot Slåggån og holde høyden inn mellom Kjølhaugan og Storsjøhøgda. Det er lett å gå her oppe, snøen er fastere og vegetasjonen glissen. Her og der passerer vi mellom nakne rabber. Fra toppen av skardet kan vi speide (lengselsfullt?) over mot det som er det forbudte nabolandet, hvor en tur over grensen koster deg 10 dager i karantene ved hjemkomst. Vi ser ned på en vik i Skalsvattnet, hvor jeg har vært før, og nordover mot Sandvika hvor jeg har overnattet på Bellingstua.
Solen titter såvidt frem, og vi vrenger karavanen opp på en bar rabbe og ruller ut et underlag. Turfølget (hun heter Kristin og er kjempehyggelig) drar frem enheten sin og foreviger smilet. Omtrent fire femdels lunsj senere kommer en skikkelig snøbyge og driver oss opp på skiene igjen. Ekte trøndervær hører med, selv om man alltid drømmer om noe ganske annet når man går tur i mai (skjønt, jeg kan leve med å ikke kunne vrenge ansiktet av meg, som jeg måtte etter en maitur på Blefjell for mange år siden med pils i solveggen og solfaktor 6).
Vi har bestemt oss for å gå ganske nært sivilisasjonen før vi gir oss. Meldingen for morgendagen er ikke så hyggelig, og mellom oss og bilen er et tjukt belte trøndersk granskog, slik det måtte bli om vi ville få til en fin runde. Nedbøren vaker mellom snø og sludd, og vi må opp med presenningen mellom noen trær. Vi har lagt leiren ved en elv som går åpen – rennende vann er luksus på vintertur.
Det blir en kaldere kveld enn dagen til tross for at været er mildere, med vind, sludd og regn. Ankerdrammen varmer bare litt og flere av oss er våte på føttene (mine skisko var egentlig helt ferdig med det siste verset i fjor…). Når forholdene er som dette er det mye kaldere på vintertur enn når det er ti minus og tørt. Vi spiser, fyrer og hutrer oss til sengs rundt midnatt.
Leir nr to 
Kartlesing og kaffe
Den neste dagen blir som forventet. Frokost i ly av presenningen, ta ned våte telt og starte nedstigningen langs myrene. Turfølget stopper for en selfie og sjekker ut-appen – vi skal stå omtrent midt på DNT-stien. Man kan alltids håpe de har ryddet pent og at det er en slags passasje mellom alle trærne. Så mye for håpet…
Når man går langtur tvers gjennom dette landet, går man som oftest på veien gjennom store deler av det som før het Nord-Trøndelag. Vi kunne også gjort det her – parkert pulkene i enden av veien og trasket tilbake til bilen – men vi har nå slikt å gjøre, så vi trekker, lirker, lurer og banner pulkene meter for meter gjennom skogen. De har sitt eget lille prosjekt med å lete etter gjenglemte påskeegg under trærne og alle andre steder det er fordypninger i snøen, når de ikke kaster seg over en busk i et slagsmål ingen av dem kan vinne. Noen av bekkene tar litt tid, både for å finne en passende passasje med sterk nok snøbro, og for å få folk og utstyr ned i kløften og opp igjen.
Mellom trær… 
…og over bekker 
Få igjen pusten på toppen av en kneik
Omsider når vi enden av en hyttevei og kan finne tilbake til et slags normalt tempo den siste kilometeren. To av oss går for å hente bilen og snart har vi spølt oss tilbake til sivilisasjonen i Meråker. Kaffe igjen, og en pølse. Vi vinker farvel til hyggelig turfølge og stålsetter oss for utpakking og tørking av utstyr i hele huset.
Med det er årets skisesong over. Det gjorde godt med en tur i vinterfjellet etter at påsken ble avlyst.
Mørketid
Var en tur i Hammerfest i starten på uke 2. Fikk med meg noen bilder hjem.
52 uker, 52 bilder
Her er de – alle 52 bildene fra 52-ukersprosjektet 2019
Uke 52: Grønn jul i sorthvitt
Lille julaften måtte vi bråstoppe på Vestlandet og ta med oss dette bildet før vi kjørte over fjellet. Og med det var de 52 ukene forbi.
