Turen er over, men minnene lever; jeg har fått lastet bildene over på PC’en og ser frem til utallige timer med redigering og tillaging av en liten bok (når det er dårlig turvær). De første turene i marka er tilbakelagt, og det var deilig å gå i farger igjen, kjenne friske, grønne lukter og stå på Våttakammen i kveldssolen og se ut over Trondheim by, å tråkke utenfor stiene en søndags formiddag for så å ende opp med kaffe og kanelbolle på Grønlia. Nå er det tid for å se seg tilbake og reflektere over ikke bare de siste fire månedene, men hele året i forveien og hva jeg fikk ut av alle timene med forberedelser.

Seier venter den, som på forhånd har alle sakene i orden, folk kaller det flaks. Nederlag er sikret den, som ikke i tide har truffet de nødvendige forholdsregler, folk kaller det uflaks.

— Roald Amundsen

Sett under ett føler jeg at jeg har lært mye av prosjektet, selv om jeg turmessig mest har gjort mer av ting jeg har gjort mye av før; læringen har først og fremst vært på det personlige planet, og rundt alt som har med planleggingen av og logistikken rundt en langtur å gjøre, dette er min første. Jeg snakket med én som hadde gått turen før meg, og han hadde helt rett: Norge på langs er ikke en vanskelig tur, men den er fryktelig lang. Ingen av etappene (bortsett fra drepende kjedelig asfalt, kanskje) er turer som vi vanlige folk ikke ville lagt ut på en gjennomsnittlig påskeferie, og de fleste problemstillingene som oppstår fra dag til dag har man fort vært borti før om man har vært en del på tur. Det jeg gjorde annerledes enn på en vanlig tur var å være ekstra nøye med føttene mine, og jeg kom meg igjennom uten de helt store problemene (noen gnagsår her og der, men ikke uhåndterlig mye).

Endeløs asfalt

Før avreise gledet jeg meg til å få en mulighet til å være skikkelig lenge på tur, å ikke trenge å reise hjem igjen etter en uke eller to. Det fikk jeg oppleve, og det til gangs. Ikke at det bare var solskinn: Aldri har jeg vært fire måneder hjemmefra, og når man også har verdens flotteste kjæreste/kone gående der hjemme er hjemlengselen fast følgesvenn. Samtidig ble det en god anledning til å kjenne på hva det var jeg savnet og, enda viktigere, hva det er mulig å unnvære. Tilværelsen er fylt opp til randen med nødvendigheter som vi konstant jager etter å skaffe oss eller holde på, men når man er nødt til å skrelle alt ned til det som får plass i en ryggsekk og leve med det i måned etter måned, går det sakte opp for en hvor lite som egentlig trengs. Lykkefølelsen satt vel så løst der ute som her hjemme, og ofte var det tilsynelatende små ting som satte det hele i sving: Jeg kunne bli euforisk lykkelig over å bli forært en appelsin, hjemme går jeg forbi appelsinene på Rema og tenker «nei, de er sikkert sure» eller «var det noe mer enn pastinakk og løk jeg trengte?» oftere enn jeg kaster meg over dem i ubetinget lykkerus.

Solen tittet frem akkurat idet jeg skulle dokumentere kakaopausen. Kakao må man ha, selv om brukerutstyret (dvs termosen) sitter vanskelig til bak fastspente ski

Da det nærmet seg slutten på den første måneden var jeg så heldig å få slå av en prat med en mann som hadde gjort en del lange turer alene, både i Norge og i utlandet, og han sa rett og slett: «Når du kommer hjem igjen, kommer du til å ha en utrolig god mental helse.» Han kan nok ha rett i det. Etter å ha levd i en tilværelse der jeg konstant har måttet ta små og store valg alene (over eller rundt kollen? er isen trygg?) og leve med konsekvensene av dem, en tilværelse hvor jeg har måttet forholde meg til en lang liste av usikkerhetsmomenter frem i tid (kommer jeg over Røssvatnet? fins det snø i Skjækerfjella?) og jobbe mot delmål der det store målet ble for langt unna, har jeg fått god anledning til å bli godt kjent med meg selv. Flere steder måtte jeg overtale meg selv ved å si at «jeg skal gå til Røros, så får vi ta det derfra», for så å flytte listen idet delmålet var nådd: «Når jeg har kommet hit, kommer jeg meg da i alle fall til Storlien», og så videre.

I løpet av de første 14 planlagte dagene ble jeg 10 dager forsinket på grunn av været, og da jeg ble sittende værfast og vente på forhold til å krysse Hardangervidda fikk jeg den første mentale prøvelsen: 15 dager etter skjema og bare uvær på langtidsvarselet, hvor lenge kan jeg vente? Det var litt hardt å starte opp igjen fra Finse, for det var et nederlag å ha hoppet over et stykke når jeg egentlig ville gå hele turen i ett strekk, men det var samtidig deilig å kjenne på alenetur-følelsen og den friheten det er å ferdes for seg selv; på en måte var det der og da turen startet for alvor. Brattest var motbakkene nord i Trøndelag og sør i Nordland: I Hattfjelldal stoppet jeg faktisk helt opp på en våt snøflekk mellom alt det bare og så på klokken, lurte på om jeg ville rekke bussen til Mosjøen og kveldstoget til Trondheim. Viljestyrken vant, jeg gikk videre, og fra Umbukta snudde det, da var jeg over det verste. Jeg skylder å takke alle de som kom med oppmuntrende ord til meg underveis.

Fornøyd med å være fremme ved Umbukta Fjellstue

Også fysisk skulle Trøndelag vise seg å være den tyngste biten: Tett skog, kupert terreng og stedvis bløtt føre med dyp snø gjorde sitt til at hver meter kostet; heldigvis hadde jeg mye fint vær i denne perioden. Jeg var ganske gåen da jeg ankom Gaundalen etter å ha skrittet over talløse bekkedaler på tvers av dalen jeg beveget meg i, jeg døpte dem «smådjevler», og noen steder rundt Gjevsjøen var jeg nede i under én kilometer i timen. Videre kunne Midt-Norge også by på mengder av smertefull veigåing i skisko, og jeg kommer nok ikke til å ville gjøre strekket mellom Nordli og Røyrvik igjen, selv om det var veldig trivelig med kaffe og kake på Kveli-bua.

De neste Etterpå-innleggene blir litt mer konkrete. Noen temaer jeg tenker at jeg skal innom:

• Mat
• Rutevalg
• Overnatting
• Klær
• Foto, kommunikasjon og dingser
• Sekken