Om det var surt å slå opp teltet i sørpesnø og regnvær i går, var det desto bedre å våkne der i dag. Jeg lå og latet meg en stund før jeg tok fatt på morgenen, ute hadde det snødd en god del og blitt kaldere, det kunne love godt for føret. Siden etappen går mot slutten, kostet jeg på meg å fyre lenge etter vannet var klart, deilig med varme, men det var ikke nok til å tørke så mye av alt det som var vått fra dagen før. Derfor dro jeg på meg våte sokker og votter, samt stivfrosne sko, og begynte på arbeidet med å ta ned teltet.
Noen ropte, det var hun som passet hunden til vertsfolket på campingplassen, samme menneske jeg hadde snakket med kvelden før. Mens vi pratet, hun bekreftet at planen for tur ned mot Otta var fornuftig, hørtes en godlynt brumming gjennom skogen, og løypemaskinen kjørte forbi idet solen slo igjennom. På med solfaktor 50. Mobilen inneholdt melding fra svoger Geir med forslag om samme rute som jeg, Gjendesheim og hundepasseren hadde landet på; jeg kunne være trygg på at dette var en god plan. Det hadde også kommet kommentar på bloggen om en alternativ rute (som hadde gitt meg mindre veitrasking), men den var jeg allerede forbi, og Fruen hadde mulighet til å møtes på Rondane SPA, så det trakk nok også i retning Otta.
Jeg fant fort ut at skiene fra i går ikke kunne ha vært helt frie for smurning allikevel, jeg gikk noen få meter før jeg smurte om fra rødt til blå extra. Så fulgte en nydelig lørdags formiddag i fantastisk turvær og perfekte spor. Med skilt i hvert kryss tok jeg meg raskt ned til Melingen, hvor jeg fant åpent vann (takk til deg som hadde gravd vei ned til en flat, fin sten man kunne hente vann fra), og jeg ble glad da jeg så at veien ned mot Lalm hverken (ja, jeg holder med Aftenposten i stavemåten) var gruset eller strødd. Den gleden var kortvarig, og jeg hadde selvfølgelig ikke vett nok til å gi meg før jeg plutselig stoppet med en lyd kun de som selger ski kan like.
Så var det bare å ty til apostlenes hester, og det gikk radig ned til Lalm. Klokken viste 14:30, og det skulle være 17 km langs Baksidevegen til Otta. Fire timer regnet jeg fort ut, glemte at det er noe annet til fots enn på ski, og ringte Siri. Hun ville møtes på Otta til kvelden.
På turen nedover tok jeg frem radioen for å døyve smerten ved å traske på vei i skisko med altfor tung sekk (skiene er temmelig tunge og forskyver tyngdepunktet), jeg visste det ville bli tøft. Kun P3 var å finne, så da fikk jeg være litt ungdommelig i dag, tenkte jeg. Etter to låter gikk tankene mer i retning av «ondt skal ondt fordrive», og da programlederen (i et musikkprogram!) refererte til en Leonardo Biirnstein som opphavsmannen til West Side Story, byttet jeg til musikk på boks, Mozart. Fruen meldte at vi hadde rom på hotellet, jeg gledet meg, men var en periode litt redd for at gangtidsestimatet var litt vel optimistisk.
Jeg kom meg til Otta på oppsatt tid med to minutters margin, fire timer og syv minutter inkludert ett eneste stopp på ni minutter, men det kostet. I løpet av dagen hadde jeg fått i meg én og en halv havrebombe, en bixit-bar og fire smil (takk, Appelsin-mannen!), samt en drøy halvliter vann. Jeg tok meg sammen og hentet depotpakken (håper jeg ikke ødela for mye tak på Amfi Ottatunet med oppstikkende ski, sikkert et komisk syn) før jeg gikk opp på hotellet, og da jeg endelig kom opp på rommet var det bare såvidt jeg klarte å bøye meg ned for å løsne på skolissene. Hele kroppen verket, jeg hadde blødd gjennom to lag compeed, og det føltes som jeg gikk på glødende kull.
Følelsen av da å få seg en glovarm dusj, tørre klær (skoene var gjennomvåte hele dagen, etter at de tinte) og en kald øl til maten (bestilte pizza, tar ikke sjansen på biff på «italienske» restauranter med like mye kebab som pasta) var ikke så verst, selv om de 2oo metrene ned til pizzeriaen var drøye. Plastposer utenpå de tørre sokkene, jeg har bare skisko. Da Fruen endelig ankom utpå kvelden var lykken total. Nå skal vi ha noen dager sammen, det blir kort etappe opp til Rondane SPA i morgen og hviledag på mandag.
