#01: Januar – e-moll/blekblå (grenseløs ekstravaganse)
I denne episoden, den første av tolv, spiller jeg Telemanns fantasi nummer åtte i e-moll og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i E med fargen blekblå, og Ernst Pauer beskriver affekten forbundet med e-moll som: «sørgende, med tegn på en rastløs sjel.»
Lerkene har i lang tid stått nakne i restene etter sommeren som var. De gule nålene, som nå ligger under snøen, var en gang intenst lysegrønne, da våren nærmet seg høyden, for så å bli mørkere, modnere da luften tyknet frem mot sommeren. Nå står de høye trærne utkledt, nesten selvlysende i den blekblå morgenluften: Naturen har i sin grenseløse ekstravaganse dekorert hver enkelt gren med millioner på millioner med små, gjennomsiktige nåler, hver og én med sitt eget krystallmønster. Den grove barken har fått kantene streket opp på samme måte, og under skosålene knirker snødekket.
En kvinne i sort ullkåpe og lyseblått skjerf kommer mot henne, ut av skogen, med en kortbent hund i enden av et sort bånd. Frostrøyken står som små puff ut av munnen på dem begge. Kvinnen ser vekk idet de passerer hverandre, og snart er det bare et svakt sus fra byen som skygger for vinterstillheten.
Hun stanser og ser utover fjorden i åpningen mellom to trær. Fjorden puster også frostrøyk i dag, og om en liten time vil de første solstrålene fange toppen av de lette bankene som driver inn mot byen. En gang gikk havet helt opp hit, til Strandlinja, det som i dag er en turvei anlagt på en naturlig avsats i det bratte terrenget, en avsats som for ti tusen år siden var kystlinje under isen. I liene nedenfor ligger sedimentene lag for lag, naturens grenseløse ekstravaganse i millioner på millioner med ørsmå partikler – leir – nennsomt bundet sammen av saltet fra sjøen som trakk seg tilbake.
Leir bundet sammen av salt. Kvikkleire. Kulden setter seg i kroppen. Dette året hadde startet med bildene av redningshelikoptre på leting etter mennesker i et stort, brunt hull i terrenget midt på natten, den faste grunnen som gir etter når bindemiddelet mellom partiklene er vasket vekk av menneskelig undergraving og erosjon fra et våtere klima. Hun snur og går hjem. Vanligvis går hun av bussen to stopp før for å følge elven inn til sentrum og jobben, men nå har kontoret stått tomt i trekvart år, og skillet mellom jobb og fritid er ytterligere visket ut. Ikke det at det ville vært noen god idé å gå langs åpent vann i tolv minusgrader heller.
Fra kjøkkenvinduet hjemme ser hun røyken fra en fabrikk stige loddrett opp mot en gråblå horisont, inn i den røde soloppgangen, gjennom det oransje beltet like over og løse seg opp i en klar lyseblå januarhimmel. Dampen fra morgenkaffen stiger opp forbi den røde blusen, nålen på jakkeslaget, smykket i halsgropen og løser seg opp under nesen på henne, minner henne om at møtet begynner allerede om tre minutter. Hun river seg løs fra utsikten og det blå lyset, retter på et bilde på veggen bak stuebordet og logger seg inn, blekblå i ansiktet i lyset fra skjermen. De samme ansiktene møter henne fra hver sin firkant, de samme menneskene rasler med papirer foran åpne mikrofoner, og de samme stemmene konkurrerer om å få starte sin setning inntil møtet tar til og ordstyreren krever håndsopprekning.
De sitter rundt middagsbordet, sønnen holder frem et glass, mannen strekker seg etter bacalaoen, det er bare lydene av bestikk som kamuflerer klokken som tikker på veggen bak dem. Han sier: «Du har vannet ut klippfisken for lenge.» Hun tapper vann i oppvaskkummen for å vaske en ildfast form. Ute har det blå kveldslyset blitt tappet ut av himmelen og sluppet frem en stjernehimmel man ikke kan se fra byen. Hvem vet, kanskje er det nordlys i kveld?
