Posts in Category: Friluftsliv
Dag 105-108: Alta til Haukeliseter med innlagt feiring av nasjonaldagen
Nok en frokost med følge av Aftenpostens eAvis, i dag supplert med bagasjereglementet til Avinor. Utenfor vinduet har våren inntatt Alta, så jeg kan stappe dunjakken (skalljakkens lukt diskvalifiserer den fra enhver bruk i nærheten av andre mennesker) i posen som skal være håndbagasje og forlate hotellet i bare trøyen. Turen går i første omgang til nærmeste post-i-butikk for å sende primus, brennstofflaske og noen tunge ting sørover i en pakke, i følge sidene til Avinor er primuser som har vært brukt forbudt selv i innsjekket bagasje. Jeg får noe oppmerksomhet for skiene og blir stående og slå av en prat før jeg poster pakken. Det samme gjentar seg utenfor.
Flybussen tar ti minutter, innsjekking fem, sikkerhetskontrollen to. Jeg kommer imidlertid ikke lenger enn til toalettet før navnet mitt blir ropt opp og jeg må returnere til skranken. En smørblid finnmarking tar meg med til bagasjehallen og lurer på om jeg kanskje kan ha glemt å plukke ut en gassboks før jeg sjekket inn. Den hadde jeg ikke tenkt på på lenge.
Idet jeg kom ut av bakdøren på SAS-maskinen på Gardermoen slo varmen mot meg som om jeg var kommet til et annet land. Nitten grader var litt uvant. I løpet av to timers flytur hadde jeg hoppet over en årstid, og jeg passet på å stille meg i solen nede på perrongen. Snuste inn den saftige duften, glante på alt det grønne. På perrongen i Tønsberg ble jeg møtt med flagg og plakater, og vel ute på Nøtterøy ventet et høyt og smalt glass.
Nasjonaldagen ble feiret som seg hør og bør, i for anledningen lånte klær, uten snev av dårlig samvittighet for mengden is, pølser og kaker som gikk ned i løpet av dagen. Litt av en overgang fra alenetur til barnetog, for å si det litt forsiktig, men det var gøy å ha noe annet enn snø å ta bilder av.
Flaggborg I
Flaggborg II
Fremad marsj, forward march
Dagen etter ble det – som vanlig når familien Nordbø har fri – tur. Det var deilig å trave langs myke stier dekket med brune barnåler mellom de høye furuene, å ta seg ned en gruslagt bakke til Årøysund hvor blomstrende syriner rammet inn den varme, svarte asfalten og en salt bris fra sjøen hilste oss velkommen i solskinnet. Shorts og T-skjorte, ingen sekk. Vi tok en lang pause på plattingen utenfor en forlatt privat hytte, der vi snek oss til en liten «hytte-til-hyttetur» i strandsonen før sesongen tar til for alvor.
En annen type utsikt på denne turen
Tidligere på dagen hadde jeg gjort noen siste undersøkelser om forholdene på Hardangervidda. Turistforeningens føremelding av 16. mai var ikke spesielt oppløftende lesning:
I sørvest er det ikke farbart mellom Haukeliseter og Hellevassbu. Bora-vassdraget er isfritt.
Etter å ha snakket med vertskapet på Sandhaug og resepsjonen på Haukeliseter eliminerte jeg likevel alt som ikke trengs for noen få dager hytte-til-hytte fra sekken og gjorde meg klar til avreise med Telemarkekspressen neste dag.
I skrivende stund er Haukeliseters rømmegrøt fortært, og i resepsjonen har de fortsatt tro på at jeg klarer å ta meg inn til Hellevassbu i morgen. Hvis ikke får jeg snu, endelig tillate meg å smile til våren og gjøre et nytt forsøk til sommeren eller neste sesong.
Utsikt ved matbordet
Dag 104: Laksevatnet via Nordkapp til Alta
Etter en kanskje i overkant sentimental siste kveld i teltet i går var det godt å starte på ny frisk klokken seks i morges, herlig havregrøt, søte kjeks og kullsvart kaffe – kjent og kjært. Sjokoladen hadde jeg dessverre gjort kål på kvelden før.
