En vesentlig del av turlivet er å kose seg med maten, og jeg er den første til å ta på meg litt ekstra vekt for å spise godt på tur. Dessverre blir det mye tørrmat når man skal gå langt, men jeg fant heldigvis bedre alternativer enn «Real turmat» (som er temmelig kjedelig, forferdelig dyrt og ikke så veldig fantasifullt) til de fleste middagene. Veldig mange spurte meg om kaloriene i kosten, og jeg måtte ærlig svare at det visste jeg ikke så mye om; av og til svarte jeg «ca 5000 kcal per døgn,» ut i fra et grovt anslag Fruen gjorde ved hjelp av en nettbasert kalkulator. Man er da ikke på ekspedisjon, heller.

I praksis startet jeg med å gjøre som jeg pleier på tur, og så økte jeg inntaket ettersom jeg ble mer sulten etterhvert. Den første måneden hadde jeg tilgang til mat på DNT-hyttene hele veien, så det var lett å tilpasse fra dag til dag. Fra Trøndelag av måtte jeg basere meg på det jeg hadde i sekken, og allerede fra Nordli måtte jeg justere ved å ta inn lefser i lunsjen; det holdt helt frem. Selv om jeg hadde en hjemmepakket «grunnrasjon», kjøpte jeg også en del mat underveis etterhvert, for jeg synes fersk mat er så utrolig mye bedre enn tørket. Mat som polarbrød med brie og pølsesnabb, pølse i brød(!), appelsiner, brødskiver og tørket kjøtt dukket nå og da opp i topplokket, til stor glede for en sulten vandrer. Hadde jeg gått med pulk, ville det nok blitt mer av dette.

I tillegg til de dagene jeg spiste mat hjemmefra var jeg også stadig innom fjellstuer og annen sivilisasjon, og da spiste jeg uten hemninger og så usunt som mulig; faktisk konverterte jeg for en liten stund fra svoren skummetmelkdrikker til H-melk-sluker. Dessverre er det slik, med enkelte unntak, at på mange steder rundt i dette fantastiske landet er menyene så godt som like: Biffsnadder, hamburger, løvstek, kebab, grillpølser og så videre. Det blir lenge til neste gang jeg bestiller noe med friterte poteter igjen.

Turmaten

Rasjonen for ett døgn på tur så slik ut:

• Frokost: Havregrøt, noen Bixit-kjeks og en kopp kaffe
• Lunsj: 1 havrebombe (ca 100 gram), 2 smurte lefser, nøtter/tørket frukt og sjokolade, «Rett-i-koppen» varm sjokolade
• Middag: Hjemmetørket gryterett, sjokolade og kaffe til dessert

Frokosten var gjort klar og vakuumpakket på forhånd (inspirert av oppskriften til Erling Kagge, i boken «Mat på tur»):

• 100 gram lettkokte havregryn
• 25 gram hakkede hasselnøtter og mandler
• 25 gram rosiner
• 25 gram tørrmelk

Denne helte jeg varmt vann over og lot svelle noen minutter. I teltet kokte jeg alltid en full termos før jeg la meg, slik at jeg kunne spise frokost mens jeg smeltet snø til dagens etappe (termosen holdt godt nok på varmen, selv når det var kaldt). Litt salt i grøten hadde nok gjort seg, men det kom jeg ikke på før etter rundt 80 pakker med grøt var klargjort.

Havrebombene lagde Siri etter oppskrift fra ut.no mens jeg var underveis:

• 500 gram havregryn
• 500 gram meierismør
• 500 gram sukker
• 2 never tørket aprikos
• 2 never rosiner
• 2 never mandler
• ½ plate kokesjokolade

I følge oppskriften skal aprikos, mandler og sjokolade hakkes før alt det tørre blandes i smeltet smør. Deretter smøres deigen 2-3 cm tykt ut i en langpanne og stekes i 15-20 minutter ved 170 ºC. I praksis fant Siri ut at etter kun 20 minutter i ovnen faller bombene lett fra hverandre, så de må steke i over en halvtime før de blir faste nok. Da blir de også lett karamelliserte og smaker enda bedre. Står de for lenge, blir de ganske harde, og rosinene blir en utfordring for tennene.

