Surt vær på Sulebu: Kuling med snøfokk i brysthøyde. Somlet med morgenrutinene og var ikke ute før halv ni. Da var det vindstille og godvær. Deilig, jeg kunne bytte ut snøbriller med solbriller.

Jeg la avgårde langs en gjenføyket preparert løype, heldigvis var den også stikket. Det ble vanskelig nok å følge stikkene bare et kvarter etter at jeg dro, været tok seg opp igjen. Kroppen føltes ikke topp, og jeg har vært litt bekymret for fingrene og albuene mine i det siste: Om morgenen er det vanskelig å åpne og lukke hånden, og fingrene er ømme resten av dagen også.

Da jeg var kommet mer i ly for været, ringte jeg Fruen, og det var godt å endelig høre stemmen hennes igjen. Hun var enig i at det hørtes lurt ut med en rolig dag, og jeg tok av mot Tyinkrysset. Etter en stund møtte jeg løypemaskinen, og i nypreparerte spor gikk det radig; merkelig å passere alpinanlegget og befinne seg midt i en verden av bråk og larm etter en uke alene i fjellet.

Varierende vær, plutselig er det fint igjen

På turistinformasjonen, som også er sportsbutikk, fikk jeg råd om å gå opp til fjellstuen, og etter 300 meter langs vei stod jeg utenfor. Den var stengt. Jeg ringte, og de kunne forsikre meg om at de hadde plass til meg, samt at det kun var en time til de åpnet. Da var det bare å slå seg ned med dunjakke, saft og vasne knekkebrød. Underveis i ventetiden fikk jeg gleden av å slå av en prat med en barnefamilie på leting etter et sted de kunne komme inn mens de ventet på at veien over Filefjell skulle åpne igjen.

Resultatet av mitt raid mot Joker Tyinkrysset

Jeg skiltes ad med en liten haug med riksdaler og fikk i bytte en nøkkel til låns, for noen timer skal jeg få bo i en leilighet. Stedets Joker ble raidet, og jeg fikk prøvd den lokale varianten av den allestedsnærværende retten, her kalt «Tyinburger», komplett med friterte poteter (i følge Schønberg-Erken: «Pommes frites») og kinakål med bærumsketsjup (dvs balsamico). Resten av tiden gikk med til en lang dusj (komisk å prøve å tørke hele seg med 25×30 cm håndkle) og oppdatering av bloggen, samt telefonering. Huslegen, dvs min far, kunne berolige meg med tanke på smertene, heldigvis.

Blogging på gang

Nå som jeg har skrevet en del dagboksoppføringer inn på bloggen, slår det meg at jeg nå er mindre opptatt av hvor tung sekken er, og mer preget av den børen jeg bærer innvendig. Conrad hadde nok rett: «It’s 20% in your body and 80% in your mind.»