Selv om leiren lå like ved veien, var det likevel en fin plass – jeg mistenker at de fleste plasser på Magerøya er fine; det er et fascinerende landskap, vilt, værhardt, høyfjell fra første meter, her finnes ingen trær. Lyset var også flott denne morgenen, med brå og brutale skifter mellom stille solskinn og tett bygevær med kraftig vind. Jeg pakket teltet mellom to byger og tok avsted rett etter åtte.
Siste teltplass
Kroppen var sterk, sekken føltes lett, og med 13 kilometer å gå var det ikke nødvendig å disponere noe som helst. Jeg var glad for å ha teltet på det laveste punktet, for vinden økte på for hver høydemeter. Flere ganger tok den tak i sekken min, og et stykke der jeg måtte gå på asfalten føyket og haglet det så mye at jeg ikke så fra brøytestikke til brøytestikke. På en måte skulle det bare mangle: Jeg startet fra Lindesnes fyr i 21 sekundmeter og sluddbyger, og vinden har vært min følgesvenn hele veien nordover. Derfor føltes det også rett å ta av hetten da jeg tippet over den siste kanten, turens siste, og la den nålespisse nedbøren piske meg i ansiktet. Jeg vendte meg mot vinden idet jeg kunne se målet foran meg, og jeg sa det høyt: «Takk for følget!» Vinden kvitterte med et skikkelig kast som bar ordene mine langt utover Barentshavet. «Selv takk,» tror jeg det betydde. Litt rørende, merkelig nok, å si akkurat det; som om jeg måtte gå det siste stykket selv, inn i det ukjente kjente alene, måtte være voksen nå.
Nå var det ikke snakk om mange kilometer, meter, og jeg merket at jeg ikke klarte å legge bånd på meg, nå gikk jeg langrenn på silkeføret. I den siste bakken tenkte jeg «det skal mye til å stoppe meg nå,» men så kom det en liten kneik utfor, og jeg tok det ekstra pent – ingen skader nå, takk. Med ett måtte jeg stanse helt opp: Et blått skilt på høyre side av veien konstaterte nøkternt at jeg nå hadde ankommet Nordkapp. For 104 dager siden hadde bilen stanset for at jeg skulle få ta bilde av et tilsvarende skilt med påskriften Lindesnes fyr, nå var det frem med kameraet igjen.
Ankommer målet, Nordkapp, om få sekunder
Ingen i skranken, jeg gikk forbi betalingspunktet. To mennesker jobbet på taket av Nordkapphallen, jeg gikk forbi. Helt ytterst på spissen, ytterst på Norge, fant jeg en åpen plass, og jeg plukket av meg skiene for de siste femten meterne bort til globen, la dem i ly av monumentet slik at de ikke skulle blåse på sjøen og tok trappen to steg i slengen, sekken fortsatt på ryggen med et avsagd (for å passe i en Norgespakke) håndflagg stikkende opp fra sidelommen, det sto rett ut i vinden. Hånden hvilte et øyeblikk i luften før den falt tungt ned på det kalde metallet. Det føltes som hvitt, fargen som både er ingen farge og alle farger på én gang. Jeg byttet på å stirre tomt ut i snøkavet foran meg og hoppe opp og ned med armene i været.
De siste meterne
Jeg fikk et solgløtt idet jeg kom og passet på å gripe muligheten og sikre en selfie med globen
En mann skrår over plassen, den ene hånden holder hetten på plass, i den andre bærer han et kamera etter objektivet. Hilsningen var like enkel som kontant: «Respect!» Sveitseren trykket hånden min, jeg trykket tilbake og var egentlig glad for at det var noen der. Han tok noen bilder av meg, både med mitt og med sitt eget kamera før han forsvant den veien han hadde kommet, tilbake til bobilen sin; igjen var jeg alene ved reisens slutt. Jeg huket meg ned i ly av monumentets steinfundament og knipset et bilde med mobilen som jeg lastet opp sammen med innlegget jeg hadde gjort klart kvelden før, aktiverte spot’en for å sende posisjonen min. Kalde fingre, snøkav og solglimt.
Fremme!
Sekken som har vært min følgesvenn hele veien
Nordkapphallen hadde åpnet mens jeg var nede ved globen, og jeg ble rørt da den hyggelige frøkenen bak disken spanderte kaffe og wienerbrød på meg, vi pratet lenge – det har virkelig vært mange flotte møter med folk på denne turen, og her var jeg heldig og møtte enda et menneske som ville dele en flik av sin historie i bytte mot en flik av min; takk. Gratulasjonene begynte å strømme inn på telefon, SMS og blogg. Midt i en gratulasjonssamtale kom jeg på at det ville være en fordel å rekke bussen, så jeg skyndte meg innom suvenirbutikken etter noen postkort og en dyr og ubrukelig penn med stedets navn på før jeg hektet sammen skiene og trakk ut i vindværet.