Å spise dagens havrebombe (ca 100 gram) gav alltid en «boost», både for kropp og sjel: Raske karbohydrater er det turgåeren trenger; at de smaker godt er heller ingen ulempe. Jeg har nok slett ikke spist mine siste havrebomber.

Middagsmaten pakket vi ferdig etter følgende «oppskrift»:

• ½ pakke Toro-gryterett (forskjellige typer)
• Tørket kjøtt tilsvarende ca 200 gram råvekt
• En haug med tørkede grønnsaker (sopp, broccoli, gulrøtter)

Denne tilberedte jeg ved å tilsette vann i passelig mengde (hver pose var merket med mengde vann) og koke «en stund» (helst opp mot 20 minutter). Mot slutten av koketiden tilsatte jeg en ferdig oppmålt mengde (3 dl) hurtigris eller en pose potetmos. De grytene som krevde melk fikk en porsjon med tørrmelk til slutt.

Når jeg bodde på hytte, hendte det at det første jeg gjorde var å ha middagen i en kjele sammen med resten av vannet fra termosen. I teltet pleide jeg å koke opp gryteretten og sette denne til side for å «svelle» mens jeg smeltet snø til drikkevann og termos, for så å gi den et oppkok igjen (med eventuell ris) før jeg spiste. Hadde jeg beholdt trekket til kjelesettet, hadde jeg antakelig ikke trengt å koke opp igjen maten.

Tørking og vakuumpakking

Dette ble vår debut som hjemmetørkere og vakuumentusiaster, og vi gikk til anskaffelse av en vakuummaskin fra OBH Nordica. Denne fungerte helt etter hensikten, og det blir nok mer turmat i plast på oss fremover. Rulleplasten var det som fungerte best: Her har man en lang rull med flere meter sammenhengende plastpose, og så klipper man av de lengdene man trenger og sveiser den ene enden før man legger i maten og bruker «seal+vacuum»-funksjonen for å trekke ut luften og sveise den andre enden. Jeg har også blitt fortalt at denne maskinen kan brukes til å pakke ekstra kart, sokkeskift og mer til, men det har jeg ikke prøvd.

Tørkingen gjorde vi i vanlig stekeovn, programmet konveksjonssteking var det som gav best resultat. Vi måtte stikke en sleiv i døråpningen for å få ovnen til å starte med døren åpen. Kjøtt satte vi inn med diverse marinader, noen oljebaserte, noen med soyasaus, og noen helt tørre (bare salt og krydder) og tørket til ca en fjerdedel av råvekten var igjen. Grønnsakene skar vi i passe skiver/stykker og tørket til de var tørre og lette.

Nettressurser

Noen nettsider jeg brukte i planleggingen av mat:

• Mat for langturer er gjennomgått av Villmarkspadlerne
• Friluftsnett har flere gode forslag
• Massevis av oppskrifter er samlet inn av Øytun Folkehøgskole
• Malin og Rannveig har lagt ut oppskrifter
• En distributør av tørkemaskiner har også en artikkel om tørking
• Matprat har selvfølgelig også vært innom tørking av kjøtt
• En fin matartikkel på ut.no (blant annet havrebomber)

Primus: Omnifuel

I tillegg til maten man skal spise, må man bære med seg noe å tilberede den på.  Jeg har en Primus Omnifuel som jeg har brukt i rundt ti år; den har fungert knirkefritt fra første dag, og jeg har tatt den fra hverandre og satt den sammen igjen nok til at jeg følte meg trygg (nok) på at jeg skulle kunne reparere den i teltet om nødvendig. Denne primusen bråker som et lite lokomotiv, så det er alltid like godt å slukke den og ønske stillheten (og, i teltet på vinteren, kulden) velkommen tilbake. Imidlertid er det ikke alle multifuelprimuser som har en god regulering slik at man kan lage mat på svak(ere) varme – det har Omnifuel, og det er en nødvendighet for matvrak som meg.

