Posts Tagged: finnmark
Dag 95: Kautokeino til Biggejavre (telt)
Som alltid er det litt tregt å komme i gang etter en hviledag, om det nå har med motivasjon å gjøre, å måtte forlate en sjelden luksus, å gå før man egentlig er helt restituert. I tillegg er det heller ikke nødvendigvis så lett å rive seg løs fra fersk frokost med avis, selv om kneippbrød ikke nødvendigvis er det mest spennende.
Jeg labbet ned bakken og tok på meg skiene nede på elveisen, nydelig vær, men med en litt sur trekk fra nord. Det gikk radig, og hus, gårder, biler og trær passerte på begge sider av den hvite strekningen dekorert med skuterspor. Ett sted kom jeg forbi et ganske stort felt med åpent vann, og her hadde svanene slått seg ned; vinter og vår, side om side. Langs elven gjaldt det å holde et øye med kartet, for løypen mot Masi (Maze) tar ikke av fra den på isen, og det finnes ingen skilting.
Svanesjøen
Ved Mierojavri skrådde jeg over elvesjøen og bakset meg opp gjennom skogen til riksvei 93. Det hadde skyet over. Der «gamleveien» tar av fra hovedveien fant jeg en informasjonstavle, og den kunne bekrefte at jeg var på rett vei. Langs denne veien går også sommerstien (del av langruten E1) og en sykkelrute. Snøen falt lett mot nettingtrøyen da jeg tok i gang innover bjørkeskogen, men det tok en liten time før jeg tok meg bryet med å stoppe for å ta på jakken.
Flere steder så jeg spor etter reinflokker som hadde krysset sporet med skutere i hælene. En møtende skuter stoppet, og lassoen over brystet på han som kjørte avslørte hvilket ærend han var ute i, noe han kunne bekrefte: «Ja, vi flytta rein i hele natt.» Denne samen mente at jeg ikke hadde mer enn to mil igjen til Masi, men det begynte å bli sent på dag og jeg var sliten, så jeg begynte å se etter teltplass. Han var forresten den første som har fått høre hvor jeg er på vei som responderer «da er du jo snart fremme,» standardsvaret har vært «Ha, ha – du har langt igjen!»
Se opp for kryssende rein
Oppe ved Biggejavre gikk jeg litt tilbake ned i et skogholt og fant det jeg lette etter: Rennende vann. Leirslaging i kveldssol, thaigryte med kylling og ris til middag, Troika og kaffe til dessert. Jeg ringte hjem, og Fruen kunne fortelle at jeg har gått 41 kilometer i dag, og at det er 28 igjen til Maze – godt jeg ikke gikk for å komme helt frem i kveld, det ville blitt lovlig langt.
Dag 94: Hviledag i Kautokeino
Det er ikke så verst å starte dagen med frokost, fersk frokost, og Aftenposten. Jeg slapper av med litt musikk etter måltidet mens jeg venter på at Coop skal åpne klokken ni slik at jeg får hentet pakke. Etter litt organisering bærer det ned på kommunehuset for å få informasjon om skuterløyper; det viser seg at det finnes et supert oppslagsverk på nettet, NordAtlas.
Klar for asfalten når skiføret tar slutt
Om ikke skiføret tar slutt, kan det alltids hende skiene gjør det
Som seg hør og bør avlegger jeg stedets kafe et besøk før jeg gir meg kartene i vold. En variant av reinskav, med røkt kjøtt, til middag – veldig godt. Han som driver stedet har røkt kjøttet selv i lavvoen sin, og potetmosen var laget fra grunnen av. Nå ser jeg frem til å ta fatt på Finnmarksvidda; glad jeg har varm sovepose, for på kommunehuset kunne de fortelle at det hadde vært 20 kuldegrader der oppe i helgen.
Siste rest av kartene har ankommet, litt av en følelse å kikke på akkurat dette...
Dag 93: Havgajohka til Kautokeino
Jeg har det ikke så verst på tur egentlig: Grøten inntas sittende i soveposen, kaffen likeså. Solen varmer gjennom teltduken, selv om det var ganske så kaldt i natt, jeg våknet og var kald på ørene, måtte ha ned øreklaffene på luen. Det er noen mil som skal tilbakelegges i dag også, men så er det hviledag. Først sjokolade, så pakking av telt. Vindstille; kaldt i luften, men solen varmer – akkurat slik skiløpere vil ha det.
Morgenstund
Flasken fyller jeg i hullet jeg laget i bekken kvelden før (må hakke det opp igjen med staven) før jeg tar over mot Goahteluoppal på kompasskurs. Føret er bra, men jeg følger likevel et skuterspor for å treffe et godt sted å krysse Kautokeinoelva.