På grunn av nevnte vær var det kolonnekjøring, men jeg rakk bussen videre til Alta til tross for forsinkelsen. Jeg fikk ikke skrevet noen kort underveis, ble bare sittende og se ut av vinduet, på naturen som raste forbi i en forferdelig fart og tenke på dagene som har gått siden jeg forlot rekkehuset i Fagerlia – jeg husker hver eneste, selv om de dagene jeg satt værfast flere dager i strekk på samme sted flyter litt i hverandre. De som på forhånd advarte meg om at det ville bli monotont tok skammelig feil.
Tilbake i sivilisasjonen
I Alta var det to kilometer å gå i finværet før jeg kunne sjekke inn og gå i dusjen. Torsketunger med råkost til middag – stas! Det ble en ikke altfor sen kveld etter en dag med mange inntrykk.
Jeg klarte det!
Nordkapp
Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.— Rolf Jakobsen
Jeg gikk mot nord. Underveis fant jeg eventyret. Takk til alle som har hjulpet meg, smilt til meg langs veien eller heiet meg videre.
Stein Jakob
(PS: Dagboken oppdateres helt til jeg trår over terskelen hjemme)
Dag 103: Nordkapptunnelen til Laksevatnet (telt)
Følelsen av å være spent på dagens to store utfordringer overskygget ikke følelsen av å ha nest siste teltmorgen på turen, snart går jeg ikke Norge på langs lenger, da har jeg gått. Det har virkelig vært et eventyr som jeg vil huske helt til min tur er kommet og den store reisen er over.
God morgen
Dagens første utfordring var 6870 meter lang og inneholdt turens laveste punkt, 212 meter under havet. Selv om jeg ikke akkurat gledet meg, bød Nordkapptunnelen på kjærkomment ly mot en skikkelig haglbyge som kom over meg mens jeg gjorde meg klar for avmarsj – været skifter fort her, like før var det nydelig. Tunnelen var ingen ting å grue seg for, her har det vært ropt «ulv». Lyst og fint med fortau hele veien, og fine lommer og snuplasser å ta pause på.
Parkert, 212 meter under havet
Den pausen jeg skulle hatt etter tunnelen ble tatt inne, det føyket godt utenfor. Så bar det langs veien til Sarnespollen, hvor utfordring nummer to ventet: Å ta seg opp på platået via Polldalen. Det så gjørbart ut på kartet, og der går en umerket sommersti, men det er vilt terreng på sørsiden av Magerøya, så jeg var fortsatt spent da jeg la avsted innover lyngrabbene, nå med skisko på føttene og en solid lunsj i magen. Opp den verste bakken var det såpass bart at det beste var å ta skiene på sekken og streve seg opp som en annen skibestiger. Det var deilig å komme opp og oppdage at det fortsatt ikke er slutt på silkeføret, selv om stadige haglskurer og frisk vind gjorde at det var mer bruk for snøbriller enn for mine nyreparerte solbriller – evig eies kun det teipte.
Innover Polldalen
Polldalen sett fra toppen
Så kunne jeg se det. En åpning i været akkurat idet jeg kom over en kant avslørte en profil som ikke er til å ta feil av, en profil som til nå har levd kun i drømmene til en ung mann som med og uten ski på føttene har ofret blod, svette og tårer for å nå nettopp dit. Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde sett for meg; at jeg skulle være omgitt av en himmelsk hærskare som skulle stå der og spille Visjon eller Soloppgang fra Alpesymfonien, Also sprach Zahratustra eller tilsvarende, eller i det minste et følelsesutbrudd som da jeg så havet; men jeg følte ingenting. Nordkapp er ikke målet for denne reisen, det er slutten på den. Plutselig fikk jeg god tid. Kan gå dit i dag, men det kan fint vente til i morgen.
