Jeg stilte opp på Mix rett etter at de åpnet for å få en oppdatert israpport, og det var gode nyheter: Isen skulle være god sør for Nordnes, altså kunne jeg bruke skiene et godt stykke samtidig som jeg kuttet flere kilometer av distansen jeg måtte gått om jeg måtte fulgt fylkesveien. I en overraskende alvorlig tone la han til: «men du må gå fort, det e vår no.» Han hadde rett, jeg kunne selv se forskjellen fra søndag kveld da jeg ankom Hattfjelldal. På turen inn til sentrum merket jeg meg at snøkanten hadde trukket seg ned fra veibanen til grøftekanten, bekkene hadde vokst, og flere steder var det vann der det på søndag var snø.

Niste for de neste dagene

Å påstå at jeg tok vårens ankomst med et smil og knusende ro vil vel være noe i nærheten av en blank løgn, og mye veitrasking og ekstra dager den siste tiden har hatt samme effekt på motivasjonen som plussgradene på snøen. I bakkene på vei opp fra Hattfjelldal tenkte jeg tanken: «Jeg bryter,» og det med en slik skråsikkerhet at jeg ble helt paff, jeg så for meg bussturen inn til Mosjøen og venting på nattoget sørover. Jeg gikk videre, men det var nesten at jeg måtte love meg selv å ta opp temaet til vurdering ved neste mulighet for hjemreise.

Siste farvel med de gamle skiene og Hattfjelldal Camping

De nye skiene virket, men jeg ble ikke helt venn med denne vidjen, som enten ble for stram for å gå komfortabelt eller så slakk at den glapp. For hver justering måtte jeg av med skien og demontere vidjen, tungvint. Til slutt la jeg hele stasen i sekken og gjenoppdaget hvordan steglengden faktisk er bedre med en tåbinding. Inne i skogen fikk jeg feste med rød «silver», men ute på vannet var det for hardt – isklisterføre. Kortfellene ble redningen, og jeg fikk meg en liten overraskelse på kjøpet: Fellen var ganske mye for lang, eventuelt er avstanden fra bindingen til fellelåsen tilsvarende mye for kort, så enten har Åsnes flyttet låsen et stykke bakover på skien, eller så er bindingen montert lenger fremme på de nye skiene. Jeg tok ikke frem saksen.

Å krysse landets nest største innsjø

Skuterløypen kom ut på Røssvatnet ved Finneset og fulgte land øst- og nordover. Jeg dro heller over mot Røssvassholmen, en gedigen øy som med tett skog. Denne dro jeg opp på ved østenden via et skuterspor, det var en del vann inne ved land, men jeg måtte følge land et stykke vestover på nordsiden på grunn av et belte med oppsprukket is tvers over Krutåbukta. Det var litt knotete å komme seg utpå igjen, men jeg fant til slutt et slakt nok sted uten for mye sprekker eller overvann. Kjapt og greit over til skuterløypen ved Krutnes og opp på land. Herfra ringte jeg Sæterstad gård før jeg la avsted langs den bare veien.

Solen tittet frem akkurat idet jeg skulle dokumentere kakaopausen. Kakao må man ha, selv om brukerutstyret (dvs termosen) sitter vanskelig til bak fastspente ski

Den drøye milen gikk relativt smertefritt, med tildels kraftige vindkast fra ulike retninger, kanskje fallvinder fra fjellene rundt her? Jeg var så heldig å få se noen av dem gjennom hull i skydekket, og da var turgleden igjen tilbake og alle dumme tanker om å bryte forduftet.

På Sæterstad fikk jeg huset for meg selv, og jeg nøt både middag og kaffe før husets folk var tilbake. Det var spennende å få høre om virksomheten til to temmelig aktive gründere med eget kraftverk, oppdrett av røye til prisbelønt rakfisk og geitehold for å få melk til gårdsysteriet, som produserer et utall ostetyper, i tillegg til at de har en del turister på gården, med overnatting og servering av mat. Nylig hadde de også satt opp et «plusshus» som er energinøytralt. Imponerende! Utover det er det veldig koselig her, med knallfin utsikt – jeg gleder meg allerede til å innta havregrøten ved vinduet.