#00: Hva er dette?
I denne episoden forteller jeg litt om motivasjonen og bakgrunnen for prosjektet – og dermed hva du kan forvente av de kommende 12 episodene. Du kan abonnere på podcasten på de fleste vanlige distribusjonsplattformene (Apple Podcasts, Spotify, etc).
2021 må bære en tung arv etter forgjengeren, slik våre barn skal arve en skadet planet etter oss: Konsertsalene står tomme, ekstremværet vasker vekk hele bygder og demokratiets lys blafrer faretruende i vinden fra et «alternativt» høyre – en verden der skillet mellom fakta og fiksjon, virkelighet og drøm, synes mer uklart enn noen gang siden 1930-tallet. Ikke til tross for, men på grunn av internett og den frie flyten av informasjon og konspirasjon.
Hva skal kunsten kunne speile i et slikt år, hvordan kan den være relevant? Tolv måneder med uvisshet der vi får følge vaksinenes kappløp med døden og de stadige mutasjonene som oppstår når utøy får spre seg fritt, både i den fysiske virkeligheten og i den alternative.
Det som synes mest sikkert er at man fra jorden vil kunne se tolv månesykler i den tiden hjemmet vårt bruker på å tilbakelegge sin elliptiske bane rundt solen, uavhengig av hvor fort vi klarer å ødelegge klimaet og bygge ned naturen. Tolv, slik musikken er bygget opp av tolv halvtoner, slik det er tolv grunnfarger, slik 12 er speilvendt av 21, slik en innsjø er et speil ingen stein makter å knuse, for å si det med Thoreau.
Kan kunsten være et slikt speil, et speil som aldri støver ned, eller er det privilegiet naturens alene? Vil tolv speilbilder av 2021 makte å gjøre godt i en verden hvor den kollektive bevisstheten er på vikende front, hvor det å realisere seg selv og annonsørenes drømmer kommer i første rekke? Hva ser vi i dette speilbildet – de mørke skyene eller himmelen som alltid er stjerneklar bak dem?
Ta tolv tonearter, tolv stykker arv etter de som kom før oss, for vi må ikke glemme hvor vi kommer fra: Tolv fantasier av Georg Philipp Telemann, stykker skrevet for én utøver som spiller flerstemt alene, slik vi nå må hjelpe hverandre gjennom å være hver for oss – uten å bli hver og én for seg selv.
Mange mener at hver toneart kan knyttes til én bestemt affekt eller følelsestilstand, en teori som var spesielt utbredt på Telemanns tid. Andre forbinder de tolv halvtonene med ulike farger: Vi kaller det synestesi, sanseblanding. Kanskje denne sanseblandingen, eller blandingen av inntrykk, uttrykk, er nøkkelen til å forstå noe som er større enn det vi kan romme i ett uttrykk alene?
I året 2021 skal jeg prøve å fange tolv av disse speilbildene, til følge av de tolv fantasiene til Telemann, hver med sin toneart, affekt og farge. Kan språket fange det usagte? Musikken synge stillhet? Kunsten med stor K er erklært død, men hvem bryr seg om det; kan ikke kunst også være med liten k, slik det er alle de små tingene vi gjør som forteller hvem vi egentlig er, bak speilbildet?
To sider av det samme, musikken og språket, den ordløse fortellingen og den talte melodien, skal møtes i tolv forsøk på å nærme seg erfaringene det nye året stiller til rådighet for oss. Tolv gesamtkunstwerk som skal bøte på en verden som er nicht zusammen.