Følelsen av å være spent på dagens to store utfordringer overskygget ikke følelsen av å ha nest siste teltmorgen på turen, snart går jeg ikke Norge på langs lenger, da har jeg gått. Det har virkelig vært et eventyr som jeg vil huske helt til min tur er kommet og den store reisen er over.

God morgen

Dagens første utfordring var 6870 meter lang og inneholdt turens laveste punkt, 212 meter under havet. Selv om jeg ikke akkurat gledet meg, bød Nordkapptunnelen på kjærkomment ly mot en skikkelig haglbyge som kom over meg mens jeg gjorde meg klar for avmarsj – været skifter fort her, like før var det nydelig. Tunnelen var ingen ting å grue seg for, her har det vært ropt «ulv». Lyst og fint med fortau hele veien, og fine lommer og snuplasser å ta pause på.

Parkert, 212 meter under havet

Den pausen jeg skulle hatt etter tunnelen ble tatt inne, det føyket godt utenfor. Så bar det langs veien til Sarnespollen, hvor utfordring nummer to ventet: Å ta seg opp på platået via Polldalen. Det så gjørbart ut på kartet, og der går en umerket sommersti, men det er vilt terreng på sørsiden av Magerøya, så jeg var fortsatt spent da jeg la avsted innover lyngrabbene, nå med skisko på føttene og en solid lunsj i magen. Opp den verste bakken var det såpass bart at det beste var å ta skiene på sekken og streve seg opp som en annen skibestiger. Det var deilig å komme opp og oppdage at det fortsatt ikke er slutt på silkeføret, selv om stadige haglskurer og frisk vind gjorde at det var mer bruk for snøbriller enn for mine nyreparerte solbriller – evig eies kun det teipte.

Innover Polldalen

Polldalen sett fra toppen

Så kunne jeg se det. En åpning i været akkurat idet jeg kom over en kant avslørte en profil som ikke er til å ta feil av, en profil som til nå har levd kun i drømmene til en ung mann som med og uten ski på føttene har ofret blod, svette og tårer for å nå nettopp dit. Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde sett for meg; at jeg skulle være omgitt av en himmelsk hærskare som skulle stå der og spille Visjon eller Soloppgang fra Alpesymfonien, Also sprach Zahratustra eller tilsvarende, eller i det minste et følelsesutbrudd som da jeg så havet; men jeg følte ingenting. Nordkapp er ikke målet for denne reisen, det er slutten på den. Plutselig fikk jeg god tid. Kan gå dit i dag, men det kan fint vente til i morgen.

Nordkapp

Turens siste teltleir legges til det laveste punktet jeg passerer, her er det ly og rennende vann. Jeg spiser marsipan og drikker kaffe til det tyter ut av ørene på meg her jeg sitter på 71°05’12.8″N og tuter ørene fulle av Alpesymfonien – den har stadig vendt tilbake til meg når jeg har gått gjennom de fantastiske fjellområdene vi er så heldige å ha her i Norge. Selv om selve turen snart er ved veis ende, herfra kan jeg ikke lenger gå mot nord, er det kanskje nå det egentlig starter, nå jeg kan begynne å glede meg over alle minnene og se frem til alle turene jeg må ut på for å se mer av de områdene jeg har vært innom – og for å besøke de jeg ennå ikke har sett.

I morgen skjer det. I morgen går jeg de tretten siste kilometerne opp til globen. Så gjenstår det fire dagsetapper å ta igjen sørpå, og så klipper jeg mitt skjegg og er ikke lenger en Norge-på-langs’er.

Utsikt, siste leir