Med over hundre dager på tur følger et tilsvarende antall netter. Min kone sa det best, hun fulgte alle NPL-blogger hun fant og gjorde sine observasjoner:

Forskjellen på dei som er i 20-åra når dei går Noreg på langs og dykk som er i 30-åra, er at gamlingane vil ha litt meir komfort og oftare finn tak over hovudet.

— Siri

Noen følte seg truffet: Jeg bodde inne der jeg hadde muligheten. Utover komforten hadde dette den hyggelige bieffekten at jeg traff en mengde utrolig hyggelige mennesker jeg ellers ikke hadde møtt, og de hadde alle sin historie å fortelle, gjerne om stedet jeg bodde på: For eksempel vet jeg nå at gården på Tollefsa har vært i samme familie siden 1500-tallet og at utleiehuset på Furuheim ble flyttet opp fra Mosjøen da fruen i huset kom til gards, jeg har kikket inn på ysteriet ved Sæterstad gård, og jeg har overnattet på en gård med egen flystripe. Listen er lang, og dét uten å nevne alle de koselige DNT-hyttene.

Farvel til Tollefsa en tidlig morgen

DNT-hyttene har jeg vært flittig bruker av tidligere, og jeg gledet meg over å få besøke mange jeg ikke hadde sett før i løpet av denne turen; det er interessant å observere at det fra Trøndelag og sørover finnes selvbetjente hytter, mens i Nord-Norge fikk jeg vite at dette var prøvd ut, men forlatt fordi folk ikke gjorde opp for seg. Norge på langs ville krevd mye mer planlegging uten DNTs hyttenett.

Argaladhytta

I tillegg til de norske hyttene fikk jeg stifte bekjentskap med svenske selvbetjeningshytter, hvor man gjerne har en stugvärd som fyller omtrent samme funksjon som hyttevakten enkelte turlag velger å sende ut på hyttene sine i høysesongen. På STF-hyttene tok de ikke kort (nytt av året, fordi man ikke får validert bankkort med chip uten mobildekning), men man kunne forhåndsbetale på betjente hytter eller få med seg en giro og betale senere. Noen av hyttene jeg var innom i Padjelanta tilhørte BLT, og de krever i utgangspunktet kontant betaling i perioder med betjening, men når stugvärden ikke er tilstede tillates girobetaling. Både STF og BLT har alltid ett rom stående ulåst når hyttene ikke er betjente.

Alesjaurestugan

Telt: Hilleberg Allak

Med på turen var teltet Fruen og jeg bruker på tur, en Allak fra den svenske produsenten Hilleberg. Det er ikke så gammelt: Vi gikk til anskaffelse av vårt første kuppeltelt i fjor etter å ha gått lei lav sittehøyde i det gamle; gamlinger med komfortbehov, altså. Gammelteltet er et rundt ti år gammelt tremannstelt fra Helsport som er lavt i den ene enden, slik at det kun er akkurat i inngangen vi kan sitte oppreist. På det nye teltet har vi i tillegg til høyden hver vår inngang med tilhørende fortelt, og det er jo luksus selv for gode venner. Eventuelt kan vi ha sekkene på den ene siden og kjøkken på den andre, som på en ganske så vindfull tur i Rondane i fjor:

Steker lapper til kvelds i ly for vinden

Teltet har en uvant, men smart, oppsettsprosedyre: Man trer endene av stengene i hver sin lille lomme på utsiden og henger duken opp i stengene ved hjelp av klips. Dette går fint å gjøre alene selv når det blåser, og det er greit å gjøre med vottene på. For å slå det ned er det motsatt prosedyre. Med tolv barduner permanent montert på teltet fant vi fort ut at det lønner seg å bunte sammen bardunene når teltet pakkes, så blir det ikke så lett floke når det skal opp igjen. Bardunstrammerne er forresten supre: Man strammer bardunene inne ved teltduken i stedet for nede ved pluggen, genialt.