Jeg hadde bestemt meg for å ikke gå lenger enn Hindsæter, ca 22 km, og jeg tok det rolig til frokost (frokost tror jeg må være min favoritt-tid på dagen). Ved utsjekk fikk jeg en hyggelig overraskelse: Gjendesheim spanderte selve rommet. Tusen takk, og takk for veldig god hjelp og hyggelig service under oppholdet!
Kvart på ti la jeg avsted. Det kom litt nysnø, så jeg fikk noe feste, og det blåste surt. Utover dagen gikk snø over i sludd over i regn, og alt jeg hadde av feste forsvant. Våte votter og sko. I disse sporene minnet turen mest om sesongens siste skitur på Krokskogen enn fjellskitur i mars, småkupert og bøssete som det var; granbarskjegg i rødswix’en. På et tidspunkt mistet jeg også prepareringen. Jeg fulgte da et annet spor, og i den råtne snøen falt jeg tidvis rett igjennom til bakken. På ett tidspunkt stod jeg med begge bakskiene plantet i et bjørkekratt, tuppene i været, og støttet meg på stavene, som også var sunket temmelig godt igjennom. Jeg måtte bare si det høyt til meg selv: «Dette er jo bare latterlig». Så kavet jeg meg opp på riksvei 51 (snø til låret da jeg tok av meg skiene) og festet skiene på sekken.
Etterhvert fant jeg et preparert spor igjen, og jeg traff til og med på en annen skiløper, etterhvert viste det seg at de var to. Det var folk på hytteferie på vei tilbake til bilen, og da vi alle tre kom dit, slo vi av en prat. Jeg ble tilbudt skyss, avslo, mat, avslo, og endte opp med å takke ja til en appelsin og en pakke Smil. Tusen takk, Appelsinmannen, du skulle bare visst hvor godt den Smil-pakken kom til å komme med. Da jeg så Hindsæter foran meg, var jeg lettet. Det tunge føret var både bakglatt og sugende å samme tid, og 22 kilometer virket langt nok.
På kartet står det Hindsæter Fjellstue, men på sitt eget skilt hadde de flottet seg med betegnelsen Fjellhotell. Det stemmer nok bedre, og jeg følte meg heller malplassert i svett fjelltøy mellom utenlandske, pent kledde gjester. Så var det da også fullt, det var ikke annet å gjøre enn å sette kursen mot Randsverk Camping.
Sporet var godt preparert, med stormaskin herfra, men fortsatt uten feste. Fra en gapahuk der sporet krysser Veo på en gammel bru over juvet, ringte jeg campingen. Ingen svarte. Vel nede i Randsverk fant jeg forklaringen: Det var ingen der. En dame kom forbi og kunne fortelle at vertsfolket var bortreist, og campingen var stengt. Med 4 km igjen til Lemonsjø (hvor det kanskje kunne være fullt) og nesten hele blåtimen bak meg, begynte jeg å se etter en teltplass langs sporet, og snart kom Lille Runde Røde opp i lyset fra hodelykten.
Jeg er litt sliten nå, etter 8,5 time og 40 km på skiene på vanskelig føre. Rundt 38 kilometer igjen til Otta, kanskje rekker jeg det i morgen, kanskje blir det telt langs Baksidevegen (eller Lalm Camping).
Nok en gang hadde jeg et forsett om å sove til 7:30, men en time tidligere var jeg våken. Det var deilig å ligge på sengen med en bok og se dagslyset komme utenfor vinduet. Solbjørg hadde frokosten klar og fyr på peisen da jeg kom ut av rommet mitt, og det ble en lang og hyggelig frokost, jeg skulle ikke lenger enn Gjendebu uansett, og den turen er ganske grei (når man er i NPL-form).
Kvart på ti tok jeg avgårde, og tre kvarter senere kunne jeg skrape kladdene av skiene for å legge på feller ved foten av Høystakken. Seks plussgrader og snø/yr i luften. Det var litt stigning, og kvistingen sluttet litt oppi bakken, de hadde ikke kommet opp på grunn av været, men snart stod jeg og pakket feller, fornøyd med at det var lite nok snø på toppen til at jeg kunne følge vardingen til sommerruten innover dalen. På vei ned mot Gjendebu møtte jeg fellesturen til DNT, de gikk med snøbriller og forbannet motvind og våte snøfiller ovenfra. Senere skulle jeg få vite at flere av dem hadde lært å gå på ski dagen før de la i vei, galskap.
