Jeg hadde bestemt meg for å ikke gå lenger enn Hindsæter, ca 22 km, og jeg tok det rolig til frokost (frokost tror jeg må være min favoritt-tid på dagen). Ved utsjekk fikk jeg en hyggelig overraskelse: Gjendesheim spanderte selve rommet. Tusen takk, og takk for veldig god hjelp og hyggelig service under oppholdet!

Kvart på ti la jeg avsted. Det kom litt nysnø, så jeg fikk noe feste, og det blåste surt. Utover dagen gikk snø over i sludd over i regn, og alt jeg hadde av feste forsvant. Våte votter og sko. I disse sporene minnet turen mest om sesongens siste skitur på Krokskogen enn fjellskitur i mars, småkupert og bøssete som det var; granbarskjegg i rødswix’en. På et tidspunkt mistet jeg også prepareringen. Jeg fulgte da et annet spor, og i den råtne snøen falt jeg tidvis rett igjennom til bakken. På ett tidspunkt stod jeg med begge bakskiene plantet i et bjørkekratt, tuppene i været, og støttet meg på stavene, som også var sunket temmelig godt igjennom. Jeg måtte bare si det høyt til meg selv: «Dette er jo bare latterlig». Så kavet jeg meg opp på riksvei 51 (snø til låret da jeg tok av meg skiene) og festet skiene på sekken.

Mmmmm, godføre; det er i alle fall spor

Etterhvert fant jeg et preparert spor igjen, og jeg traff til og med på en annen skiløper, etterhvert viste det seg at de var to. Det var folk på hytteferie på vei tilbake til bilen, og da vi alle tre kom dit, slo vi av en prat. Jeg ble tilbudt skyss, avslo, mat, avslo, og endte opp med å takke ja til en appelsin og en pakke Smil. Tusen takk, Appelsinmannen, du skulle bare visst hvor godt den Smil-pakken kom til å komme med. Da jeg så Hindsæter foran meg, var jeg lettet. Det tunge føret var både bakglatt og sugende å samme tid, og 22 kilometer virket langt nok.

På kartet står det Hindsæter Fjellstue, men på sitt eget skilt hadde de flottet seg med betegnelsen Fjellhotell. Det stemmer nok bedre, og jeg følte meg heller malplassert i svett fjelltøy mellom utenlandske, pent kledde gjester. Så var det da også fullt, det var ikke annet å gjøre enn å sette kursen mot Randsverk Camping.

Pause i gapahuken ved bru over Veo, jeg vurderte et lite øyeblikk å slå meg ned her for natten

Sporet var godt preparert, med stormaskin herfra, men fortsatt uten feste. Fra en gapahuk der sporet krysser Veo på en gammel bru over juvet, ringte jeg campingen. Ingen svarte. Vel nede i Randsverk fant jeg forklaringen: Det var ingen der. En dame kom forbi og kunne fortelle at vertsfolket var bortreist, og campingen var stengt. Med 4 km igjen til Lemonsjø (hvor det kanskje kunne være fullt) og nesten hele blåtimen bak meg, begynte jeg å se etter en teltplass langs sporet, og snart kom Lille Runde Røde opp i lyset fra hodelykten.

Smelting av snø hører med, og et vektbesparende lokk (som også kan brukes til å smelte snø oppå) er tatt i bruk

Jeg er litt sliten nå, etter 8,5 time og 40 km på skiene på vanskelig føre. Rundt 38 kilometer igjen til Otta, kanskje rekker jeg det i morgen, kanskje blir det telt langs Baksidevegen (eller Lalm Camping).