Som om hun nettopp hadde spist seg stappmett på kastanjer. Setningen bare ramlet inn i bevisstheten, ubedt, men velkommen, hvorfor ikke? Hun smiler på den måten man helt sikkert gjør om man har spist seg stappmett på kastanjer, tror jeg, har aldri smakt. Ut av smilet renner drømmene hennes, sjablonger å fylle, av typen som skjærer vekk alle de uregelmessige hjørnene som er en selv, hun vil lykkes i kunsten, maler akvareller og akryl, håret hennes er kastanjebrunt, langt, nyvasket, men tørt igjen. Sikkert litt fuktig eller mykt etter oppstigningen, men det er vanskelig å si på avstand, jeg kan lite annet enn å gjette ut fra de små hårene som har krøllet seg opp i pannen, i forkant av de lange stråene som er samlet i en tykk hestehale bak.

Jeg drikker vann fra vannflasken min, den er halvtom. Hun snakker til alle som om det var en selvfølgelighet at man kunne gjøre nettopp det, vi er tilsammen fire jenter, og det er høysommer, som egentlig betyr at den lyseste dagen forlengst er passert, det er bare treghet i systemet som gjør at varmen kommer for alvor først senere. Under oss ligger skogen, vi er bare et lite titalls meter over tregrensen, og fortsatt er det enkelte små busker her og der på begge sider av den lille steinknausen vi har satt oss til på. Skogen rommer bare vanlige trær, tror jeg, den har ganske så sikkert ingen kastanjetrær gjemt vekk mellom gran og lerk, bjørk og selje. Hun snakker om å kjøpe et fraflyttet kapell, eller kanskje et småbruk, ingen andre sier noe, ha åpen dør for kunstnere som vil bli kortere eller lengre tid. Vi blir smittet av latteren, fortid og fremtid opphører å eksistere, og drømmene kunne like gjerne vært absurde sammenstillinger av fremmede ord, bare talt musikk og helt irrelevant, eller det motsatte, det spiller ingen rolle.

Etter rasten går vi videre, men ingen snakker. Det hverken regner eller blåser, naturen er fanget i et statisk øyeblikksbilde i blått og gull, og vi går oppover og videre under en skyløs himmel på en brunstøvet og tydelig sti, ingen fugler synger, eller så legger jeg ikke merke til dem. To av oss blir hengende etter i motbakken, jeg stopper og fyller vannflasken i en bekk og blir alene, men ikke langt etter de andre. Vannet er klart og iser mot den venstre hånden min, fingrene setter pris på forfriskningen. Hvis jeg hadde spist meg stappmett på kastanjer, ville jeg stukket hodet ned i bekken, helt under vann, og plutselig åpnet øynene og sett rett inn i alle de skumhvite boblene som rislet over ansiktet.