I Goahteluoppal leter jeg litt mellom de folketomme husene før jeg finner en merket skuterløype, og med det ser jeg hvor alle har tatt veien, og hvorfor: Langs løypen som leter ut av den lille samebyen er det myriader av reinspor og et solid spor etter mange skutere som skulle samme vei. Bærer isen et slikt følge, bærer den også meg, tenker jeg og staker meg utpå. Løypen er god, terrenget vennlig, jeg går kun i trøyen og fabler om T-skjorten som ligger i Kautokeino-depotet.
Reinen har flyttet til sommerbeite
Herfra går det radig, og milene ut til Aksomuotki (aksenter er ikke mobiltastaturets forse) byr på mengden av glidende diagonalgang i finværet. Derfra går løypen på Kautokeinoelva, men siden den går åpen blir det brøytekanten på meg. Med ødelagte ski, stålkanten har nå falt av langs et stykke, er intet føre meg fremmed: Sugende slush, lyng, bløt nysnø, grus, kvisthauger, bar asfalt. Mest snø, det var en av de bedre brøytekantene. Når man driver og rangerer brøytekanter er man vel blitt en ekte NPL’er..?
Fremme i Kautokeino ringer jeg hun som muligens kan gi meg tak over hodet (venninde av Edith, som jeg bodde hos første natten), men hun har dessverre huset fullt. Hun finner alternativer til meg, og ikke før har jeg mottatt melding med telefonnumre, så går jeg rett på ett av alternativene: Kautokeino Villmarkssenter. Jeg går for det første og beste, selv om prisen kanskje er noe stiv i forhold til standarden. Dusj, husets finnbiff (smaker godt), øl (Tuborg på boks, ikke så spennende). Idet jeg henter kaffe etter maten blir jeg stoppet ved bordet til to lokale skikkelser som fortsatt sitter der de satt da jeg kom, og som ennå ikke har fått slukket tørsten. Jeg får, blant veldig mye annet, lære litt om andejakt og reindrift.
Kautokeino Villmarkssenter
Det blir lett å sove i kveld, gleder meg til en hviledag.
Dag 92: Njamatjavri til Havgajohka (telt)
En rask og grei start på dagen, jeg fyrte primus på trappen og spiste grøten min ute. Før avreise gravde jeg meg frem til en utedo, og jeg fikk klemt stålkanten på venstre ski på plass; det går å gjøre det med fingrene nå, ikke bra.
Samene mente jeg skulle ha 9 kilometer opp til løypekrysset (det var nok i alle fall 5 kilometer for optimistisk), og jeg la i vei i strålende sol med en sur vind til. Sakte vant jeg høydemeter i slake moter, myke former alle veier – jeg nærmer meg vidda nå. På vei ned snur jeg meg og kikker tilbake. Farvel til høyfjellet for denne etappen, det har vært noen fine dager. Fjellet på sin side skrur opp vinden og sender et skikkelig snøvær etter meg, som for å minne meg på at høyfjellet ikke er noen lekeplass, selv ikke i mai. Jeg er glad for å snart være i ly av skogen.
Bortsett fra litt kupert terreng rundt Runkajärvi er det flat og fin løype med god såle hele veien ned. Nå og da sniker solen noen lange stråler ned og lager skyggespill mellom trærne, lenger og lenger skygger.
Bridge over troubled water
Imens stiger spenningen: Noen av elvene har plaget meg litt de siste dagene, for kommer jeg ikke over disse må jeg to dager tilbake og en uke ekstra rundt. Den første av disse er det bro over, så her var det intet å frykte. Et skilt forteller at broen er stengt fordi den er i for dårlig stand, og at all ferdsel skjer på eget ansvar, men sporet av en skuter som har gått gjennom isen minner meg om at også der nede skjer alt på eget ansvar. Broen holder. Neste spenningsmoment, den elven jeg virkelig har fryktet, skal krysses seks kilometer lenger ned. Jeg prøver å tenke på andre ting mens jeg innbiller meg at jeg hører lyden av rennende vann. Ingen bro, men ingen grunn til å bekymre seg, for jeg ser ingen tegn til svakheter. Jeg feirer med å spise den ekstra lunsjrasjonen jeg klargjorde dagen før.
Grenseelven er krysset
Ikke bare er jeg i Norge, jeg har kommet til siste fylke
Videre har jeg tenkt å legge sporet omtrent der det går en sti innover mot grensen. Det viser seg å bli mer enn omtrent: Finnene har ryddet stien så nøye at det er som å gå langs en nedsnødd vei, og med ett er jeg hjemme i Norge for første gang siden Sulitjelma, for to uker siden. Her er ikke stien like lett å få øye på, og kompasset kommer frem.
Flatt gjennom skogen og over myrene i Finnmark
Ved Havgajohka, rundt tre kilometer vest for Goahteluoppal, finner jeg en fin teltplass i ly av elveskogen og åpent vann i elven. Godt å krabbe inn i teltet i kveldssolen etter mer enn ti timer på skiene.
God natt!