Jeg våknet til en kjent lyd det er lenge siden jeg har hørt: Lyden av silregn utenfor. På med skalljakke før morgenens tur «på hjørnet». Kjetil sov på stuen, han gryntet «god morgen» og snudde seg over på den andre siden for å få en time til på øyet – det ble sent i går, NPL’ere er ikke godt trent som natteranglere. Til tross for godt utvalg i pålegg i proviantskapet fantes det ikke spor av noe å ha dette pålegget på, og havregrynpakkene glimret med sitt fravær. Heldigvis hadde noen satt igjen en liten rest med frokostblanding, og sammen med en havrebombe, litt kjeks og tørket reinkjøtt fra sekken ble det frokost nok til at jeg slapp å starte dagen med Joika-kaker.

Bløtt og slapsete

Etter å ha pakket sekken for siste gang i denne omgang tok jeg farvel med Kjetil og dro hetten over hodet før jeg spente skiene på meg og la i vei langs den bløte kvisteløypen. Flere steder tro jeg godt igjennom i det grønnlige overvannet der den skittenbrune snøen gav etter. Der løypen gikk ut på Langavatnet holdt jeg land en liten kilometer østover til broen over utløpet, selv om innsjøen i og for seg så kryssbar ut (vanskelig å si i tåken). Uansett måtte jeg snart ha forlatt kvistene for å treffe neste bro, over Bjoreio.

Vi setter pris på å ha en bro

Over Hellehalsen måtte kompasset frem, det var tett tåke. Etterhvert kunne jeg høre en brusende lyd som økte på for hvert steg, og jeg gikk med øynene på stilk inntil enden av et rekkverk kom til syne litt ovenfor meg. Det så ut til å være en del vann som skulle ut av Tinnhylen, så jeg var glad for å ha en bru. Havrebombe og kakao i ly av første og beste bygning.

På vei over mot neste bro lettet endelig været, og jeg fikk et etterlengtet utsyn over Viddas herligheter i tillegg til en vesentlig enklere navigering. Jeg gikk en omvei for å komme over en bekk bare for å oppdage at jeg måtte over igjen tyve minutter lenger ned. Der hadde den vokst til en liten elv som hadde vasket vekk deler av dekket på veien som går her sommerstid, og jeg vadet med vann til anklene med skiene på der det fortsatt var grus igjen. Noen meter lenger bort hadde jeg sett skumtopper over snødekket, det var en vårstor Svinto som kastet seg hissig nedover dalføret, nå og da skylte noe av det skittenbrune flomvannet over broen; denne hadde jeg ikke kommet over uten bro.

Svinto går stor

Med elvekryssingene bak meg tok jeg over Bjoreidalshøgda og opp på kvisteruten mot Dyranut, den stod fremdeles, og de siste kilometerne opp til den stengte fjellstuen gikk radig. Nå er de fleste myrdrag gjennomvåte selv på 1200 meter over havet, og elvene går flomstore, det er godt å ha bestemt seg for å ikke gå for Kjeldebu i dag, på 1050 meter er det nok rimelig vanskelige forhold nå. På en måte er det vel også på dette vi fjellfolk skal måles: Om vi har vett nok, mot nok og ro nok (som det synges i radio for tiden) til å snu når målet er som nærmest, ikke hvor vanskelige forhold vi slipper unna med å ferdes i – eller «mestrer» som noen sier, som om noen av oss egentlig har noe å stille opp med når naturen finner det for godt å vise litt krefter.

Vel fremme på Dyranut

Jeg hektet sammen skiene med 37 av 2700 kilometer gjenstående, de kan jeg glede meg til å gjøre en helg til sommeren: Buss opp lørdag formiddag og rusletur inn til Kjeldebu, tidlig start på søndag og kveldstoget ned igjen til Oslo. Siste spot-posisjon fikk jeg sendt mens jeg over turens siste lefse kunne konstatere at det ikke gikk noen buss, jeg fikk ta tommelen i bruk.

Etter bare ti minutters venting fikk jeg haik med en hyggelig frilansfotograf på vei hjem til Oslo, og noen få timer senere ble jeg sluppet av tre minutters gange fra min mors hus i Hønefoss. Nøkkelen lå på avtalt sted, og dusjhåndkle fant jeg der de pleier å ligge. Ren og pen innså jeg plutselig hvorfor jeg var så slapp, det var seks timer siden den lefsen jeg spiste oppe på Dyranut. En kort spasertur senere var kveldens lokalmat, «from Hønefoss with love», på plass i ferske potetlomper med Dijonsennep. Jeg tilbragte kvelden ute på terrassen, selv lenge etter solnedgang var det godt å sitte i T-skjorte og nyte sin kaffe.

Nå venter en hviledag eller to her før jeg endelig kan reise hjem, det ser jeg virkelig frem til!