Nordkapp
Turens siste teltleir legges til det laveste punktet jeg passerer, her er det ly og rennende vann. Jeg spiser marsipan og drikker kaffe til det tyter ut av ørene på meg her jeg sitter på 71°05’12.8″N og tuter ørene fulle av Alpesymfonien – den har stadig vendt tilbake til meg når jeg har gått gjennom de fantastiske fjellområdene vi er så heldige å ha her i Norge. Selv om selve turen snart er ved veis ende, herfra kan jeg ikke lenger gå mot nord, er det kanskje nå det egentlig starter, nå jeg kan begynne å glede meg over alle minnene og se frem til alle turene jeg må ut på for å se mer av de områdene jeg har vært innom – og for å besøke de jeg ennå ikke har sett.
I morgen skjer det. I morgen går jeg de tretten siste kilometerne opp til globen. Så gjenstår det fire dagsetapper å ta igjen sørpå, og så klipper jeg mitt skjegg og er ikke lenger en Norge-på-langs’er.
Utsikt, siste leir
Dag 102: Indre Molvika til Nordkapptunnelen (telt)
Jeg våknet av at snøvær var erstattet av strålende solskinn på teltduken, lyst og utrolig varmt. Klokken var fire om morgenen, og jeg sovnet oppå soveposen. Når jeg så faktisk skulle stå opp grunde jeg meg såpass til veitrasking at jeg krøp ned i posen og ble der en time ekstra.
Det var en nydelig dag, og etter en halvtimes tid tenkte jeg ikke så mye på vannblemmene lenger. Nå var jeg også mer optimistisk, for jeg hadde funnet en dal på kartet som, hvis der var føre, ville la meg bytte ut to mil vei med én på ski. Greit bytte. Da jeg endelig kunne se dalen, var det bare å smile bredt: Her gikk det an å gå. Været slo om og sendte sludd- og haglbyger etter meg. Takk skal du ha!
Endelig på ski igjen, jeg fant litt såle i et skuterspor et stykke
Jeg tok en god pause for å se hva været gjorde, og da det så ut til å ha rast fra seg, skiftet jeg sko. Snøen var pill råtten – jeg tro rett igjennom til lyngen – men det var likevel en fryd å slite seg opp fra fjorden, plutselig var jeg på tur igjen. Jeg fulgte høyspentlinjene over mot Kåfjorddalen, og så spor etter lek med snøskuter, highmarking, i alle bratte sider rundt meg. Tungt å gå i sukkersnøen.
Nede ved veien i Kåfjord ble det en ny pause, og jeg pratet litt med Fruen mens jeg gikk utover mot tunnelen. Jeg hadde veldig lyst til å få gjort den biten i kveld, men 7 kilometer asfalt med 212 meter ned og opp igjen virket som en litt vel drøy avslutning på dagen, så det ble i stedet turens minst idylliske teltplass bak transformatorstasjonen ved tunnelåpningen. Ganske vindfullt, men her finnes ingen plasser i ly.
Telt i moderne kulturlandskap
Hvilken årstid er det egentlig?
I morgen forlater jeg kartbladet Repvåg et sted midt under sundet over til Magerøya, og når jeg kommer opp i dagen igjen befinner jeg meg inne på siste kart i bunken, Nordkapp. Da er jeg bare en par-tre mil i luftlinje fra målet, men hvor langt jeg faktisk må gå avhenger av snøforholdene.
Snart middag, thai-gryte med sin indrefilet er langt bedre enn "real" turmat
Dag 101: Olderfjord til Indre Molvika (telt)
Tyskerne jeg snakket med til frokosten var litt oppgitt over serveringen og foreslo at ungdomsherberge kanskje var en vel så passende betegnelse som hotell. Videre var de smått bekymret for kjøreturen sørover, nattens plaskregn hadde skiftet til snø utpå morgenkvisten, og de hadde sommerdekk på bilen. Om Nordkapp, hvor de hadde vært dagen i forveien, kunne de fortelle at de syntes det var dyrt å komme inn der og – viktigere for meg – at de hadde sett folk på skuter langs veien. Altså er det en sjanse for å få skiføre på Magerøya.
På vei ut snakket jeg med han som driver stedet, og han delte min skepsis til å dra opp i fjellet med lite sikt på en dårlig værmelding. Vis respekt for været og værmeldingen, er det noen som sier. Selvsagt lettet det akkurat idet jeg kom til starten på skuterløypen, men jeg lot meg ikke lure og styrte heller utover mot bygene som var på vei inn fjorden, tenkte på at det egentlig var fint å få gå litt i et kystkulturlandskap etter flere måneder i det kritthvite vinterfjellet. Joggesko er forresten mye bedre å gå i enn skistøvler.
