Det var en strålende blid stugvärd som kom inn på kjøkkenet mens vi spiste frokost: «Det är bra väder, og det skal bli bättre». Riktignok var det en liten trekk i luften, og et tynt skydekke sløret sollyset, men bare på den tiden det tok å spise havregrøten og den biten med tørket reinkjøtt jeg fikk av en same som satt ved bordet (takk!), ble det enda bedre. Klokken ni tok jeg fatt på det lange vannet Alesjaure, gode ski i dag.

Gamme nært Abiskojaure

Langs Kungsleden har jeg møtt en del folk, så også i dag, og jeg hadde god tid til å stoppe og prate. Jeg må ha blitt ganske så fæl av all denne gåingen, for på ett tidspunkt pratet jeg med eieren til en hund som faktisk var reddere for meg en jeg var for den, den turte ikke for sitt bare liv å gå bort for å hilse, den gjemte seg bak føttene til matmor; helt greit for meg. Senere på dagen, i badstuen på Abisko Turiststation, skulle jeg komme til å tenke på at jeg etter turen vil savne den selvfølgelige åpenhet som man omgås med på fjellet, hvordan vi alle hopper over smalltalk og byr på oss selv.

Lunsj i solveggen på Abiskojaurestugan, nydelig. Jeg fikk en ekstra fure i pannen på vei ned da jeg så råkene på vannet og de åpne strekkene langs elven. Våren nærmer seg. Imidlertid er dette det mest nedbørsfattige området i Sverige, så isen her har ikke noe beskyttende snølag som reflekterer solvarmen.

Velfortjent!

Fremme ved Abisko Turiststation fikk jeg meg et rom, men før jeg bar opp sekken var det god tid til å slå seg ned i solveggen med en iskald stärköl og slå på tråden hjem, en uke siden sist jeg hadde dekning. Hun kunne bekrefte det jeg hadde fryktet da resepsjonisten ikke fant depotpakken min: Den har sneglet seg frem gjennom tollbehandling og påskeferie, og nå ligger den i Luleå. Vi får krysse fingrene for at de har postlevering på lørdager her.

I skrivende stund er kveldens treretter fortært, klarte ikke å si nei til «vinpaket». Man kan jo bli svimmel av mindre. Ved bordet hadde jeg selskap av far og sønn med stor skiinteresse, og alt fra turskirenn til politiske skillelinjer i respektive land ble diskutert. Nå pep det akkurat i telefonen: Petter sitter i resepsjonen. Ved ankomst her ble jeg av Fruen gjort oppmerksom på at en annen NPL’er har siste spot-posisjon her i Abisko, så jeg sendte ham en melding om at jeg kunne tenke meg å spandere en øl på ham. Det ser jeg frem til.