Det lukter vårgress og bart berg som slipper nattekulden, svake drag av fjærende sjø opp gjennom fjellbjørkeskogen. Klokken er halv ni, og vi tar de første stegene opp over tregrensen på altfor lenge; solen har allerede begynt å varme. Jeg kan kjenne sitringen av usikkerhet rundt om turen lar seg gjennomføre, og her jeg krysser de første små svaene kjenner jeg at det er to år siden sist sommertur i fjellet. Imidlertid er det litt som å sykle: Har man først lært det, kommer det raskt tilbake, og snart går jeg på stein som jeg pleier.

Kvelden før hadde vi sett dem der oppe, uinntakelige som fjell ofte gir inntrykk av å være på avstand, de hadde løftet på tåkesløret én etter én idet solen seg langsomt ned mot horisonten den knapt dukker under på denne tiden av året. Vi hadde stått på gresset på campingen ved flyplassen og kikket opp med den blandingen av forventning og frykt man føler i møtet med et kommende prosjekt som kan vise seg å bli krevende. Hvor kvass er Kvasstinden? Hvordan kjennes tre tusen høydemeter i kroppen? Finner vi nok vann underveis?

Søstrene i solnedgang, sett fra Sandnessjøen Camping

Turen opp på den første av dem, Breidtind, starter med et skilt som advarer de som er uerfarne, ute av form og/eller for dårlig utstyrt om at turen over alle syv er krevende. Vi er kanskje ikke i form, men vi mener oss i stand til å gjøre et forsøk, og svetten renner, hjertet banker og pusten går tungt oppover fra ti meter over havet til den første toppen nøyaktig ni hundre meter nærmere himmelen. Stigningen vedvarer inntil like før varden. Halvannen time etter start sitter vi på toppen og kjenner behov for dagens første måltid på tur. Jeg sier ingenting, men det er litt tidligere enn vi har lagt opp til, om rasjonene skal holde.

Utsikt fra Breidtinden

Ned fra Breidtind får vi kjenne på litt ubehag, og det skal vise seg at det er dette som er turens minst komfortable punkt. Like under toppen går stien ned en smal renne som er fylt med snø. Noen har valgt å skli ned på støvlene, men uten noe å stoppe en utglidning med virker det risikabelt, så vi velger ukomfortabel klyving i løst fjell i stedet inntil det blir litt mindre bratt. Her flater fonnen ut i bunnen, så vi setter oss like godt på bakenden og ler som barnehagebarn ned et godt antall høydemeter. Våte rumper, vi børster snø av magen og ansiktet. I neste renne må vi ut på snøen, og det går langsomt nedover, steg for steg, vi har ikke lyst til å bråstoppe i uren under oss. Siri anslår helningen til 45 grader. Etter snøbreene er resten av nedstigningen til snaut fem hundre meter grei, og vi forsyner oss rikelig av det klare vannet i bekken fra de små vannene i dalen mellom Breidtind og Kvasstind.

Det er bratt ned fra Breidtind, det ville ikke vært så morsomt om snøen var hard og isete…

Toppen av Breidtind, sett fra Kvasstinden – ruten er synlig som spor i snøen; man kommer ned rennen fra toppunktet og fortsetter ned rennen litt nedenfor midten i bildet

Kvasstinden blir i rutebeskrivelsene omtalt som den vanskeligste, så vi er spent idet vi tar stigningen fatt i enda sterkere sol enn for en time siden, omgitt av surrende fluer og knott. Det er bratt, men slett ikke så løst som noen vil ha det til, og både stien og merkingen er bra. Siri, som for anledningen bærer min høydemålerklokke, holder meg oppdatert på fremgangen, det er hard stigning til man kommer opp på eggen hundre meter under toppunktet. Her treffer vi en jente som har vært oppe til tyve meter under toppen for så å snu fordi det ble for luftig. Vi blir litt spente, men det viser seg å være langt mindre skummelt enn antatt. Klyvingen er lett, og ingen steder er den eksponert, selv om det er langt ned på begge sider. Omtrent som Besseggen, konkluderer vi, og skriver oss fornøyde inn i boken på toppen før vi returnerer til sekken vi forlot nedenfor den siste hammeren. Her spiser vi et måltid til. Jeg foreslår at vi nøyer oss med to av de tre skivene vi har smurt.

