Tyskerne jeg snakket med til frokosten var litt oppgitt over serveringen og foreslo at ungdomsherberge kanskje var en vel så passende betegnelse som hotell. Videre var de smått bekymret for kjøreturen sørover, nattens plaskregn hadde skiftet til snø utpå morgenkvisten, og de hadde sommerdekk på bilen. Om Nordkapp, hvor de hadde vært dagen i forveien, kunne de fortelle at de syntes det var dyrt å komme inn der og – viktigere for meg – at de hadde sett folk på skuter langs veien. Altså er det en sjanse for å få skiføre på Magerøya.

På vei ut snakket jeg med han som driver stedet, og han delte min skepsis til å dra opp i fjellet med lite sikt på en dårlig værmelding. Vis respekt for været og værmeldingen, er det noen som sier. Selvsagt lettet det akkurat idet jeg kom til starten på skuterløypen, men jeg lot meg ikke lure og styrte heller utover mot bygene som var på vei inn fjorden, tenkte på at det egentlig var fint å få gå litt i et kystkulturlandskap etter flere måneder i det kritthvite vinterfjellet. Joggesko er forresten mye bedre å gå i enn skistøvler.

Så det var teltplass i ly du lette etter? Glem det.

Underveis fikk jeg også mulighet til å oppleve Norge fra innsiden: Den tre kilometer lange Skarvbergtunnelen ble møtt med tent hodelykt (lenge siden jeg har hatt bruk for den), blinkende baklykt og reflekser foran og bak. På sett og vis følte jeg meg mer ensom inne i fjellet enn jeg har gjort når jeg har gått oppå det. Lyden av skoene mine, taktfast mot asfalten, blandet seg med lyden av dryppende, strømmende, rennende vann. Lyd og gjenlyd inntil det hele slukes i den øredøvende lyden av en passerende bil. Når vogntogene passerte, sto jeg helt inntil veggen, hilste til luen hvis de blinket med lysene og forberedte meg på trykkbølgen. En lang stund kunne en plystreduett med ekkoet høres – det vil si, hvis det hadde vært noen der til å høre det.

Endelig ute i friluft igjen

Utover dagen vek turgleden langsomt tilbake for det jeg visste ville komme, og da det nærmet seg ti-timersgrensen jeg hadde satt for dagens etappe, gikk jeg som en 90-åring. Med ski, skisko og staver i tillegg til mat for fire dager pluss reserve og vann er sekken så tung at jeg bare såvidt klarer å ta den på meg. Dessuten fikk jeg erfare at det ikke bare er fordeler med å få på seg joggeskoene: Jeg har vannblemmer på begge føttene. Alt dette og mer til klaget jeg om til Fruen på telefonen; vannblemmene blir ikke så mye bedre av det, men det hjelper å si det høyt av og til.

Teltplassen i umiddelbar nærhet til europavei, sjøutsikt, rennende vann - nesten flatt underlag

Noen ganger skal man ikke sette for mye lit til lokalbefolkningens råd: Jeg hadde fått vite at det var rundt seks mil til Nordkapptunnelen fra Olderfjord. Det er åtte. Før jeg forlot Olderfjord bestilte jeg meg flybillett sørover fredag ettermiddag, så her er det bare å henge i stroppen. Ubehagelig (og uvant) å ha en tidsfrist på tur, men jeg har tro på at det skal gå; skjønt, noen kosetur blir det nok ikke.