Dette har vært en tung dag. Jeg var overraskende opplagt etter å ha sovet litt dårlig (jeg ble vekket allerede etter en halv time av sterkt lys og motordur, en skuter fór forbi), og det var en god teltmorgen. Det vil si, rent bortsett fra at jeg ikke fikk fyrt opp. Inntaksventilen på slangen til primusen var frosset; rart, det har aldri skjedd før, selv i mye lavere temperaturer. Jeg fant ut at jeg kunne gå innom Geiteryggen og tigge en liter der i stedet for å bruke tid på å tine primusen. Etter frokost hadde jeg en drøy halvliter vann igjen, mer enn nok til de syv kilometerne inn, og siden det var dagen før sesongåpning var jeg sikker på at det ville være folk på Geiteryggen.

Klokken ni var jeg i gang, og én og en halv time senere kom jeg frem til Geiteryggen. Helt stille. Låst. Det må ha vært vertsfolket som kjørte ut på skuter i natt, kanskje for å få en siste natt hjemme før det braker løs. For meg var det ikke stort annet å gjøre enn å ta sekken på ryggen og følge kvistingen til fjells.

Det første stykket gikk greit, men tørsten tiltok i takt med høydemetrene, og jeg utporsjonerte det lille jeg hadde av vann så godt jeg kunne. Vinden tok seg opp noen timer tidligere enn det som var meldt, og føret ble tyngre med dypere gjennomslag for hver kilometer; det ble en kamp, og jeg var over meg av glede da jeg endelig så Kongshelleren dukke frem fra tåkehavet. Da var vinden såpass at jeg måtte ta støttetak for å holde meg på skiene.

Vel fremme kunne jeg glede meg over en lettfyrt ovn, og jeg gjorde unna hyttesyslene i rekordfart frem til det første vannet var klart på gasskomfyren. Jeg helte ned en kakao, en solbærtoddy og en kaffe i rask rekkefølge og varmet meg en boks turistproviant mot den verste sulten. Det ble fort varmt, og det er bra for å få tørket telt som ble pakket i snøvær og føyk.

Planlegger neste etappe

Jeg har slitt med motivasjonen i dag, enten det nå er på grunn av dehydrering eller den nylige «ferien». Vanligvis er en alenetur noe jeg ser frem til med glede: En time, en dag, en helg, en uke i mitt eget tempo, bare jeg. Nå har jeg all tid i verden alene, men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om fremgang. Dessuten blir turopplevelser større av å ha noen å dele dem med. Selvsagt skal det ikke stikkes under en stol at jeg hadde sett for meg et litt annet vær. Jeg var klar over at februartur innebærer risiko for dårlig vær, men at det skulle bli så stabilt dårlig er noe jeg kjenner tar litt på. Så langt har det vært snøvær og vind hver dag, og kun én eller to dager uten tilnærmet null sikt i løpet av dagen. Nå uler det en værfast-vind rundt veggene her, skal ikke håpe på å komme noe lenger enn Iungsdalshytta i morgen. Kroppen er enig, og det er en lang og tung etappe fra Bjordalsbu til Sulebu.