Utsikt fra Kvasstinden

På nettet advares det mot å starte fra nord, fordi de to sydligste toppene er langt mer krevende enn de fem nordligste, kanskje til og med så krevende at de utgjør halve turen. Fra Kvasstinden må vi helt ned i dalen igjen, og vi går oss litt tomme i den overraskende harde stigningen opp fra dalen mot øst, pakket inn i vindstille varme over myrflekker og stein, omgitt av insekter. Siri svelger en flue, jeg trekker en knott opp i nesen. På toppen av bakken vedtar vi å ta en lang pause, tid har vi nok av der solen aldri går ned. Utsikten over kvasse tinder, øyer og storhavet må simpelthen oppleves. Det blir en time i horisontalen på varmt berg, tørking av sokker og såler, inntak av mat og drikke. Jeg lovpriser min egen fremsynthet i å kjøpe en iskaffe til å ha i sekken. På dette tidspunktet innser vi for alvor at vi har feilberegnet maten temmelig grovt, vi må rasjonere. Klokken er ti på fire når vi går videre.

Det er godt å lufte tærne underveis

Den videre etappen mot Tvillingene innebærer en god del forflytning nordover, over en liten topp som ikke er med i søskenflokken. Her går vi på lange snøfelt adskilt av små steinpartier, på ett tidspunkt klyver vi ned en liten bekk for å finne en god overgang til neste snøfelt, og Fruen får bruk for den delen av det sunnmørske vokabularet som ikke kan brukes i bedehusene (ikke at det har vært hennes arena uansett), idet bekken finner veien ned i en sko. Jeg blir litt bløt i bakenden, men i den stekende ettermiddagssolen utgjør ikke det noe problem. Selve Tvilling-toppene er adskilt kun av et grunt skar, men den nordligste har toppboken liggende på en fortopp. Traversen over til hovedtoppen beskrives av enkelte som på grensen mellom klyving og klatring, så vi står over, også med hensyn til klokken som stadig gjør små og store sprang fremover; å gå og klyve i ur er flytsoneaktiviteter, så tiden kommer iblant i annen rekke. Her nøyer vi oss med en Snickers på deling og kaller det et måltid.

Panorama fra den andre av Tvillingene

Turen over til neste topp, Skjerdingen, viser seg å bli en problemfri affære, og det bekrefter inntrykket av at de to første er verst. Terrenget er lettgått, nå er det bare 250 høydemeter ned og opp igjen, og på vei opp går vi forbi fine, klukkende småbekker å slukke tørsten i. Én enkelt skive per person, vi er konstant sultne, men kan ikke unne oss mer.

Ned fra Skjerdingen går turen over et stort sva, hvor jeg kommer til å tenke på at å ferdes på sva kan sammenliknes med religion: Det handler utelukkende om å tro, om å legge sin skjebne i hendene på Vibram-guden og trampe nedover med størst mulig kontaktflate mellom sko og fjell. Vi stiger utpå og går. Uproblematisk i godt vær, ekkelt når det er vått – vi minnes en våt og kald etappe fra Sognefjellshytta til Nørstedalsseter i null grader, sludd og stiv kuling. Nedenfra ser svaet imponerende bratt ut.

I bunnen av bakken når vi bunnen på flere måter: Begge er tomme for energi. Vi beslutter å dele den halve lunsjen vi skulle spise på Grytfoten, og etter noen minutter øver havrebomben sin magi, vi våkner til liv igjen. Likevel blir oppstigningen en sak for viljestyrken, det er godt at den er lett. Farten blir lavere når man har lite energi, men vi er overraskende lite fysisk slitne, det er som om kroppen går inn i en slags langturmodus. Besøket på toppen blir kortvarig, vi skriver oss inn og går ned igjen til stien mot siste søster.

