Kvelden før hadde jeg fått beskjed om at turen over til Umbukta var både lang og hard, så jeg var ikke helt fornøyd med at klokken ble halv ni før jeg var i gang. På Nordlandsradioen hadde de intervjuet en meteorolog, og han kunne fortelle om lavtrykk i kø (god folkeskikk?) som i sin tur igjen skulle føre til det han kalte en «innepåske». Ikke for min del, håper jeg.
Solen skinte og alle snøkrystallene i morgenskaren smilte tilbake, Okstindan utgjorde de perfekte kulissene for en tur innover den vakre Speltfjelldalen. Jeg hadde rukket å lese en hel del om disse fjellene dagen før, og jeg passet på å se nøye mens jeg kunne, det var meldt vind og regn utover dagen. Føret var perfekt for en lang og flat tur, skare, og da jeg nådde enden av Stormyra, rundt en mil inn i fjellet, ble jeg litt overrasket over hvor kort tid jeg hadde brukt på å skøyte og stake meg innover flatene. Hele tiden ventet jeg på gjennomslaget, og på at skyene skulle ta meg igjen.
Ingen av delene skjedde mens jeg var på skiene, og jeg nådde Umbukta på litt over fem timer til tross for en omvei: På Sæterstad sa de at det kunne lønne seg å gå rundt Fjällripberget i stedet for over skardet som er korteste vei, langsmed et reingjerde. Samme beskjed fikk jeg på Steikvasselv. Oppe ved Gressvatnet så jeg i tillegg skispor som valgte den veien, så jeg la min egen plan til side, selv om skardet så ganske så greit ut. Da jeg nådde enden av berget dreide jeg skarpt rundt for å bruke høyden best mulig for å vinne terreng i rett retning, og bortsett fra en og annen bekkedal var terrenget ganske så samarbeidsvillig.
Til slutt slapp jeg meg ut på Över-Uman, jeg har altså besøkt söta bror i dag, fant jeg frem siste rest av lefsene og satt meg til rette mellom alle de gamle fiskehullene. Da jeg dro av sted igjen, begynte jeg å bli litt mo i stakemusklene, tenkte «her går jeg og er MO i Sverige», og så krysset jeg riksgrensen og befant meg i Rana. Der kan man vel kanskje ikke gå rundt å hevde at man er mo, så jeg hentet frem dobbeltdansen til de siste kilometerne. Rød i toppen da jeg plukket av meg skiene på skuterparkeringen.
På fjellstuen fant jeg en lapp på døren: «Tilbake kl 14», så da fikk jeg endelig tatt dagens kakaopause, før jeg ble innlosjert i det lille og koselige stabburet man bruker til slike som meg. Depotpakke fikk jeg også, og en varm dusj. Hviledagen er avlyst, siden jeg hadde en dag i Hattfjelldal nettopp, fordi jeg kom frem så tidlig, og fordi de skal opp på Sauvasshytta med skuter i kveld; de sporene skal jeg gå i. På denne måten får også Siri og jeg bedre margin på vår påsketur over saltfjellet.
Kvelden har gått med til depotorganisering, mat (årets første is til dessert) og andre gjøremål. Jeg fikk til og med lånt meg litt skokrem – takk!