Nesten nede på Gjendebu, og jeg har null feste under skiene. Jeg blir tatt igjen av et par på telemarksi, de er på 14 dagers topptur-tur rundt om i Jotunheimen. Vi slår av en prat, skuer ut over Gjende og bekymrer oss for de mørke flekkene på isen, og jeg merker meg et mørkt bånd av smeltevann langs kanten, husker at det var målt 40 cm overvann/slush med 20 cm snø på toppen; når den snøen er gjennomvåt blir det en selsom affære å krysse et vann på 18-19 km… Toppturfolket kan fortelle at det regnet på morgenen, og termometeret viser +5 ºC. Jeg tenker: «Fillern, her må jeg over mens jeg ennå har sjansen.»
På invitasjon fra toppturistene stopper jeg en drøy time på Gjendebu, hvor jeg får servert både kaffe og hjemmelaget fenalår (utbenet før speking, lurt!), samt de tre skivene fra Fondsbu og masse vann. Under måltidet får jeg forklaring på hvorfor det var to råker i elveosen: En eller annen hadde gått utpå osen på ski og gått igjennom – galskap, og fryktelig skummelt.
Jeg betaler for dagsbesøk og legger to lag rød swix under skiene, den mildeste voksen jeg har. Det biter ikke på den søkkvåte snøen, og jeg lurer et lite øyeblikk på om jeg skal snu. Konklusjonen er allikevel opplagt: I morgen blir det mye verre, jeg får stake meg over. Heldigvis blåser det opp, medvind. Det går unna, og på ett punkt stopper jeg og kaster bort 10-15 minutter på å prøve å bruke vindsekken som seil, der jeg navigerer mellom mørke, våte flekker.
Utenfor Memurubu stopper jeg for å legge den sammenlagte vindsekken på plass i sekken og blander meg en liter «energidrikk med bringebærsmak»; gulper ned halvparten av det søte klisset, det smaker som slapp julebrus tilsatt Gøy-saft, men gir umiddelbare resultater på energien.
Straks etter jeg kommer i gang fra Memurubu øker vinden på, å legge vekk vindsekken var visst litt som å glemme solbriller. Et stykke går det veldig radig, og under det hr Ibsen i sin tid kalte «Gjendin-eggen» farer Bukkerittet gjennom hodet på meg; bukk fra luften, bukk fra bunden stangedes i samme stunden, og i samme stunden har jeg, det er så sant som det er sagt, glemt å følge med på isen foran meg. Det blir en bråstopp med et tydelig «blurp», der jeg står i slush til ankels. Jeg kommer meg opp uten å ytre ukvemsord og uten vann i skoene. Etter dette er jeg nødt til å krysse flere mørke felt, de blir tettere og større for hvert minutt som går, og jeg kommer på en passasje fra en bok jeg fikk i konfirmasjonsgave, en passasje som den gang virket (og fortsatt virker) skremmende. Børge Ousland beskriver i «En mann og isen» hvordan han testet isen på gjenfrosne råker han måtte krysse på vei mot Nordpolen: Går staven igjennom på første hugg, går man rundt; brister isen på andre hugg, kan man skyve seg forsiktig over; tåler den mer enn to hugg, er den trygg. Dette fungerer fint for slushen, og jeg navigerer meg utenom de verste stedene.
De siste kilometrene inn, når jeg kan se målet, blir litt seige, men jeg bruker ikke mer enn 3,5 time på turen fra Gjendebu til Gjendesheim, inkludert fomling med vindsekken og pauser; jeg rekker middagen med et kvarters margin.
Jeg begynner å innse at jeg er på vei til å bli i bedre form, de kommenterte på Gjendesheim at jeg hadde kommet veldig fort over vannet og ville nesten ikke tro at jeg hadde gått helt fra Fondsbu. Skigåingen går mer og mer av seg selv nå, og jeg kan holde oppe farten over mye lengre tid; det kostet meg ikke for mye krefter i dag, selv om føret var ganske så begredelig de siste to milene. Jeg legger merke til at jeg i dag brukte samme tid, 7 timer, på 32 kilometer, som jeg brukte på den første etappen på 15 kilometer. Allikevel legger jeg opp til en roligere dag i morgen, håper å komme meg de drøye to milene ned til Hindsæter, det er mer regn og vind i vente.
Jeg stod opp nesten en halv time før klokken ringte, selv om jeg hadde tenkt å sove en time lenger i dag. Det var godt å starte dagen med brødmat (selv om det var loff) og ferskt pålegg, melk, juice og kaffe. I dag stod en relativt grei etappe på programmet, så jeg forhastet meg ikke, og jeg nøt å sitte og bla i en reklameavis for Valdresregionen sammen med den siste kaffekoppen.
