Nok en dag i Paradis: Ti minusgrader på morgenen, vindstille, sol fra skyfri himmel; det knirket like fint fra stavene da jeg satte avsted som det hadde gjort under skosålene da jeg var ute i morges. Til frokost fikk jeg et stykke fint brød med smør og skinke, samt enda en appelsin, jeg har det ikke så verst. Snarveien jeg hadde sett meg ut kunne stugvärden bekrefte at ikke bare var mulig, men faktisk ikke helt uvanlig å gå når været tillot det; han mente det skulle være drøyt tre mil over til Alesjaure.

Da jeg kom over den første kanten, strakte et nakent viddelandskap seg ut foran meg, svøpt i et kritthvitt og urørt snødekke; det var som de milde formene bare ventet på å få lagt et skispor i myke linjer rundt og over seg. Tid hadde jeg mer enn nok av (pussig, før fryktet jeg tremilsetappene), så jeg stoppet og spiste mine resterende hardkokte egg (jeg kjøpte en hel pakke på Ritsem) og appelsinen. Den eneste slangen i paradiset var summingen fra snøskutertrafikk i nabodalene, samt helikopterskyssen(!) som går i rute mellom enkelte av hyttene her. Masse spor etter jerv her som jeg er et stykke fra nærmeste skuterled.

Spor krysses

Vel nede på Alesjaurestugan ble jeg nok en gang tatt godt imot av stugvärden, saft og kaffe. Min romkamerat for natten var en særdeles sprek og oppegående 71-åring som tok seg bryet med å innføre en utlending i badstubad på STF-hytte, han holdt det gående i varmen dobbelt så lenge som jeg klarte. Badstue på hyttene er noe DNT også kunne tenkt på. Det lille bygget inneholdt et omkledningsrom, et vaskerom der man blandet seg vann i vaskevannsfat og fikk vasket seg skikkelig, og en vedfyrt badstue. Før vi gikk inn var vi nede i elven etter vann til vaskerommet, og vi la mer ved i badstuovnen; varmen gjorde ømme muskler godt. Videre hadde denne stugan en liten butikk, så da jeg kom ut fra badstuen, varm i kroppen, kunne jeg slå meg ned på en benk i solen og sprette en colaboks som jeg hadde gravd ned i en snøfonn før jeg gikk i badstuen. Unge Nordbø hadde det ikke så verst der og da.

Alesjaurestugan

Den som venter på noe godt...

Ellers ble det til en trivelig og sosial kveld, vi var en liten gjeng på fem som ble sittende i kjøkken og prate frem til sengetid. En av dem hadde sittet akkurat her en marsdag for to år siden og sett en skygge fare over himmelen gjennom uværet. Jeg rakk å fryse på ryggen før hun beskrev lyden og fikk sagt «Hercules». Også her var det interesse for hvorfor jeg driver og går så langt, og også her fant begrunnelsen klangbunn i mer enn én fjellvandrersjel: Å slippe å måtte reise hjem igjen etter en uke eller to, å kunne være lenge på tur og leve i den roen og rytmen som man kommer inn i. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har svart på det spørsmålet, men jeg har godt av å minne meg selv på det iblant.

Brukbar utsikt på vei tilbake fra do

I morgen: 35 kilometer merket led ned til Abisko, hvor jeg skal hvile. Hvis været, føret og formen vil, da.