Stort sett foretrekker jeg å fyre på gass fordi det er lettvint, men når kulden kommer krypende utover høsten, henter jeg frem bensinflaskene og fyrer på renset bensin eller miljøbensin (den grønne fireliterskannen fra Statoil). Mot slutten av turen fikk jeg mildere dager, så da fyrte jeg litt på gass. Siden temperaturen fortsatt var under frysepunktet om morgenen fikk jeg gleden av å debutere som «opp-ned-gassboks-fyrer» på spektakulært vis: Jeg antok at jeg måtte starte med gassboksen rett vei, siden det vanligvis ikke er så festlig å fyre opp kald primus med væske under trykk (med boksen opp ned tapper man av væskefasen), spørsmålet var bare når primusen var varm nok til at jeg kunne snu boksen. Første gang jeg prøvde dette, hadde jeg satt primusen utenfor teltet – og det lønte seg, for det var en veritabel flammekaster jeg fikk med å gjøre. Siden tok jeg etterhvert sjansen på forvarming inne, men alltid med en kjele over, for det er vanskelig å avgjøre hvor varm primusen er når man forvarmer med gass og ikke kan lytte etter «fresingen» i dysen.

Underveis hadde jeg to mindre hendelser med primusen: Den første teltnatten opplevde jeg at justeringsrattet i enden av slangen frøs fast (det kunne jeg ha fikset med å varme primusen mellom hendene eller i soveposen, men jeg satset på å tigge vann på Geiterygghytta i stedet), og en kveld senere fikk jeg vansker med å få trykksatt flasken. Dette løste seg enkelt da jeg tok fra hverandre enveisventilen i enden av pumpen og satte den sammen igjen. I tillegg hadde jeg med meg en helt ny flaske (av merket Primus, 1.0 liter), og første gang jeg trykksatte denne fikk jeg meg en ubehagelig overraskelse: Bensindusj i forteltet er ikke hyggelig, men det var bra det skjedde umiddelbart og ikke mens primusen brant. Jeg fant senere ut at denne flasken var gjenget skjevt, så den ble brukt kun til oppbevaring av bensin inntil jeg kvittet meg med den i Abisko. Nye brennstofflasker bør visst prøves hjemme første gang.

Kjelesett: Optimus Terra HE

Før turen gikk jeg over samlingen av turkjeler og kunne konstatere det jeg egentlig har mistenkt en stund: Ingenting passer sammen lenger. For å få plass i sekken (og fordi de gamle kjelene har sett sine beste dager) ble det anskaffelse av nytt sett til Fruen og meg. Vi bestemte oss for et lett sett i aluminium med en teflonkjele, en varmevekslerkjele og stekepanne, et sett som heter Terra HE (hva nå enn HE står for – «helium»?).

Kjelene har fungert veldig bra, men teflonbelegget har blitt ganske oppskrapet fordi jeg skulle spare vekt og sendte hjem tøytrekket til primusen (som jeg oppbevarte i kjelen) og kjeleklypen. I stedet for kjeleklype brukte jeg tangen på multiverktøyet; det er ikke bare upraktisk (prøv å helle kokende vann på termosen når du holder hånden over all dampen), men også ganske hardt for teflonbelegget. Varmevekslerkjelen tålte tangens spisse tenner langt bedre. Jeg krysser fingrene for at jeg finner en gammel kjele i kjelleren som kan ta teflonkjelens plass i settet.

For å spare vekt fikk jeg tips om å droppe stekepannen og bruke bladet til spaden som lokk. Dette sparte meg riktignok for vekten av en stekepanne (samtidig som det fratok meg muligheten til nystekt bacon til frokost), men det er nok flere grunner til at lokk eller stekepanne er å foretrekke: Hullet der håndtaket skal passe inn fungerer utmerket som «pipe» for dampen, og en tykk dampstråle står etterhvert ut fra hullet og slynger seg rundt i teltet. Stort sett kunne jeg ha døren åpen/på gløtt og «pipen» pekende ut (i tillegg til skikkelig lufting, man må prøve å unngå å dø av CO-forgiftning). I tillegg fant jeg ved en anledning røde lakkbiter i drikkevannet, men de kan jo selvsagt ha kommet med idet jeg skuffet snø ned i kjelen.