Naboen lurer. Det må man jo når noen fyrer primus i den felles oppkjørslen. Heller det enn å fikse pumpe med frosne fingre i forteltet; det er vel dette som kalles erfaring. Jeg kan ikke fortelle ham hvor vi skal, bare at det er under et døgn til vi skal dit. Vi har nok av kart i skapet og rikt uvalg i fjellterreng innen et par timers kjøring fra hjemmet, hvor vi formelig bare går og venter på at de første gule løvetannhodene skal varsle vårens ankomst og parkeringsplassen på enden av huset skal bli snøfri.

Morgenen etter triller vi ut av byen i retning Kvikne. Sjokoladebolle, kaffe og diesel på Esso på Berkåk. I bommen nederst i Plasseterveien må vi snu og finne noe søndagsåpent: Vipps-betalingen virker ikke, de har ikke lagt inn noen vare vi kan kjøpe. Snart parkerer vi bilen i dyp gjørme nederst i skiløypen mot fjellet. Snøen er våt, solen er alene på himmelen, og vi ser ingen andre.

På vei opp møter vi to personer, ellers er det bare motbakkene og oss, og snøen som blir tørrere ettersom vi vinner høyde. Ved et tjern står en flott gamme og utedo, vi lunsjer utenfor under en høy himmel før vi tar de siste bakkene opp til veibommen og grensen mot Forollhogna nasjonalpark. Her tar vi av fra skutersporet inn mot hyttene ved Grøntjern, og etter få meter stopper vi opp ved noen bjørker med tørre grener. Ved. Vi spenner veden på pulken til Fruen, bare for å bestemme oss for at vi like gjerne kan slå leir akkurat her, midt i vårt eget spor.

Det er vindstille, plassen er flat, og det er rikelig tilgang på ved, samt fri sikt mot kveldssolen. Klokken er seks, og vi kan sette opp teltet i ro og mak uten å passe på ting som kan blåse bort; det er stille i fjellet, bortsett fra rypeskvatring på alle kanter. Vi graver oss en benk med litt ekstra plass til bål ut fra vindretningen og lager turens første middag: Andebryst marinert i hvitløk og ingefær, pitabrød, vårløk og agurk. Vårt nye kjelesett fungerer utmerket. Vi legger den tykkeste og tyngste veden i bunnen og fyrer kaffebål oppå. Årets første bålkaffe er klar idet solen tipper kanten og temperaturen faller markant. Vi legger mer ved på bålet, bare for å bli overrasket over solgangsbrisen: Den har nøyaktig motsatt retning av det lille draget som fikk oss til å lage bålplass der vi gjorde det. Med sitteplassen behørig røyklagt begraver vi bålet og trekker inn for å lese romaner i lyset fra teltlykten. Litt før klokken ni er det tolv minusgrader ute; det er heldigvis meldt mildere utover uken.

Morgenen etter våkner vi til stor aktivitet utenfor, en melodi som skal følge oss i en uke: Rypene våkner med lyset og tar fatt på kurtiseringen, mens solstrålene varmer teltet etter en litt frisk natt, vi regner med at vi hadde et sted mellom femten og tyve denne første natten, kalde neser på morgensiden. Havregrøt med rosiner og nøtter under åpen himmel. Kaffe. God tid. Pakke telt og pulker uten fokksnø noe sted. Det er disse dagene som gjør alle de andre verdt det. En ganske stor kontrast til turen i Børgefjell for noen år siden, hvor vi hadde vind, sludd/snø og vanskelige forhold en uke i strekk.

Det er en egen og mye bedre følelse å tråkke sine egne løyper innover fjellet. Vi er stort sett alltid enige om veivalgene, begge har vokst opp med fjellskigåing. Terrenget her i Forollhogna er preget av runde høer, brede myrer og slake daler, perfekt for pulktur, eller kanskje en rolig sommer-/høstvandring langs myke lyngheier. Fra alle sider skjærer grønne daler opp og inn mot fjellet, slik at fjellområdet har en slags stjerneform. Vi bestemmer oss for å gå over fra dalen vi kom opp og over til en av de andre, hvor vi håper å finne brensel og en fin plass i grenselandet mellom skog og høyfjell.

Turen går opp langs elven Ya, hvor vi kan gå på en slags naturlig hylle gjennom et utpreget morenelandskap med utallige små og store hauger. Med god sikt er det relativt enkelt å blinke ut den dalen vi skal inn, en bred dal rett overfor en tydelig rygg som peker inn der vi skal opp, som en slags veiviser.