Grytfoten, utsikt mot Skjerdingen

Over snø i skyggen av Grytfoten kan vi se skyggene av de syv tegne seg på landet øst for fjorden som skiller øyen Alsten fra fastlandet, vi går på autopilot og ignorerer totalt snøen som finner veien ned i de allerede våte støvlene. Vinden har sneket seg innpå, og den gjør oss ikke lenger kald bare utenpå huden; vi finner frem fleece, vindjakke og lue. Opp mot skaret nedenfor siste topp, Botnkrona, presser jeg meg på tom mage inntil jeg må be om pent vær og vi gomler i oss den siste havrebomben på deling. Det er ikke nok, men jeg er ikke lenger skjelven av sult.

På vei rundt Grytfoten mot Botnkrona

Stien opp til toppen av Botnkrona er dekket av snø, og mot toppen blir den brattere enn hva som er komfortabelt. Vi vurderer frem og tilbake. Bratt snø er ikke Fruens favoritt, og det er en reell fare om vi skulle gli ut høyt oppe. Begge er slitne. Høyre eller venstre for fonnen? Vi bestemmer oss for høyre og strammer hettene, det er kaldt i skyggen, og vi begynner å bli trette; klokken nærmer seg elleve, vi har gått siden halv ni på morgenen. Til høyre for snøfeltet kommer vi ut for tildels tung klyving, i alle fall føles det slik på dette tidspunktet, men vi kommer fint opp og møter et ektepar vi delvis har holdt følge med hele veien. Vi avtaler å dele taxi tilbake til bilene om vi skulle komme noenlunde likt ned. Dessuten nevner vi at vi er slitne og går på reservebatterier. Kanskje burde vi ikke gjort det, for de spør selvfølgelig om vi mangler mat, men de to energibarene og morrpølsestykkene vi blir forært gjør en reell forskjell.

Ganske akkurat klokken elleve står vi på toppen av Botnkrona med solen i ansiktet og skriver oss inn i dagens syvende toppbok. Jeg tar et panoramabilde, og Siri sender skrytesnap til omverdenen. Så vender vi nesen mot lavereliggende strøk. Denne gangen på motsatt side av snøfonnen – klyvingen er lettere her.

360 graders utsikt fra Botnkrona

Dagens siste toppbok

Turen ned starter over lange snøbreer som tar oss raskt nedover i høyde. Deretter følger et bratt parti hvor såre hender (ingen klatrerfingre her, nei) løfter oss ned gjennom trange kaminer og over bulende kampesteiner. Midnattssolen farger søstrene rosa idet klokken bikker midnatt, plutselig er den ett. Noen steder blir vi i tvil om veien. Ett av stedene går ruten ut i en bekk, men det finnes ingen markeringer på andre siden. Imidlertid henger der et tau lenger nede, og ganske riktig står det en rød prikk ved siden av. Altså er det lite annet å gjøre enn å gripe om tauet og stige baklengs ned dit vannet skal. Litt senere forseres et bratt sva på samme måte. Endelig når vi skoggrensen og følger en langstrakt morenerygg ned til lavlandet under. Telefonen ringer få minutter før vi ankommer kraftstasjonen der stien slutter. Vi vinker til de vi har møtt og setter oss ned for å vente på taxien. Klokken er to. Solen skinner. Fuglene synger. Høydemåleren har logget 2935 meter i hver retning over en strekning på nesten tretti kilometer. En grå bil med skilt på taket ruller inn på plassen.

På vei ned

Etter å ha blitt vippset for taxituren kjører vi de fem minuttene tilbake til campingen, åpner en Nordlandspils og setter stekepannen på komfyren. Det lukter fisk, men det er ikke noe å bry seg om. Burger. Øl. Leggetid halv fire. Det er store anstrengelser involvert i å rydde og vaske seg ut av hytten til klokken tolv neste morgen, og vi kjører ikke så langt. Snart venter fortsettelsen på sommereventyret, i Narvikfjellene.