Så er det altså sant det mang en NPL’er har blogget om før meg: Man kan lukte det før man ser det, og det er en lukt man legger merke til. Lukten var likevel glemt et øyeblikk idet jeg slet meg opp bakken fra Nedre Fransvannet, bløt og bakglatt vårsnø; jeg tenkte et øyeblikk at «denne etappen ble ett nummer for stor for unge Nordbø». Så kunne jeg se det. Jeg visste jo om det, hadde forberedt meg på det i over tre måneder og luktet det en stund. Likevel stoppet jeg helt opp, måpte; det bruste i meg og jeg sa det høyt:

Havet. Havet!

Ikke siden dag én har jeg sett det, og idet jeg sa ordet høyt, brast det i meg, jeg brast i en høylytt og hjertelig latter, lo til jeg hikstet. Det dugget på innsiden av brilleglassene. Jeg har tenkt en del på at når man forlater havet ved Sprangereid, så ser man det ikke igjen før man er nesten fremme. Jeg er nesten fremme.

Nok en porsjon havregrøt fortært, tre sjokoladekjeks, én kopp kaffe og litt tørket reinkjøtt. Alle bardunene pent samlet før teltet ble pakket, man vet jo aldri hva slags vær man skal slå det opp igjen i. Svetten kom med høydemeterne opp fra Bastindalen. Det er godt å se skispor igjen, og her i nærheten av Stabbursdalen nasjonalpark er det faktisk flere skispor enn skuterspor.

Bare sporene er igjen

Etter at skuterløypene stengte (5. mai) er det igjen stille i fjellet, av de store reinflyttingene er det bare sporene tilbake, samt lukten av reinsdyr. Mange flytter rein med trailer nå, tidene forandrer seg. Jeg tar av fra sporet etter skuterløypen og ut på en flat myr. Fem meters høydeforskjell på en halv mil må vel for alle praktiske formål kunne kalles flatt. Viddeflatt.

Legge fra eller trekke til misvisningen på dette kartbladet, det var 13 grader, ikke sant? Jeg spør Herr Garmin i fall jeg har rotet med frøken Silva; det har jeg. Synd Nordeca ikke trykker misvisningen på kartene i Norge-serien, det er vanskelig nok å holde tungen i rett munn når man går over mange forskjellige kart, om man ikke også skal streve med å estimere misvisningen manuelt (dvs ved hjelp av GPS’en). Spesielt på de kartsidene der UTM-sonene møtes og man derfor har to rutenett å forholde seg til. Kanskje det ikke er meningen at man skal bruke kompass med disse kartene?

«Onkel og onkel, jeg vet nu ikke,» svarer han på spørsmål om det ikke er onkel politi som er ute på kjøretur. Dumt spørsmål til en uniformert betjent på skuter med politiets farger og logo. Han har tatt to ungdommer for ulovlig kjøring på formiddagen, men siden har det vært stille. Han viser meg at jeg kunne fått en lettere tur om jeg ikke hadde måttet gå via Olderfjord, for det går an å holde høyden og følge skuterløypene helt til Nordkapptunnelen. I tillegg mister jeg en hel dag fordi jeg ankommer på lørdag kveld og ikke får hentet pakke før mandag.

Siste rest av skiføret

Med havutsikten midt imot kan jeg endelig slippe meg nedover i terrenget, gjøre reisen fra vinter til vår. Hvorfor må folk på død og liv (bokstavelig talt, dessverre) oppsøke skredfarlig terreng for å gå på ski? Det er mer enn nok å bryne seg på for skiløperen i en humpete skuterløype bratt nedover gjennom skogen, spesielt med tung sekk og elleve timers skigåing i kroppen. Forsiktig, forsiktig, med sekken kan et fall fort vekk være en ulykke. Ferden kulminerer i at jeg steingår en bekk med skiene på (de er jo ødelagte likevel) før jeg plukker dem av meg og klyver opp gjennom en sverm av mygg mellom trærne, opp til veien. Klokken er ni, elleve og en halv time siden start, ti minutter igjen.

For første gang ser jeg det endelige målet på et skilt

På Russenes Kro er døren stengt, men jeg ser en skygge innenfor, så jeg banker på vinduet, vinker. Hun har møtt slike som meg før. Om jeg har spist? Ikke på lenge. Jeg får rester av dagens middag – fisk, hurra! – og sjokoladepudding, alt på huset. Det er hyggelig å slå av en prat før jeg rusler bort på rom 27. Føttene krangler, de er numne og stive etter å ha gjort rundt 140 kilometer på tre dager; i følge skiltet ved innkjøringen til Olderfjord er det 129 kilometer igjen til Nordkapp. Jeg må prøve å ikke vrake føttene mine nå…