Jeg satte meg ned på en benk mellom epletrærne; den var kald, malingen hadde begynt å skalle av. Gresset kilte mellom tærne, skoene stod ved siden av. Benken, som var til forveksling lik alle andre benker på området, stod på et felt der gresset var lengre enn ellers, uten at det stod klart for meg hvorfor akkurat denne delen av haven skulle være unntatt stell, hvordan den som så sirlig hadde holdt gresset nede på alle kanter kunne unngå å slå akkurat denne lille pletten midt i alt det velstelte. På den annen side gjorde annerledesheten i omgivelsene at den enslige trebenken i eplehaven fikk et anstrøk av å være et sted i stedet.

Strengt tatt var augustkvelden ennå ung, men ikke yngre enn at huden nuppet seg. Det var vindstille, og jeg kunne ikke unngå å høre et fjernt sus av en og annen bil på en vei bortenfor den gulnende hveten bak kastanjetrærne; det blandet seg med lavmælt og uforhastet opprydning etter et grillmåltid ved huset til venstre for haven; fra den andre kanten var det stille.

Jeg lot bokstavene, ordene oppsluke meg; holdt boken mellom to hender i fanget mens jeg sugde i meg hver setning som et lite drops, skjønt det var hele tiden med en bittersøt visshet om at for hver lille glede var jeg én setning nærmere bokens uunngåelige slutt. Handlingen var spredt og uvesentlig, det var språket som fanget; romanen slynget seg langs bilveien som ble beskrevet, i Alpene, og assosiasjonene skapte sitrende velbehag og noen stikk av uro, sammenføyd av språkets bølgende vakkerhet. Når denne boken var bladd, lest, igjennom fra start til slutt, visste jeg at den snart ville bli erstattet med en ny; nye gleder, assosiasjoner, stemninger – og jeg ville sitte igjen med erindringen om kvelden i eplehaven: Nok et stykke nåtid som umerkelig hadde glidd over i fortidens utilgjengelighet.

Høy himmel over epletrærne, Trondheim august 2015 (mobilbilde)