Denne dagen laget jeg meg noe jeg har drømt om lenge: Nystekte rundstykker til frokost, slik vi pleier å ha i helgene hjemme. Sammen med god juice, kaffe og Aftenposten (på mobil) ble det en riktig så trivelig morgenstund ved kjøkkenbordet. Ute var det fire minusgrader, i følge en artikkel som sto i A-magasinet tidligere i år, er dette den ideelle temperaturen for skigåing. Vinden kom fortsatt i kraftige kast. Dagens etappe skulle være riktig så overkommelig, så jeg tok meg nesten litt for god tid og var ikke ute før 9:20.

Farvel til Tollefsa

Vinteren har kommet tilbake til Vingelen

Da jeg vinket farvel til verten på Tollefsa, hadde solen brutt igjennom, og Vingelen hadde kledd seg opp i strålende hvitt, vårvær var med et trylleslag forvandlet til en nydelig marsmorgen, en perfekt skilørdag. De første seks kilometerne gikk på vei, men etterhvert var snødekket så bra at jeg kunne smøre med blå extra og spenne på meg skiene, noe jeg gjorde mens jeg slo av en prat med tre unge menn (ca 12 år?) som var ute på sparkstøttingtur. Følelsen av å kunne gå ordentlig diagonalgang igjen kan jeg nesten ikke sette ord på.

En av mange setervoller underveis

Som lovet er det god såle videre fra der brøytebilen har snudd, men det er mer snø enn jeg hadde trodd. Tidvis farer skituppene lydløst frem under overflaten, Rød Oktober, men jeg trenger ingen sonar: Snart løfter de stolte stavner seg så snøsprøyten fosser om baugen, disse skiene skulle ikke vært kalt Nansen, men Fram! Omgivelsene kan til forveksling likne på gårsdagens, på kartet: Innover skogen fra setervoll til setervoll, men der stopper også likheten, for der gårsdagen bød på langdryge strekk med blodslit og gjennomslag, ligger seterveien i dag hvit og jomfruelig, som et langt bånd av et skispor som venter på å bli satt. De nakne, våte trærne som i går strakk sine dødsorte grenfingre ned mot en sliten skigåer er nå snødekte tilskuere som leder tanken hen på alle de nydelige turer på silkeføre i Nordmarka, for det er de man husker, og i den trolske stemningen er det ingenting som virker mer naturlig enn å slå følge med et revespor innover. Fra tid til annen har jeg også følge av traktorspor, elgspor, skuterspor, endog skispor, men det er bare mitt spor som skal hele veien frem, og bak meg viskes det langsomt ut av florlett snø og vind.

For en stakket stund gikk det spor fra Vingelen til Dalsbygda, det hadde jeg brøytet

Underveis hadde jeg stoppet for å slå nummeret jeg fikk av verten på Tollefsa, og den hyggelige damen i den andre enden hadde kunnet glede meg ved å si at hun hadde husvære å tilby, og det til en ekstra hyggelig pris for langveisfarende. Vi møttes idet jeg skled inn i Dalsbygda sentrum på en brøytekant. Hun stoppet bilen midt i veien og rullet ned vinduet, og jeg hadde vel egentlig ikke trengt å stille spørsmålet: «Det er du som er Randi?» I mellomtiden hadde jeg gradvis vendt tilbake til sivilisasjonen: Vinket til to hundekjørere, fulgt hjulsporene til en bil i snøen, gått på brøytet vei, etterhvert også hovedvei. De lette snøfnuggene som hadde danset rundt meg, som i Nøtteknekkeren, hadde vokst til store, bløte kjerringer som klistret seg til klærne, sekken, innsiden og utsiden av solbrillene. Det var null grader da jeg endelig fant rett postkasse der nøkkelen var lagt ut, og jeg satte fra meg sekken før jeg inntok stedets kombinerte daglig- og byggevarebutikk, godt å kutte løk igjen. For å gjøre hjemlengselen komplett, kjøpte jeg også lørdagsutgaven av Aftenposten.

Dagens mål, Kølbua

Jeg har blitt litt i tvil om hvor jeg skal gå etter Røros. Planen var egentlig å gå via Glåmos og over fjellet til Reitan, med Kjølihytta som mål, men nå går elvene åpne og det er meldt sterk vind fra nordvest de kommende dagene. Da er det nok kanskje lurere å følge rådet jeg fikk i går, og søke ly i vegetasjonen ved å legge ruten øst for Aursunden, via Brekken og opp til Stugudalen, selv om det betyr to harde dager med trasking på vei (eller brøytekant).