Idet jeg satte meg inn i bilen på Dyranut var i grunnen selve turen over, og jeg kunne endelig ta imot den nye årstiden med åpne armer og uten forbehold; allerede på hviledagen før hjemreisen begynte jeg å glede meg til tur i lette klær, med svartkjelen i sekken, fiskestang. Jeg fikk bestilt meg flybillett til lørdag kveld, og fredagen ble det middag med mor. Selve lørdagen ble en lang reisedag, og knaskende på Paracet for å holde forkjølelsen i sjakk ruslet jeg rundt i solskinnet på Torshov i skisko, ulltrøye og selebukse mens jeg nøt smaken, duften, lyden av bysommer mens min mor var i Trikkestallen på barneteater. Varm lunsj og tur til Gardermoen.

Denne har jeg drømt om å se noen ganger

Å lande med fly på Værnes, åpne setebeltet og trave i kø gjennom slusene til ankomsthallen gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes, og jeg hadde en fullkommen ro i kroppen der jeg ventet på bagasjen ved bånd nummer to. Med den største selvfølgelighet labbet jeg over til flybussen i åpne skisko og full lufting i buksene. Betalte, én vei. Tok en telefon. På Dalen Hageby stod en strålende blid Tonje og ventet med bilen hun hadde lånt av Fruen og meg den siste uken, luksus å få kjøre de siste meterne hjem; et stopp på Prix for å handle litt melk og brød.

Å skru på blinklyset, senke farten og plassere meg litt ut til venstre før jeg legger godt over til høyre opp den bratte Fagerliveien gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes, og jeg lot dieselmotoren jobbe i et behagelig turtall på andregir oppover; ingen travelhet, ingen hast. Høyre blinklys på igjen, enda lavere fart, snart ser jeg huset ovenfor lekeplassen. Plenene er grønne, utelekene står fremme på trappene og snøskuffene er ryddet vekk; den dagen jeg har ventet på i mang en tung stund er plutselig her. Jeg trår inn clutchen og svinger langsomt ned i gårdsplassen med en fot på bremsen. Holder litt i nøkkelen etter å ha slått av tenningen.

Å ta de tre trinnene opp trappen foran inngangsdøren, lete frem nøkkelen og sette den i låsen gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes. Det var som om jeg kjente den 31. januar klokken 07:00 i kroppen da jeg lette frem knippet som i tillegg til DNT-nøkkelen inneholder en ordinært utseende TrioVing-nøkkel, et stykke metall som har fremkalt et lite stikk av hjemlengsel hver gang den har dukket opp underveis. Jeg gjenopplever øyeblikket da jeg låste døren bak meg idet jeg vrir om nøkkelen, motsatt vei denne gangen; hører et kjent klikk i låsen og trykker ned dørvrideren. Det lukter som det pleier, det lukter hjemme.

Jeg trår over terskelen.

PS: Jeg kommer til å skrive noen flere innlegg om Norge på langs-turen i dagene og ukene som kommer, for under forberedelsene fant jeg uvurderlig hjelp i å lese om andres erfaringer med forberedelser, utstyr og rutevalg, og jeg skylder å sette meg ned og tenke igjennom og formidle dette til de som måtte komme etter meg og muligens sitter med de samme spørsmålene som jeg gjorde før min tur.