Senere smiler skjermen mot de voksne med kveldens uhygge: På Dagsrevyen diskuterer alvorlige mennesker hva sinte mennesker har gjort siden kvelden før. I et land langt borte har en mobb gjort et improvisert forsøk på statskupp, vaset rundt inne i parlamentet som turister med mobiltelefonene sine, oppildnet av en leder som ikke ble gjenvalgt, og som lot dem i stikken der inne. Vanlige folk. Naboer som ikke snakker med hverandre, bare om hverandre – grunnen som gir etter under demokratiet der bindemiddelet, saltet, er vasket vekk av menneskelig undergraving og erosjon fra et hardere debattklima, hjulpet frem av det som skulle være den åpne samtalens fremste verktøy, men som har blitt en samtalearena tilrettelagt for å melke annonsepenger, slik mange av møteplassene i den fysiske verden er bygget tak over – åpne for de med tilstrekkelig kjøpekraft.
– Det der er helt utenkelig. Hadde noen fortalt meg det der bare for noen uker siden, hadde jeg nektet å tro dem, ja, bare i går ville jeg…
Hun slipper ut et sukk.
– Det er vel mange som har sett det komme også.
Han snur seg ikke mot henne, bare fortsetter som om det er skjermen han snakker til:
– Utenkelig er det vel egentlig bare innenfor prateklubben i hovedstrømsmediene.
– Ja, tenk det. Kanskje vi skal importere det hovedstrømsbegrepet også? Sånn som vi har hentet halloween og valentines?
– Nå er vel mediene ganske samkjørte her hjemme også, uansett. Kanskje ikke så lett å få øye på. For du tilhører vel ingen elite?
– Hva er det med deg om dagen? Du er da like mye elite selv, det har du alltid vært, for ikke å si elitist. Er det noen som er tjent med status quo, så må det da være en underdirektør?
Sønnen kommer inn.
– Faen, det er hockey i dag.
Hun kommer seg opp og ut i gangen.
– Bagen, har du pakket bagen? Du skal jo på hockeytrening. Kom igjen, skynd deg, vi er sent ute.
Han vinker og løper, med skøytene over skulderen og en altfor tung bag. Luken til bagasjerommet kløyver strålen av eksos og smeller igjen. Hun setter seg inn i førersetet, skrur ned setevarmen. Radioen drøvtygger analysene fra Dagsrevyen.
Tirsdag har blitt torsdag. Det kalde været trer til side for varm luft fra kysten, det er uvær i nord. Millioner på millioner med tynne isnåler løser seg opp i ingenting, og trærne står ribbet og svarte tilbake. Hun tar med seg lukten av kaffe fra kjøkkenet og inn på stuen, retter på jakken, blir en firkant blandt andre firkanter og hører at de samme kollegaene har glemt å skru av mikrofonen igjen. Små «m-m» og «jah» (på innpust) høres med jevne mellomrom, blekblå i ansiktet av avstanden mellom dem alle.
I lunsjpausen går hun opp i loftstuen. Det grå lyset utenfor lager ingen skygger inne. Hun ser seg rundt, blir stående og skifte vekten fra den ene foten til den andre med nettbrettet hans i hendene. Et helikopter skygger over lyden av små dråper mot vinduet. Han har skiftet koden.
Han har parkert hennes bil inne, så hun tar Teslaen til ishallen. Ungene finner hverandre på parkeringsplassen og tumler mot inngangen sammen med noen av de mer ivrige foreldrene. Hun vinker til ryggen hans og kjører. Det er stille i trafikken i vintermørket, og hun svinger på en impuls sørover, vekk fra ishallen, vekk fra hjemmet. Veisaltet virvles opp av bilen foran og legger seg på rutene hennes.
Litt sør for byen kjører hun av hovedveien og inn i et lite forstadssentrum. Jernbanen på den ene siden av gaten, en liten ansamling av butikker på den andre, lyskryss etter lyskryss, en bilverden. Hun stopper utenfor en Rema-butikk for å handle inn til morgendagens middag og skriver dato og tid på en lapp som hun legger i frontruten i mangel på datoskive.
Bilen, bilen hans, er full av søppel og tomflasker, så hun tar en bærepose og begynner å rydde. Cola, cola, cola, pepsi. Cola, cola, farris – den må være hennes. Pepsi, cola. Sprite. Kjettinger, snøspade, cola, en tom spylervæske-kanne, et grått teppe, pepsi, et lyseblått skjerf.
Hun blir stående med det lyseblå skjerfet. Lukter på det. Bil. Vinter. Lavendel? Setter seg inn i førersetet og knyter det i halsen. I det samme finner naturen i sin grenseløse ekstravaganse frem millioner på millioner med ørsmå dråper ut av ingenting, et fint yr som dekker hver eneste kvadratmeter av den lille forstaden og får veisaltet til å løse seg opp på bilene som står parkert. Det dugger på innsiden av rutene.