#02: Februar – B-dur/stålgrå (på leting etter rester av liv)
I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi i B-dur og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i B med stålgrå, og Ernst Pauer beskriver affekten tilhørende B-dur som åpen, likefrem, klar og lys, men også stille kontemplerende.
Solen står høyt på himmelen – så høyt den kommer i februar. Gatene er igjen frie for snø og is, og selv om to varmegrader ikke er mye, er det likevel en følelse av vår i hovedgaten, der solstrålene faller skrått inn gjennom hver av sidegatene han passerer. Kroppen har fått en fornyet styrke, en vår, en følelse av retten til å høre til, samtidig som han må videre. En enslig tårnsvale krysser veien, spankulerende.
Han kommer til en kryssende bilvei, nøler et øyeblikk og går til venstre, så til høyre igjen, forbi fiskehandleren og videre langs vannet, så til venstre ved første mulighet til å komme over kanalen. Utenfor stasjonen går han forbi drosjene og må såvidt sakne farten for skyvedørene inn til avgangshallen. For første gang på flere år benytter han billettautomaten, han kjøper to: Én nordover og én sørover, begge til togets endestasjon. Han handler en avis, litt sjokolade og tre boller på kiosken – kontant – før han går over til spor to og finner plassen sin, lytter rundt seg, merker seg ved navnet på et sted. Telefonen, som er ny og med kontantkort, skrur han av.
Diesellokomotivet drar togsettet langsomt i gang, og i moderat fart legger de byen bak seg, alle de små lokaltogstasjonene dette toget ikke stanser ved. Så øker farten, og etter noen stopp går jordbruksland over i skog, en endeløs skog. Små tunneler, et og annet vann; noen ganger ser han veien hvor bilene holder samme fart som toget. De er ikke mange i vognen: En mor og et lite barn, som hadde sagt et stedsnavn før avreise, en mann på hans egen alder som reiser alene og to studenter, de er muligens et par.
Mange timer senere tar han baggen med seg ut av toget og ser det fortsette videre nordover uten ham. Dag har blitt ettermiddag og kveld. Han står alene på stasjonen og ser seg rundt en stund før han går innover mot det som ser ut til å være et sentrum. Et større kompleks bygget i tilknytning til et eldre hvitt bygg bærer logoen til en av de store hotellkjedene i tillegg til navnet på det som må være gården det hele startet med. Han går gjennom to sett med dører og finner resepsjonen sammen med restauranten til venstre for inngangen, i den gamle delen av bygget.
Liggende påkledd på det hvite sengetøyet blar han gjennom avisen en gang til. NASA har landet på Mars – amerikanerne har sendt opp en bil, selvfølgelig måtte det være en bil – for å markere revir og lete etter liv, eller rettere sagt restene etter liv, rester av liv i rester av vann. Hva så om de finner molekyler, celler, amøber, eller kanskje en forstenet Mars-konkylie, hva vil det egentlig endre? Vil drepingen med droner ta slutt? Vil vi slutte å ødelegge den kloden vi bor på når vi ser at noen andres hjem har brent ned? Han lukker avisen. I likhet med en tårnsvale som har først har havnet på bakken, vil bilen til NASA aldri kunne fly hjem igjen.
Neste morgen går han i systematisk til verks: Først ned hovedgaten, så opp gaten over. Dermed er sentrum kartlagt, og han kan gå løs på det som er stedets hjerte: Kjøpesenteret. Her er alt slik sentrum skulle vært: Folk som stopper og prater med hverandre, levende butikker, en kaffebar som er populær selv på formiddagen, selv på et mindre sted. Gulvene er rene, og Securitas holder mennesker vi ikke vil se at finnes på trygg avstand. Etter en halvtime er han ferdig også her; han har snakket med ett menneske og levert fra seg én av de sammenstiftede bunkene med papir han hadde skrevet ut på biblioteket dagen før.
Neste stopp ligger lenger bort i gaten, litt ut av selve sentrum. Han blir raskt ekspedert og samtaler igjen, nå i nesten en time. Etter å ha levert fra seg den andre av bunkene, skriver han under på et papir og takker for møtet, navnetrekket ser klossete ut. Ikke ring oss, vi ringer deg. Før siste stopp går han innom kaffebaren på senteret og spiser et lett mellommåltid, slik at han skal ha krefter til å vente i kø.