Om man skal ta i bruk uttrykket «drømmepåske» må man se til å få brukt det om denne uken, bedre blir det ikke. Sen påske betyr lange dager, stabilt vær og bare rabber hvor man kan ta lange pauser: Underveis stopper vi og sitter tre kvarter i solen, i T-skjorte, og spiser Polarbrød, drikker kakao og nyter stillheten. Fruen blir vár en rev som krysser elven nedenfor oss, og vi sitter og ser på at den flakker litt frem og tilbake i landskapet inntil den får øye på oss og smetter unna. Vanskelig å si på avstand, men vi mener den er mer brun enn rød – kanskje er det en fjellrev som allerede har begynt å skifte til sommerpels? Sannsynligvis en rødrev, men muligheten er morsom.

Midt mellom Nordre Bratthøa og Tverrfjellet drar vi av kortfellene og legger på tørrvoks. Herfra blir skigåingen mye morsommere, og vi sklir langsomt utfor ned mot Vangrøftdalen, hvor Dalsbygda ligger lengre nede. Slik er det med flere av disse dalene: En bygd der den munner ut i en større dal, og rekker med setre opp mot høyfjellet. Noen av disse dalene har hatt sammenhengende seterdrift i uminnelige tider.

Vi står nedover på Tverrfjellbekken inntil vi møter skogen og beslutter umiddelbart å slå leir: Et flatt parti rett nedenfor en liten bar haug peker seg ut som naturlig teltplass, og der snøen har smeltet finner vi godt med ved og en naturlig plass å sitte med primus og bål. Så snart teltet står, plukker vi tradisjonen tro frem ostepop og akevitt og holder ankerdram. Begge deler blir nøyaktig porsjonert ut for å holde i seks dager, rammen for denne turen. Før avreise har vi stekt kjøtt og grønnsaker og vakuumpakket resultatet, slik at det bare er å blande med Toro-gryte og smeltevann. Etter maten fyrer vi bål og finner frem kaffelars, eller bare Lars, som han kalles oftest. Solen går ned. Rypene stilner. Vi legger på mer ved og trekker nærmere; vi blir sittende ute til klokken er over ti.

Det blir morgen tredje dag, og det er nok en nydelig morgen med sol fra skyfri himmel som gjør teltet hett så altfor tidlig, vi ligger med overkroppen ut av soveposene og luene drar vi av oss før vi slumrer videre mot klokken ni, rypene har begynt for lenge siden. På tur er det mange ting som gjentar seg, særlig i forbindelse med morgen og kveld. Vi koker opp vannet vi smeltet kvelden før, til grøt og kaffe, spiser mens vi smelter mer, før vi til slutt smelter og koker vann til å lage kakao i termokoppene vi har drukket kaffe fra. Særlig når det er så varmt må vi passe på å drikke nok til frokost, for underveis har vi bare én liter hver, i tillegg til tre desiliter varm drikke.

Denne dagen har vi bestemt oss for å ta en liten topptur. Det passer best med fortsettelsen å gå ned på motsatt side av toppen fra der vi kommer opp, så pulkene må med. Vi sikter vest for hyttene på Midttangen og dreier opp ryggen mot Tverrfjellet. Stigningen kommer i puljer, og vi må legge vekt i selen, svette og andpustne. Høydemåleren gir oss tilbakemelding på hvor langt vi har igjen. Vel oppe blir det bare et kort besøk på toppen, det blåser surt. Her oppe er det bare is, så vi bestemmer oss for å beholde kortfellene på de første meterne ned fra toppen, og da vi kommer ned på skikkelig snø igjen er det ingen som har lyst til å stoppe i den sure vinden: «Det er ikke så langt igjen før vi er nede på platået». Siden det er lett å bli lurt retningsmessig når man følger en rygg opp på en fjelltopp, tok vi ut kompasskurs fra toppen, med mål om å ta oss ned til et lite tjern som ligger i en forsenkning i terrenget. Dette treffer vi rett på, og i lesiden her graver vi oss lunsjplass i ly for den sure vinden. Posisjonen dobbeltsjekker vi ved å gjøre en peiling med kompasset mot toppen av Forollhogna.

Vi kikker på kartet, for nå har vi kommet så langt som vi fikk planlagt kvelden før. Én mulighet er å legge ruten opp mot Forollsjøen og toppen Forollhogna, men på avstand ser det muligens ut til at denne er forbeholdt skialpinister, og gårsdagens hyggelige kveld ved bålet frister til gjentakelse. På kartet ser vi en liten lomme med skog nedenfor Tjuvholdtangen, og vi bestemmer oss for å gjøre denne til dagens mål. Endelig av med fellene, så setter vi utfor langs bekken som renner ut fra tjernet vi raster ved. Det er godt å suse avgårde, og etter hvert som vi legger høydemetrene bak oss, løyer også vinden litt. I siden under Tjuvholdtangen finner vi nesten perfekt ly mellom trærne, det er bra å bo i skogen nettopp denne dagen, som var meldt å være den mest vindfulle før vi skrudde av mobiltelefonene nede ved bilen. Ingen av oss tenker på å ta dem frem heller, det er sannsynligvis heller ingen dekning her inne.