Så det var teltplass i ly du lette etter? Glem det.
Underveis fikk jeg også mulighet til å oppleve Norge fra innsiden: Den tre kilometer lange Skarvbergtunnelen ble møtt med tent hodelykt (lenge siden jeg har hatt bruk for den), blinkende baklykt og reflekser foran og bak. På sett og vis følte jeg meg mer ensom inne i fjellet enn jeg har gjort når jeg har gått oppå det. Lyden av skoene mine, taktfast mot asfalten, blandet seg med lyden av dryppende, strømmende, rennende vann. Lyd og gjenlyd inntil det hele slukes i den øredøvende lyden av en passerende bil. Når vogntogene passerte, sto jeg helt inntil veggen, hilste til luen hvis de blinket med lysene og forberedte meg på trykkbølgen. En lang stund kunne en plystreduett med ekkoet høres – det vil si, hvis det hadde vært noen der til å høre det.
Endelig ute i friluft igjen
Utover dagen vek turgleden langsomt tilbake for det jeg visste ville komme, og da det nærmet seg ti-timersgrensen jeg hadde satt for dagens etappe, gikk jeg som en 90-åring. Med ski, skisko og staver i tillegg til mat for fire dager pluss reserve og vann er sekken så tung at jeg bare såvidt klarer å ta den på meg. Dessuten fikk jeg erfare at det ikke bare er fordeler med å få på seg joggeskoene: Jeg har vannblemmer på begge føttene. Alt dette og mer til klaget jeg om til Fruen på telefonen; vannblemmene blir ikke så mye bedre av det, men det hjelper å si det høyt av og til.
Teltplassen i umiddelbar nærhet til europavei, sjøutsikt, rennende vann - nesten flatt underlag
Noen ganger skal man ikke sette for mye lit til lokalbefolkningens råd: Jeg hadde fått vite at det var rundt seks mil til Nordkapptunnelen fra Olderfjord. Det er åtte. Før jeg forlot Olderfjord bestilte jeg meg flybillett sørover fredag ettermiddag, så her er det bare å henge i stroppen. Ubehagelig (og uvant) å ha en tidsfrist på tur, men jeg har tro på at det skal gå; skjønt, noen kosetur blir det nok ikke.
Dag 100(!): Venter på pakke i Olderfjord
Jeg klarte heldigvis å sovne igjen; liten vits i å sove uten klokke om man våkner til samme tid uansett. Etter frokost (bare loff å få) var det tid for å ta for seg de praktiske gjøremålene: Gjennomgang av ruten videre med inntegning av skuterløyper, oppdatering av bloggen, planlegging av turen sørover(!), vask av matkjele og skje, samt litt frisk luft gjennom en spasertur i fjæresteinene.
Slik ser det altså ut på nært hold, havet
Jeg slo også på tråden til ymse hytter på Hardangervidda for å høre hvordan det sto til med føret. Det er visst fortsatt fine forhold, så da satser jeg på å få gjennomført den biten jeg måtte hoppe over i uværet i februar; hver meter mellom Lindesnes fyr og Nordkapp skal tilbakelegges for egen maskin. Jeg regner med at det skal bli passe tøft å motivere seg til en ny runde etter å ha nådd målet og deretter besøkt sommeren på vei mot Haukeliseter, men med en mye lettere sekk og mer menneskelige dagsetapper (ingen over 35 km) kan det også bli en flott og positiv avslutning på turen.
På tide å finne frem en skrape
Betjeningen på kroen klarte å få kontakt med de som driver den lokale post-i-butikk’en da disse kom ned fra helgens fjelltur, så da fikk jeg pakken min rett før middagstid. Komle/ball/klubb (kjært barn, dette) til middag passet perfekt, nå er jeg klar for innspurten – og nei, jeg skal ikke fårrå nolles: Faktisk er jeg i tvil om jeg i det hele tatt skal opp i fjellet i morgen, for det skal komme noe ruskevær inn fra nordøst med godsaker fra Barentshavet. Fem mil i høyfjellet med frisk bris midt i fleisen og muligens sludd og bløtt føre, eller drepende smertefull asfalt med supertung sekk med ski og skisko? Vi får kikke ut og ta det derfra, jeg ender opp med samme antall dager til Nordkapp uansett, med mindre jeg blir liggende værfast inne på fjellet eller går fotsålene mine sønder og sammen på europaveien. Forsiktig nå…
Rapportene fortsetter til jeg har trått over dørterskelen hjemme i Fagerlia.