Ti på ni var jeg i gang med turens første veitrasking, kun drøye 3 km denne gang, og etter rundt en time speidet jeg utover kjempevannet Tyin. I løpet av turen opp hadde jeg kommet ut av tåken, og det var en fryd å sveve innover langs den merkede løypen, stikke på stikke på stikke inn i horisonten.
Etterhvert fikk jeg også noen glimt med sol, og hver gang den var fremme, rant svetten i strie strømmer. Altså har vi kommet så langt i året at solen varmer. Deilig. Jeg skulle ønske at jeg kunne skrive: «I ett av solglimtene stoppet jeg resolutt og fant frem den lille, hvite boksen med solkrem faktor 50.» Dessverre for ansiktet mitt lå det to klementiner lenger frem i den lommen, og de avledet meg totalt. Egentlig skulle jeg spare den ene, men påskestemningen var så nydelig at jeg bare måtte ha mer. Påske ble det også føremessig, for å si det slik, og jeg svevde ikke lenger innover. Etter klementinseansen og en stor porsjon vann dro jeg meg videre i åtte plussgrader, og i skrivende stund flasser det av nese og kinn.
Vel fremme på Fondsbu ble jeg tatt mer enn godt imot. De er nok synske, for da jeg kom inn døren lød første spørsmål:
«Du går Norge på langs, ikke sant?»
Da det var bekreftet, fikk jeg enerom (av hensyn til de andre?) og carte blanche på tørkerommet («Heng opp alt, teltet, soveposen, alt! «). Her er det godt å være, og i morgen skal jeg visst møte en fellestur på min vei mot Gjendebu, da får jeg spor :-).
Til slutt må jeg bare få med at vi tre som er her, to nederlendere og jeg, fikk førsteklasses service til middag, med en nydelig gulrotsuppe, mør og saftig elgbiff og eplekake med is. Dette skal jeg leve lenge på.
Surt vær på Sulebu: Kuling med snøfokk i brysthøyde. Somlet med morgenrutinene og var ikke ute før halv ni. Da var det vindstille og godvær. Deilig, jeg kunne bytte ut snøbriller med solbriller.
Jeg la avgårde langs en gjenføyket preparert løype, heldigvis var den også stikket. Det ble vanskelig nok å følge stikkene bare et kvarter etter at jeg dro, været tok seg opp igjen. Kroppen føltes ikke topp, og jeg har vært litt bekymret for fingrene og albuene mine i det siste: Om morgenen er det vanskelig å åpne og lukke hånden, og fingrene er ømme resten av dagen også.
Da jeg var kommet mer i ly for været, ringte jeg Fruen, og det var godt å endelig høre stemmen hennes igjen. Hun var enig i at det hørtes lurt ut med en rolig dag, og jeg tok av mot Tyinkrysset. Etter en stund møtte jeg løypemaskinen, og i nypreparerte spor gikk det radig; merkelig å passere alpinanlegget og befinne seg midt i en verden av bråk og larm etter en uke alene i fjellet.
På turistinformasjonen, som også er sportsbutikk, fikk jeg råd om å gå opp til fjellstuen, og etter 300 meter langs vei stod jeg utenfor. Den var stengt. Jeg ringte, og de kunne forsikre meg om at de hadde plass til meg, samt at det kun var en time til de åpnet. Da var det bare å slå seg ned med dunjakke, saft og vasne knekkebrød. Underveis i ventetiden fikk jeg gleden av å slå av en prat med en barnefamilie på leting etter et sted de kunne komme inn mens de ventet på at veien over Filefjell skulle åpne igjen.
Jeg skiltes ad med en liten haug med riksdaler og fikk i bytte en nøkkel til låns, for noen timer skal jeg få bo i en leilighet. Stedets Joker ble raidet, og jeg fikk prøvd den lokale varianten av den allestedsnærværende retten, her kalt «Tyinburger», komplett med friterte poteter (i følge Schønberg-Erken: «Pommes frites») og kinakål med bærumsketsjup (dvs balsamico). Resten av tiden gikk med til en lang dusj (komisk å prøve å tørke hele seg med 25×30 cm håndkle) og oppdatering av bloggen, samt telefonering. Huslegen, dvs min far, kunne berolige meg med tanke på smertene, heldigvis.
Nå som jeg har skrevet en del dagboksoppføringer inn på bloggen, slår det meg at jeg nå er mindre opptatt av hvor tung sekken er, og mer preget av den børen jeg bærer innvendig. Conrad hadde nok rett: «It’s 20% in your body and 80% in your mind.»