Kontoret ligger litt høyere opp i det forlatte systemet av gågater, og det er som ventet ventetid. Han må uansett ekspedere seg selv først, på én av mange PC’er skrudd fast til en lang benk som på internettkafé. Når var sist noen brukte det ordet? Maskinen ber om personnummer, og når han snur seg, oppdager han et overvåkingskamera som ser ham i øynene. Han går raskt en omvei tilbake til hotellet.
Telefonen ringer neste dag, og han går tilbake til senteret, hjertet, har vært heldig. Her spiser han igjen på kaffebaren, men ikke alene. Hun som sitter overfor ham er selvsikker og direkte, han er det samme tilbake, og hun nøler et lite øyeblikk før hun bestemmer seg. Hun rekker, stikk i strid med alminnelig folkeskikk for tiden, hånden ut mot ham og smiler. Han tar den, det føles keitete å ta noen i hånden etter nesten et år uten.
Resten av dagen bruker han på mobilen tilkoblet nettet til en butikk over gaten fra hotellet, og innen kvelden er over har han ordnet leie av en leilighet med overtakelse allerede uken etter. Han forlenger oppholdet på hotellet og spiser middag i restauranten mens han leser om skjorter og bukser og landing på Mars. Det første fargebildet. Den første lyden. Bilen, vår tids polfarer, sender stadige oppdateringer til publikum hjemme, slik ekte polfarere, de som nå bare har nye måter å oppdage det samme på, også må gjøre for å blidgjøre sponsorer og skaffe seg dette ene vi skal smalnes inn mot å leve for og av: Andre menneskers oppmerksomhet.
Femten millisekunder i rampelyset, ditt bilde er ett av 1,44 billioner som tas dette året, og nettopp ditt bilde blir i dette øyeblikk «likt» av et annet menneske, slik at de som viser det frem på vegne av deg kan lære enda mer om dere begge, kunnskap som kan selges, omsettes, slik at dere kan gi deres bidrag til å holde hjulene i gang i maskineriet som aldri må gå tomt for klikk, for det er transaksjonene som holder markedsøkonomien flyvende femten millioner millimeter over bakken, båret oppe av mekanismer ingen lenger kan forstå, annet enn gjennom å lese konsekvensene i ansiktene til menneskene den består av. Det er for sent å snu, for vi kan ikke stoppe, en tårnsvale kan ikke lette fra flatmark.
Han ligger på sengen og ser opp i taket, det har samme farge som sengetøyet. Foreløpig er han ikke her. Ingen med ansikt vet det, kun de som uten å blunke følger alle steg han tar, de uangripelige algoritmene som henger over oss, slik månen akkurat nå står opp som et stålgrått skrømt bak furutrærne og lyser opp fjellene bak; vis dem det du vil at de skal se, og det skal bli deg.
Skulle det ikke være verre? Hvor er motstanden, avvisningene? Han stavrer seg ut av sengen, ett ben sover, kikker ut av vinduet etter tegn på liv, ser bare rester. En kebab på asfalten, som en Mars-konkylie forstenet i kulden, skitten snø, en blek måne, to andre rom i den andre bygningen på hotellet hvor det er lys; det er harde tider for den bransjen også. Får man virkelig jobb på dagen, uten relevant erfaring?
Neste dag er han rett etter frokost tilbake på kaffebaren. Setter seg ved det samme bordet som de hadde sittet ved dagen før. Gav hun ham hånden, i offentlighet, under en pandemi? Han kjenner ikke noen av menneskene her; bestiller en pai nå også, en svart kaffe og pai med feta og spinat, du kan gjerne varme den for meg. De har ikke pai.
NASA har landet på Mars, en bil, historikken i nettleseren har skjorter og bukser, men senteret har ingen klesbutikk. Lenger bort i gaten er det en rørleggerforretning der bemanningsbyrået lå dagen før. Han går tilbake til NAV. Overvåkingskameraet ser ham i øynene idet han kommer inn.
Et stykke ut i sjøen står en mann med vann til over knærne, som forstenet ser han utover en øde fjord. Hodet ruver flere meter over vannflaten, en imitasjon av liv, en havmann med ryggen til sivilisasjonen. Tre fugler sitter og speider utover, ser etter tegn til liv, liv i vann; én sitter på hodet, de andre to på skuldrene, ingen av dem er tårnsvaler. Han går tilbake til stasjonen, med baggen i høyre hånd. Stasjonen ligger forlatt, togløs. Tavlen på veggen viser at det eneste toget som går, går videre nordover.