Jeg stod opp nesten en halv time før klokken ringte, selv om jeg hadde tenkt å sove en time lenger i dag. Det var godt å starte dagen med brødmat (selv om det var loff) og ferskt pålegg, melk, juice og kaffe. I dag stod en relativt grei etappe på programmet, så jeg forhastet meg ikke, og jeg nøt å sitte og bla i en reklameavis for Valdresregionen sammen med den siste kaffekoppen.
Ti på ni var jeg i gang med turens første veitrasking, kun drøye 3 km denne gang, og etter rundt en time speidet jeg utover kjempevannet Tyin. I løpet av turen opp hadde jeg kommet ut av tåken, og det var en fryd å sveve innover langs den merkede løypen, stikke på stikke på stikke inn i horisonten.
Etterhvert fikk jeg også noen glimt med sol, og hver gang den var fremme, rant svetten i strie strømmer. Altså har vi kommet så langt i året at solen varmer. Deilig. Jeg skulle ønske at jeg kunne skrive: «I ett av solglimtene stoppet jeg resolutt og fant frem den lille, hvite boksen med solkrem faktor 50.» Dessverre for ansiktet mitt lå det to klementiner lenger frem i den lommen, og de avledet meg totalt. Egentlig skulle jeg spare den ene, men påskestemningen var så nydelig at jeg bare måtte ha mer. Påske ble det også føremessig, for å si det slik, og jeg svevde ikke lenger innover. Etter klementinseansen og en stor porsjon vann dro jeg meg videre i åtte plussgrader, og i skrivende stund flasser det av nese og kinn.
Vel fremme på Fondsbu ble jeg tatt mer enn godt imot. De er nok synske, for da jeg kom inn døren lød første spørsmål:
«Du går Norge på langs, ikke sant?»
Da det var bekreftet, fikk jeg enerom (av hensyn til de andre?) og carte blanche på tørkerommet («Heng opp alt, teltet, soveposen, alt! «). Her er det godt å være, og i morgen skal jeg visst møte en fellestur på min vei mot Gjendebu, da får jeg spor :-).
Til slutt må jeg bare få med at vi tre som er her, to nederlendere og jeg, fikk førsteklasses service til middag, med en nydelig gulrotsuppe, mør og saftig elgbiff og eplekake med is. Dette skal jeg leve lenge på.