Før avreise hadde jeg lest værmeldingen for Namsvatnet, 5-6 sekundmeter, snø, senere regn. Jeg var forberedt på litt dårlig sikt og en ellers grå og kjedelig dag. Hadde jeg lest værmeldingen for Børgefjell hadde jeg nok blitt værfast: 16-17 sekundmeter og snø.

Dagen begynte tidlig. Halv seks kalte naturen, veldig, og jeg så ingen vits i å returnere til posen etter å ha vært ute, så da la jeg i ovnen i stedet. Halv åtte la jeg avgårde langs oppsynsmannens spor på nysmurte ski, jeg gledet meg over at de gikk eksakt dit jeg skulle. Kroppen var tung og treg, det snødde og etterhvert kom også vinden.

Inn i Børgefjell og forbi!

Oppe ved Gaukarvatnet ble jeg stående en liten stund og fundere på om jeg skulle snu, det blåste mer her, og sikten var ikke så god. Etter litt fekting med kompasset hadde jeg kommet frem til at jeg hadde rundt en kilometer sikt, men det var lavt skydekke og jeg skulle videre oppover. Jeg gikk. Videre hadde jeg litt flaks: Etter et kompasstrekk som strengt tatt var litt langt for uværsnavigasjon, det var nå nede i 200 meter sikt og snøfokk, fant jeg endelig målet for strekket, en elvesjø; terrenget så ut til å stemme og klokken hadde gått passe langt. Heldigvis sjekket jeg GPS’en, for jeg hadde ikke kompensert på langt nær nok for at farten er lavere i uvær. Jeg hadde 1,3 kilometer igjen.

Ute på Store Kjukkelvatn blåste det friskere, bra det var delvis medvind, og jeg la kursen nærmere land for å ha litt trygghet på retningen, men ikke for nært på grunn av elveos. Dette ville også bringe meg forbi hyttene i nordenden av vannet, der kunne det være ly. Ellers, når bredden forsvant i det hvite, gikk jeg på retningen til snoren jeg har bundet i en av stavene. Ved hyttene tok vinden godt, og jeg gikk en runde med meg selv over en kopp kakao i vindsekken, klemt inntil veggen: Sette opp teltet i ly av veggen, værfast, eller se om været ble bedre ned mot Båttjønnhytta? Klokken var om lag ett, så jeg mente at jeg skulle klare en halv mil til, med 100 høydemeter i rett retning.

Dimman letter

Jeg var ikke så langt på vei dit før skydekket begynte å lette. Stort sett var jeg litt mer skjermet for vind, og jeg tok over mot Øvre Båttjønna i stedet for å gå nedom hytten. Derfra gikk det raskt, netto utfor, målet om å gå de 40 kilometerne til veien i Susendalen virket innen rekkevidde.

Ved Guevtelsjaevrie møtte jeg to isfiskere, de lurte på om jeg ikke hadde hørt værmeldingen. De kunne videre fortelle at hotellet i Hattfjelldal hadde gått til bølgene (ad undas, eller «dundas», som de sier her) og omgjort til asylmottak. Derimot skulle det være en gård som leide ut rom like ved der jeg ville komme ned i Susendalen. Etappelengden ble oppjustert med to kilometer, nok en maraton (selv om dette tallet 42 dukker opp stadig vekk har jeg ikke haiket en eneste kilometer!). Skogen voldte færre problemer enn fryktet, det var en fin passasje omtrent midt på ryggen mellom Mjølkelva og Lille Susna. Der var det også et skuterspor som loset meg trygt gjennom den tetteste skogen. Fordi det er vanskelig å ploge i trange spor mellom trærne tok jeg av skiene i de bratteste kneikene.

Ti på halv åtte, nesten tolv timer etter avmarsj, stod jeg endelig på veien og telefonerte med Fruen og husfruen på Furuheim gård. Ved ankomst brant det godt i ovnen, og jeg fikk boller, rundstykker, pålegg og brød. Perfekt for en sliten NPL’er! Det ble en trivelig kveld i en 300 år gammel trebygning som gårdsfolket hadde fått flyttet ned fra Mosjøen og pusset pent opp.

I morgen går veien til Hattfjelldal på gjensnødde veier etter tips fra folket her om slike detaljer som broer som ikke står på kartet. Husfruen klarte også å finne en overnatting til meg i Hattfjelldal, tusen takk!