Delvis nedslått telt, nært Skalsvattnet i Sverige

Jeg har blitt spurt om ikke det er farlig å gå på tur med telt uten stormmatter, og før jeg prøvde ville jeg sikkert vært enig, men Lille Runde Røde er mitt andre telt uten slike, og jeg savner det ikke. Etter å teltet både sommer og vinter uten stormmatter, har jeg kommet til at det nok mest er overtro, man spar allikevel snø opp på teltveggene om vinteren. Eventuelt måtte problemet ligge i det å skulle få teltet til å stå godt når det er dårlig pluggjord (eller tele i bakken), men jeg vet ikke om steiner på stormmattene da vil være tilstrekkelig til at teltet står trygt.

Lille runde røde i vinterlige omgivelser

Så langt har vi fått prøvd teltet i alt fra skikkelig vindvær (både i Rondane og Dovrefjell) via stille sommerkvelder til kalde og vindfulle februarnetter, og det har stått været av med glans. Når det virkelig blåser (slik at det er tungt å stå oppreist) klirrer det ganske mye i glidelåsdragerne til hoveddøren, og dersom en av kortsidene på innerteltet vender mot vinden er det vanskelig å unngå at ytterduken blir presset mot innerduken; ved normalt vær er ikke dette noe problem. Det er godt å vite at teltet tar vinden like godt fra alle kanter, slik at vi ikke trenger å sove dårligere om den skulle snu i løpet av natten. Luftingen er også utmerket, med to store ventiler øverst og mulighet for å åpne dørene på vidt gap for skikkelig gjennomtrekk (og panoramautsikt fra soveposen) på varme sommermorgener eller klare vinterdager.

God morgen!

Som telt på en alenetur er det kanskje i tyngste laget, tatt i betraktning at selv om jeg pakket ut alt jeg hadde i innerteltet var det fortsatt plass til overs; hadde jeg hatt råd til det, ville jeg hatt disiplin nok til å bo i et mindre (og lettere) telt. Når det er sagt, er det jo en fantastisk luksus med litt armslag når teltet først er oppe, og det er godt å slippe å velge mellom å kunne lage mat inne eller å ha sekken under tak.

Morgenstemning i Skjækerfjellene

Sovepose: Ajungilak Tyin 5-sesong EXP

Et vanskelig spørsmål før avreise på langtur: Dunpose eller syntetisk? En dunpose kan gjøre sekken inntil en kilo lettere, men dessverre slankes også lommeboken betraktelig med det samme. Videre tåler en dunpose fukt dårligere over tid, det gjelder også den fukten man avgir når man sover; faller isolasjonen i posen sammen, blir det ikke så hyggelig i teltet, så med dun ville jeg vært avhengig av å tørke posen skikkelig ofte nok eller sove i en søppelsekk. I ettertid ser jeg at det var mer enn nok tørkemuligheter underveis. Jeg valgte syntetisk; den var tung nok, men ikke skrekkelig tung (ca 2,7 kg), ettersom jeg klarer meg med en «kort» modell med liggelengde på 180 cm.

Hva kan man ellers si? Det er en sovepose, og den virker. Kvaliteten virker bra, posen er langt fra utslitt, og jeg hadde aldri problemer med glidelåsen. Ytterstoffet er kraftig og vannavstøtende. Konstruksjonen rundt hodet gjør at man får god isolasjon om man skulle velge å legge seg helt ned i posen; jeg sov stort sett med hodet utenfor for å få minst mulig kondens/rim rundt åpningen, og fordi det føles friere. En så stor pose med tett ytterstoff ble tung å stappe, men i en 35-liters vanntett pakkpose (Sea to summit «big river») gikk det fint; denne spente jeg utenpå sekken, og den holdt soveposen min tørr hele turen.

Posen var varm nok for netter med temperaturer på 20-tallet, uten mer enn boksershorts, sokker og en tynn ulltrøye på kroppen, samt lue. Komforttemperaturen skal være 25 kuldegrader, og det kan godt tenkes å stemme. Hadde jeg hatt et romsligere vektbudsjett, ville et liggeunderlag til stått høyt på listen over ting som gjerne skulle vært med: I den grad det ble kaldt, var det ned mot bakken. Til innebruk var posen god og varm, for å si det litt forsiktig, særlig fordi den ikke lar seg åpne mer enn rundt en tredel.