Med et par plussgrader, vått snøvær, lavt skydekke og en del vind var jeg ikke voldsomt klar for avgang da jeg staket meg ut fra Kvitsteindalstunet rett før klokken ni. Kun én av to tyskere var oppe, de var på kosetur, og jeg hadde forsøkt å være så stille som mulig i min glede over første hyttemorgen uten behov for å fyre.

Vakkert på vintertur

Jeg hadde sett meg ut et reingjerde som ville føre meg opp i Kvepsendalen, og jeg labbet avsted gjennom skogen på kladdete ski. Over tregrensen kunne jeg fornøyd konstatere at jeg befant meg såvidt under skydekket og i en flott dal for skigåing. Det eneste jeg eventuelt kunne ønsket meg, var utsikt til fjellene rundt og eventuelt litt mindre sur vind. Denne dagen hadde jeg gleden av å raste innendørs, i Kvepsendalskoia. Her var det godt å sitte mens vinden ulte utenfor, så det ble en hel halvtime i ro.

Kilroy was here: Man setter sine spor i hyttebøkene langs veien

Sommerruten går videre over nok et fjellpass, men da jeg kom meg ned fra enden av Kvepsendalen, etter en langtekkelig utforkjøring i flatt lys og flere «nær skavlen-opplevelser», tok jeg rundt over myrene istedet. Det så også ganske så grått ut i høyden. På Virvasshytta var det godt og varmt, og etter et kvarters tid fikk jeg selskap.

Utover ettermiddagen ble jeg invitert med på isfiske, en ny opplevelse for min del. Jeg fikk låne et par pilker og utpekt passende hull. Etter et par timer på isen var jeg en del kaldere, men fortsatt like fiskeløs. Læremesteren hadde imidlertid bedre fiskelykke (eller teknikk), og jeg fikk en god skjerv av fangsten servert til kvelds; pannestekt, nyfisket Virvassrøye (like rød i kjøttet som Børgefjellørret!) er ikke hverdagskost på langtur.

Jeg poserer med fisk jeg ikke har fått (men som jeg fikk spise for det...)

Det var blitt sent, og når jeg i tillegg hadde inntatt en større fiskemiddag (dvs en seks-hektos røye med tilbehør), ble øyelokkene tyngre og tyngre over dagboken. Oppvask, tannpuss og køye.