Dag 99: Bastindalen til Olderfjord
Så er det altså sant det mang en NPL’er har blogget om før meg: Man kan lukte det før man ser det, og det er en lukt man legger merke til. Lukten var likevel glemt et øyeblikk idet jeg slet meg opp bakken fra Nedre Fransvannet, bløt og bakglatt vårsnø; jeg tenkte et øyeblikk at «denne etappen ble ett nummer for stor for unge Nordbø». Så kunne jeg se det. Jeg visste jo om det, hadde forberedt meg på det i over tre måneder og luktet det en stund. Likevel stoppet jeg helt opp, måpte; det bruste i meg og jeg sa det høyt:
Havet. Havet!
Ikke siden dag én har jeg sett det, og idet jeg sa ordet høyt, brast det i meg, jeg brast i en høylytt og hjertelig latter, lo til jeg hikstet. Det dugget på innsiden av brilleglassene. Jeg har tenkt en del på at når man forlater havet ved Sprangereid, så ser man det ikke igjen før man er nesten fremme. Jeg er nesten fremme.
Nok en porsjon havregrøt fortært, tre sjokoladekjeks, én kopp kaffe og litt tørket reinkjøtt. Alle bardunene pent samlet før teltet ble pakket, man vet jo aldri hva slags vær man skal slå det opp igjen i. Svetten kom med høydemeterne opp fra Bastindalen. Det er godt å se skispor igjen, og her i nærheten av Stabbursdalen nasjonalpark er det faktisk flere skispor enn skuterspor.
Bare sporene er igjen
Etter at skuterløypene stengte (5. mai) er det igjen stille i fjellet, av de store reinflyttingene er det bare sporene tilbake, samt lukten av reinsdyr. Mange flytter rein med trailer nå, tidene forandrer seg. Jeg tar av fra sporet etter skuterløypen og ut på en flat myr. Fem meters høydeforskjell på en halv mil må vel for alle praktiske formål kunne kalles flatt. Viddeflatt.
Legge fra eller trekke til misvisningen på dette kartbladet, det var 13 grader, ikke sant? Jeg spør Herr Garmin i fall jeg har rotet med frøken Silva; det har jeg. Synd Nordeca ikke trykker misvisningen på kartene i Norge-serien, det er vanskelig nok å holde tungen i rett munn når man går over mange forskjellige kart, om man ikke også skal streve med å estimere misvisningen manuelt (dvs ved hjelp av GPS’en). Spesielt på de kartsidene der UTM-sonene møtes og man derfor har to rutenett å forholde seg til. Kanskje det ikke er meningen at man skal bruke kompass med disse kartene?
«Onkel og onkel, jeg vet nu ikke,» svarer han på spørsmål om det ikke er onkel politi som er ute på kjøretur. Dumt spørsmål til en uniformert betjent på skuter med politiets farger og logo. Han har tatt to ungdommer for ulovlig kjøring på formiddagen, men siden har det vært stille. Han viser meg at jeg kunne fått en lettere tur om jeg ikke hadde måttet gå via Olderfjord, for det går an å holde høyden og følge skuterløypene helt til Nordkapptunnelen. I tillegg mister jeg en hel dag fordi jeg ankommer på lørdag kveld og ikke får hentet pakke før mandag.
Siste rest av skiføret
Med havutsikten midt imot kan jeg endelig slippe meg nedover i terrenget, gjøre reisen fra vinter til vår. Hvorfor må folk på død og liv (bokstavelig talt, dessverre) oppsøke skredfarlig terreng for å gå på ski? Det er mer enn nok å bryne seg på for skiløperen i en humpete skuterløype bratt nedover gjennom skogen, spesielt med tung sekk og elleve timers skigåing i kroppen. Forsiktig, forsiktig, med sekken kan et fall fort vekk være en ulykke. Ferden kulminerer i at jeg steingår en bekk med skiene på (de er jo ødelagte likevel) før jeg plukker dem av meg og klyver opp gjennom en sverm av mygg mellom trærne, opp til veien. Klokken er ni, elleve og en halv time siden start, ti minutter igjen.