Telt, ankerdram, vedsanking, snøsmelting, middag, mer snøsmelting, bål. Vi merker oss at vi har begynt å snakke om kaffekjelen som om den var en person: «Tror du Lars er kald nå?» Denne dagen fyrer vi på snø, og vi legger kubber fra en våt og rotten stamme i bunnen. Klok av skade graver vi ingen grop eller levegg, slik at vi kan flytte oss rundt når eller om solgangsbrisen kommer. Vi blir sittende lenge ute, helt til bålet har brent seg gjennom bunnstokkene og begynt reisen ned i snøen. Da spar vi over godt med snø og pakker oss inn i teltet, det er sengetid. Mens vi sitter rundt bålet koker vi vann i Lars til å «vaske» matkjelen med, og vi smelter og koker opp vann til varmeflasker i soveposene. Denne kvelden tar vi i bruk en ny innretning, en nødpeilesender som støtter toveiskommunikasjon (Garmin InReach Mini). Nå gir den oss værmelding uten nett, praktisk for fjellfolk etter at de slokket FM-nettet og tok fra oss den muligheten. Tannpuss, dotur, av med sokkene og på med ulltøfler. Vi slukker teltlykten og sovner til lyden av vinden som rasler i bjørkegrenene rundt oss.

Dag fire begynner som de andre, og med kartlesing. Vi må planlegge slik at dag seks blir ganske rett til bilen, for Fruen har behov for å få øvd på kvelden. Derfor blinker vi ut Måsådalen som dagens mål og legger i vei over høyden mot Bratthødalen som skal bringe oss dit. Rypesporene er allesteds her, sammen med revespor og enkelte spor etter jerv. Noen steder ser vi også at villreinen har oppholdt seg, og vi snakker om at det ville være flott å få oppleve også rein her oppe; jerv har vi ingen forhåpninger om å få se. Dalen er lang og flat, og den går nesten umerkelig oppover hele veien. Idet vi tipper over kanten, får vi nok en gang bekreftet det vi hadde gjettet: Krøllete koter betyr krøllete terreng. Vi holder høyden for å unngå å måtte finnavigere mellom alle haugene isen la igjen idet vi passerer den øverste stølen i dalen.

Øverst i skogen finner vi oss en liten forsenkning der det er ly for vinden, vi ligger på en liten myr og lager toveis spisebenk/-bord (solen står motsatt på morgenen) på flaten ved teltet og en benk mellom trærne til å sitte på når vi fyrer bål. Igjen de samme rutinene: Ostepop, dram, snøsmelting, gryte med kjøttdeig i dag, never og småkvist, litt større kvister, kubber. Solen går ned over Sletthøa og skogen stilner rundt oss ettersom lyset trekker seg tilbake og en nesten helt rund måne står opp. Vi kaster skygger i månelyset der vi rydder oss sammen og pakker oss inn i teltet. Før jeg går inn sier jeg det samme jeg har sagt de andre kveldene: «Det er nesten for fint til å legge seg nå».

Den femte dagen går alt som smurt, vi er helt inne i turmodus og nyter frokost i formiddagssolen. Det er så bra at vi bestemmer oss for å legge turen over to topper på vei over mot dalen som skal ta oss hjem, det som begynner å virke som lenge siden vi kom opp i fjellet. Først ut er Eventjønnhøa. Stigningen er grei, og dagen er ung. Vel oppe er det ingen snø å trekke pulk på. Jeg tar noen bilder mens Fruen sjekker ut mulighetene. Hun finner et smalt bånd med snø som er nesten ubrutt over til snøen på andre siden av toppen. Vi tråkker avgårde på vekslende føre med lyng og snø. Herfra følger vi ryggen over mot Grønhøa i godt driv. Jeg stopper for å ta et bilde, og Fruen stopper for å vente på meg.

Da er det vi blir klar over det: Det feltet med lyng vi har tatt sikte på der fremme rører på seg. Og plutselig har det horn. Vi er på vei rett mot en flokk med villrein uten å være klar over det. Først står vi bare helt stille for å se hva de gjør. Noen reiser seg og kikker, andre kikker opp og legger seg ned igjen. Akkurat nå er det ekstra om å gjøre å ikke forstyrre, siden de snart skal kalve, så når de ikke gjør tegn til å flytte på seg, legger vi kursen ned mot dalen for å gå en stor sving utenom. Flere reiser seg når vi kommer i bevegelse, og så med ett legger halve flokken på sprang — mot oss. Vi stopper opp og venter. De bråvender og forsvinner over kammen sammen med resten. En mektig opplevelse, selv om vi helst skulle sett at de ble liggende uten å måtte ut og løpe på grunn av oss.

