En sen start burde ikke gjøre så mye fra eller til, tenkte jeg, fem mil på to dager burde være overkommelig, og jeg stoppet og pratet med folk etter Flyktningerennets nydelige løyper. Frokost med avis, kaffe, rundstykker, melk og juice; herlig. Da jeg kom ned til Kvelia, ble jeg litt overrasket: I følge et skilt skulle det fortsatt være 55 km igjen til Røyrvik, og jeg hadde allerede tilbakelagt rundt halvannen mil i skisporet; det var ikke helt etter planen, klokken var mye. Jeg stoppet, som alle andre NPL’ere, innom Kveli-bua, hvor jeg fikk kaffe, kaker og flotte, tykke ullsåler i tillegg til en hyggelig prat. Som fryktet er ikke isen på Limingen å anbefale, jeg må gå veien rundt. På Kveli-bua gikk jeg også en runde i avdelingen med husflid; han som driver stedet driver også Luss- og busserulleriet, det er derfra de gode ullsålene kommer, sammen med tøfler, klesplagg, vadmelskondomer(!) og barnesko, alt i ull.

Kveli-bua er både matbutikk og husflidsutsalg for Luss- og busserulleriet

Halv tre var jeg på vei videre, og ved neste pause stod jeg overfor nok et valg: Følge skuterled gjennom Sverige eller bare ta veien? Muligheten til å gå på ski fristet mest. Jeg var usikker på et av vannene underveis, men så at jeg hadde en mulighet i retning av Tunnsjø senter (som ikke er et handlesenter, men en bygd) dersom vannet ikke skulle la seg krysse. Noen svensker jeg møtte ved Björkvattnet mente isen skulle være god, så skuffelsen var stor da jeg så ned på vannet og en diger råk strakte seg tvers over. Nede ved iskanten så jeg at leden ikke var kvistet over, isen hadde mørke flekker, og det var råker rundt småbekkene som rant uti. Det gikk skuterspor over, men jeg turte ikke følge dem. Jeg iverksatte reserveplanen og fulgte en kraftgate i retning Tunnsjø senter. 400 meter fra veien ble jeg i tvil: Klokken nærmet seg syv, rundt en time igjen med lys; gå eller slå leir? Neste mulighet for telt var en drøy halv mil fremme langs veien.

Råk på Kvarnbergsvattnet

Etter å ha tvilt meg frem til å gå, for å gjøre morgendagens etappe mulig, møtte jeg allerede etter femti meter en hindring: Den lille, tynne blå streken på kartet, til forveksling lik mange andre blå streker jeg nylig hadde krysset, var ingen liten fillebekk man kunne skritte over. Dessuten lå den nede i en dyp kløft, så det ville være mye jobb å komme seg ned for å banke i snøbruene. 350 meter til veien, bare 50 meter til jeg var ute på et åpent jorde; så nært, men dog så fjernt. Det skulle ikke være langt til nærmeste bro, så jeg la i veg med friskt mot. Imidlertid var skogen tett og terrenget stedvis så bratt at jeg til tider måtte av med skiene og grynne/bakse/kravle oppover bakkene; svetten silte og klokken løp.

Da klokken var åtte var jeg hundre meter fra broen. Bekken gikk åpen også her, men det var mulig å komme til, og jeg stod på en plass som akkurat var stor nok til teltet. Jeg slo leir, første leir med tilgang på rennende vann – luksus!

Jeg gruer meg til i morgen, 42 kilometer riksvei; håper jeg får brukt skiene, hvis ikke får jeg dele etappen i to.