«The heat is on». Lyden av Finnmarkssendingen fikk ledsage frokosten i dag, mye fiskerisone, litt musikk og intervju med en lokal fotballspiller. Utenfor duken var det grått med litt snø i luften, men jeg tok heldigvis til fornuft og lette frem solkremen for det. En skuter passerte borte på løypen mens jeg pakket teltet.

Det har vært litt opp og ned hvor tett merkingen har stått her, så jeg reagerte ikke umiddelbart på at jeg ikke så merker der sporet gikk i land fra Biggejavre, det var tydelig hvor hovedsporet gikk. Pussig nok kom merkingen over isen i land lenger øst enn avmerket på kartet, så jeg mistenkte at de hadde lagt om løypen. Etter en lang myr (det har vært sparsomt med merking over myrene så langt) dreide sporet mot nordøst, i følge kartet skulle jeg vært mye lenger vest. På tide med en pause for å samle tankene og lese kart. Etter litt rekognosering bestemte jeg meg for å snu og lete etter merker, selv om sporet videre så ut til å ha blitt brukt av mange over lang tid, typisk løype, og det gikk rett mot Masi. Jeg stoler ikke helt på skuterspor uten merking, selv om det fristet med en mulig snarvei.

Tilbake ved vannet fant jeg ikke noe mer merking, men i følge kartet skulle gamleveien krysse vestover akkurat her, og det gikk to enslige skuterspor i nettopp den retningen (og i mange andre retninger). Over den første bakkekammen fant jeg et merke – det kunne de godt ha plassert på bakketoppen, synes jeg.

Snart på høyfjellet igjen, langs gamleveien

Nok en deilig dag for skigåing, av og til tittet solen frem også. En same (jeg får visst én same per dag) stoppet og slo av en prat, sønnen på seks hadde sovnet over styret på skuteren – den skal tidlig krøkes og så videre. Gutten var visst allerede på vei til å bli en habil lassokaster. Jeg nøt turen opp over tregrensen, og da det tippet utfor igjen tok det ikke mye tid før jeg plutselig var fremme.

Til og med et skikkelig skilt, de kunne gjerne satt ut flere slike

Masi Turistsenter

Først trodde jeg de hadde en lavvo på tunet, jeg så bare takene på Turistsenteret, men det viste seg å være en del av arkitekturen på resepsjons- og kafebygget. Innenfor fikk jeg ordnet meg en hytte for natten før jeg uten å nøle falt for fristelsen og inntok kaffe, sjokoladekake og Solo i kafeen før jeg tastet over dit jeg skulle bo. Middag samme sted etter dusj og uttøyning.

Det skal lite til å glede en langveisfarende

Det er visst litt lenger enn jeg hadde regnet med til Joatkajavri i morgen, jeg får dra rett over fjellet på kart og kompass om jeg skal ha noen som helst sjanse til å gjøre det på en dag, om det ikke går, får jeg kose meg i teltet i stedet. Langs skuterløypen er det seks mil.