Vi fortsetter den store svingen vår, og siden flokken så ut til å trekke sydvestover over kanten, tar vi på ny sikte på toppen i nordvest. Da får vi nok en overraskelse: Over neste kam dukker flokken opp igjen, de har også trukket nordvestover igjen på motsatt side av åsen for oss, og nå er de mye nærmere. Igjen setter de i løp rett mot oss, bråsnur og forsvinner. Det er litt ubehagelig, for ingen av oss kan nok om rein til å kunne tolke den oppførslen: De virker på en måte litt nysgjerrige, men det kan også være at det er en trussel. Vi setter kursen ned mot dalen, og lar skiene ta oss raskt vekk. Ikke vil vi forstyrre dem mer, og ikke tør vi risikere å komme over dem enda en gang, kanskje for nærme. I ettertid har vi funnet ut at småkupert høyfjellsterreng med barflekker er det de trenger i kalvingsperioden, så kanskje de var litt ekstra lite lystne på å forlate denne ryggen akkurat nå.

Utforkjøringen er fin, og fremme på ryggen bruker vi elvedalene på motsatt side som veivisere for å finne brupunktet over Ya. Det er betydelig våtere i fjellet nå enn da vi dro innover, og vi vil i alle fall ha muligheten til å krysse på bro om elven skal ha gått opp (selv om det nesten helt sikkert vil være snøbroer lenge). Uansett må vi treffe over det punktet hvor det er en demning, både på grunn av terrenget og fordi vi ikke vil gå på elveis nedenfor en demning som kan variere vannstanden uten at vi vet når og hvor mye. Vi går rett på og bestemmer oss for å trekke litt vestover på denne siden av elven for å finne plass med best mulig kveldssol. På en snøflekk mellom to bare felt finner vi turens femte og siste teltplass, og en kjapp runde i skogen senere har vi ved til en hel kveld. Pastagryte med stekt chorizo, langsomt kveldsbål. Vindstille. Vakkert. Slik kan fjellet være på sitt beste.

Vi krabber i posen, og på et blunk er det neste morgen. Fruen sitter i posen og kikker ut av åpningen. Rypene skvatrer, og enkelte småfugler stemmer i. En flue kommer surrende. Snart er det vår. Med ett blir det stille i fjellet, og en mørk silhuett kretser over teltet. Under vingene ser vi to hvite felt, og profilen av rovfugl er ikke til å ta feil av der den sitter i toppen av en tørr stamme og speider utover. Alle ryper i nærheten er stille. Kongeørn, tror vi. Magisk.

Turen har vært lang nok til at vi ikke har tenkt for mye på dagen vi skal hjem, men nå er den her; ikke før jeg skulle kaste snø på bålet kvelden før hadde jeg tanken om at eventyret snart skulle være over. Likevel er alt som vanlig, vi spiser grøt, smelter snø og nyter å være ute — at solen er litt sløret av et tynt skylag er nesten bare deilig. Denne dagen fyller jeg ikke opp brennstofflaskene fra den grønne dunken i pulken, da jeg slukket primusen etter å ha gjort dagens smeltejobb var tjenesten over for denne gang.

Ya har gått opp mens vi var på tur, men det er fortsatt godt med snøbroer. Vi tar likevel den oppmurte broen der veien går, bærer pulkene over grusen. Skiløypene som var harde og fine da vi gikk innover gaper nå mot oss, sporet er råttent, her og der titter grusen frem. Det er vår nå, og det er godt. Lukten av vårskog. På vei ned treffer vi to følger med folk, ett av dem stopper og slår av en prat: En eldre japansk herre gleder seg over å høre at det er godt med rype i fjellet.

Så er vi fremme ved gjørmepølen som er parkeringsplass, og jeg er glad vi har firehjulstrekk idet hjulene graver seg langsomt gjennom gjørmen mot enden på skiløypene. Vi får på oss tørre trøyer og stapper pulkene inn. Softis på Berkåk, spyle av bilen på selvvasken ved Circle-K på Byåsen. Hjemme står de første hestehovene og smiler til oss; de ender på middagsbordet, tre gule hoder i et shotsglass. Jeg henger alt opp til tørk umiddelbart etter å ha dusjet, så er vi klare til vasking og nedpakking neste morgen, slik at alt er i tipp-topp stand til neste tur. Og neste. Og neste.