Så skulle da også jeg få gleden av å bryne meg på denne utfordringen, en utfordring mang en NPL’er har møtt før meg. Først skulle jeg imidlertid få nyte en utsøkt morgenstund, altfor lang selvfølgelig, med hjemmebakt brød, gårdsmelk fra en mugge, boller med brunost, og radio. Jeg forlot den trivelige gården kvart på elleve og skrådde over jordet i retning av brøytekanten. Føret var litt sugende, men farten var brukbar, og jeg gledet meg over å skulle få gå på ski helt frem, på en dag jeg hadde fryktet det kun ville bli asfalt og vonde føtter.

Farvel til Furuheim

Jeg gledet meg nok for tidlig. Etter rundt åtte kilometer av dagens tretti tilmålte ble det med ett tyngre å gå, jeg følte at jeg sank lenger igjennom – men bare på den høyre skien.

Ka farsken?!

tenkte jeg, med hensyn til landsdelen jeg nå har kommet over i, det var ganske så fascinerende å forlate trønderne nede ved Namsvatnet for så å oppdage at de første jeg møtte på etter én enkelt dag på ski var vaskeekte nordlendinger. Høyre ski sank igjennom, på midten, med for- og bakskien stikkende opp. Så hadde det altså hendt meg også, jeg hadde brukket skien. Det ble ikke bruk for ytterligere bannskap, dog, for jeg var snar til å minne meg selv om hvor heldig jeg tross alt var når dette skjedde halvannen meter fra nærmeste brøytede vei, med det største tettstedet på ukesvis innen rekkevidde samme dag. Hva om det hadde skjedd midt oppe på Børgefjell, i kuling og null sikt?

Nesten ti års part partnerskap, i gode og onde dager, er ved veis ende

Så fikk jeg spenne skiene på sekken og ta til takke med vonde fotsåler. Da regnet kom var tid og sted glemt, og uttrykket som falt meg inn er vel oftere i bruk på det sentrale østland, da helst av mennesker som er enda yngre enn det jeg er:

Serr?!

I denne sammenhengen betyr det noe i retning av «ka farsken,» eller rett og slett «er det muuulig». Så gikk jeg der og trasket i en korridor av granskog, i regnværet, og tenkte på stort og smått, mest smått, og jeg regnet egentlig med at skiproblemet ville finne sin løsning med neste dag og den nye ukens ankomst. Allerede da jeg ringte campingen for å booke meg en natt til fikk jeg en indikasjon: Det selges ski i Hattfjelldal (på Coop!), og Mosjøen er bare en drøy times busstur unna.

300 meter før jeg var fremme skjedde det noe gøy. Han gliste fra øre til øre, jeg også, og vi strakte frem hver vår brunbarkede neve og fremsa våre respektive navn gjennom tykke skjegg. Jeg hadde møtt min første NPL’er, Kjetil. Vi ble stående i veikanten en stund og utveksle erfaringer, så nå vet jeg om en snarvei jeg ikke skal ta, og Kjetil får seg en dram på Viermahytta. Takk for praten, det var stor stas!

På campingen ble jeg tatt godt imot og innlosjert på rom 1, i likhet med mange NPL’ere før meg. Inne i sentrum ventet det også positive overraskelser: Mix-kiosken tjente også som stedets restaurant og pub, så her fikk jeg sitte ned med maten og nyte turens første Mack, og da jeg skulle gå kom jeg i prat med mannen bak disken, han skulle til Mosjøen neste dag og kunne godt ta med et par ski på tilbakeveien om Coop ikke skulle ha noe passende. Mett (vel, nesten) og fornøyd (veldig) gikk derifra med et telefonnummer i lommen. Jeg har vel ikke vært så glad for å ha fått telefonnummeret til en mann før…

Tilbake på rommet slukte jeg to store sjokolader og en smurt lefse. Morsomt å besøke en plass jeg har bodd en kort periode som liten, men som jeg bare husker ut fra familiens fotoalbum.