For første gang ser jeg det endelige målet på et skilt
På Russenes Kro er døren stengt, men jeg ser en skygge innenfor, så jeg banker på vinduet, vinker. Hun har møtt slike som meg før. Om jeg har spist? Ikke på lenge. Jeg får rester av dagens middag – fisk, hurra! – og sjokoladepudding, alt på huset. Det er hyggelig å slå av en prat før jeg rusler bort på rom 27. Føttene krangler, de er numne og stive etter å ha gjort rundt 140 kilometer på tre dager; i følge skiltet ved innkjøringen til Olderfjord er det 129 kilometer igjen til Nordkapp. Jeg må prøve å ikke vrake føttene mine nå…
Dag 98: Jotka til Bastindalen (telt)
Svetten silte allerede i den første bakken opp fra fjellstuen, men jeg kom meg i alle fall raskt opp over tregrensen. En deilig frokost med egg, yoghurt og frukt gjorde sitt til at humøret strålte om kapp med solen, det sved allerede i øynene av svette og solkrem.
Litt av den lokale faunaen
Turen i dag har først og fremst vært lang, med mye gåing, mest utenfor løypene. En og annen skuter har passert langt vekk, ellers har jeg gått og smilt fra øre til øre og tenkt på hvor heldig jeg er som får krysse Finnmarksvidda i så fantastisk vær. Deilig med ferskt brød i lunsjen, seks skiver i tillegg til normal rasjon; jeg må virkelig skru ned inntaket når jeg kommer hjem.
Det er ikke alltid skyfri himmel er det fineste
Det skyet litt til mot kvelden, men ikke mer enn at jeg kunne bruke solen som veiviser gjennom skogbeltet i bunnen av dalen, det er fort gjort å miste retningen når alt man ser er trær. Klokken rakk å nå helt til halv åtte før jeg fant meg en teltplass, så det ble en kort kveld.
I dag har jeg passert det merket på kartet som indikerer 70 grader nord. Kun drøyt én grad igjen.
Dag 97: Masi til Jotka
Solen la et rødlig skjær over bjørkeskogen, som kastet lengre og lengre skygger idet jeg gled langsomt stakende inn på tunet mellom de rødmalte bygningene og stoppet foran den som var merket «Statens Fjellstue», glad for å være fremme etter ti og en halv time på tur. Klokken var halv åtte, og en av de to slovakiske praktikantene sørget for at jeg fikk meg en kaffekopp og litt tørket reinkjøtt. Praten gikk lett foran en sprakende peisovn, mens kuldegradene inntok den hvite verdenen utenfor i den klare kvelden.
Vidde, men ikke endeløs
Det hadde vært en noe nær perfekt dag over Finnmarksvidda, med varmende maisol fra skyfri himmel og fast snø med godt feste for det tynne laget med blå extra gnidd pent utover. Å forlate skutersporet, legge kompasset på kartet, vri på huset og trekke fra åtte grader hadde vært en spesiell følelse, en følelse av å være priviligert ved å gå alene i en mektig og stor natur, å gå på nåde for været. Man blir så liten på en åpen vidde, tenkte jeg og speidet langs marsjpilen etter et referansepunkt, og jeg lurte på hvor mange kurser som nå gjenstår før Nordkapp, det er etter planen syv dagsetapper igjen etter denne.
Masi sentrum
Dagen hadde ikke begynt like idyllisk: En sur vind hvirvlet snøflakene rundt ørene på meg, og skuterløypen langs veien var ikke spesielt egnet for skigåing, så jeg gikk til fots på asfalten. Da jeg forlot campingen i Masi hadde jeg lagt merke til en oransje pulk utenfor en av hyttene, sammen med et par ski. Han må ha kommet sent inn; kan det være NPL’eren som har ligget litt foran meg hele veien fra start? Med halve undersiden av pulken dekket av gaffatape lukter det langtur, i alle fall. Jeg ville ikke vekke ham for å spørre.
Ankomst til Jotka Fjellstue
Kvelden på Jotka ble veldig koselig, vertsfruen kom hjem fra byen i ti-tiden, og da vanket det deilig kveldsmat med blant annet «røykakjøtt», saltet og røkt reinkjøtt. Jeg kom i skade for å sette til livs en hel liter melk ved siden av.